tirsdag 21. september 2010

Et møte i skyggene / A meeting in the shadows

Jeg møtte døden idag.... han satt ganske stille i et hjørne på barneavdelingen.. Jeg har ignorert han de siste dagene. Jeg har registrert hans tilstedeværelse, men nektet å se han i øynene. Idag hadde han imidlertid inntatt en skikkelse som ikke var til å overse..

"Malnutrition ward".. skiltet utenfor vitnet om at her kom vi til å se barn med utseende svarende til dagsrevyens utallige reportasjer fra sultkatastrofer verden over. Innenfor var sykepleierne vennlige, og fra de lyse veggene tittet smilende tegneseriefigurer ned på rekkene med sprinkelsenger.
Og det var her jeg ikke lengre kunne beskytte meg mot inntrykkene, mot skjebnene som lå tullet inn i lag på lag med tepper.
"10 måneder gammel gutt, diare i 9 måneder, ISS"... turnuslegen opplyste oss mens vi stimlet rundt den lille bylten. 10 måneder tenkte jeg forferdet, han veier jo mindre enn jeg gjorde da jeg ble født! Moren letter på dyna og åpenbarer gutten; han er ung, men ser like gammel ut som tiden selv.. Øynene har sunket inn, og den skrukkete huden har ikke lengre muskler og fett å holde på plass. Munnen har sprukket opp på grunn av dehydreringen, og ser både malplassert ut, og altfor stor ut for den lille kroppen.
Det er da jeg hører det, en stemme som får hårene til å reise seg på armene mine... han skriker, uten å få det til. Over leppene kommer kun et innestengt gisp. "Det er typisk for en alvorlig syk unge" hører jeg legen si, før vi alle lytter raskt på barnet, legen skriver noen uleselige notater, og vi går videre.
Han har en lett jobb her, døden altså. HIV (ISS som det kalles for ikke å stigmatisere noen) og Tuberkulose, hjertefeil og infeksjoner, og mangelen på penger, er hans gode medhjelpere...

Jeg undrer meg om han ikke mange ganger er en velkommen gjest også.. ikke fordi mødrene her er mindre glad i barna sine enn hjemme, men kanskje nettopp fordi de er så glad i de. Alle barna sine - også de fire, fem, seks søsknene som venter sultne hjemme mens mamma er opptatt med å spesialmate den lille underernærte, AIDSsyke kroppen annenhver time...

Kanskje var det derfor hun stakk... moren til Derrick, den lille gutten jeg finner i ei seng lengre ned i gangen. Han ser på meg med altfor store øyne fra sykepleierens favntak. "Han ble forlatt av moren sin her på avdelingen..." ordene jeg egentlig ikke vil høre, ringer i ørene mine. Et øyeblikk dukker morsinstinktet opp og fordømmer henne, men hva vet vel jeg... kanskje visste hun at på et barnehjem ville han i det minste få mat. Kanskje visste hun at en munn mindre å mette hjemme ville være avgjørende for søsknene hans..

Umenneskelig? Ja. Virkelighet? Ja.... virkeligheten på Mulago, virkeligheten i Uganda, og i så altfor mange andre land...
---------------------------------------------------------------------------------------------
I met mr.Death today... he sat there, very silent in a corner at the childrens ward.. I have ignored him the last day. I have noticed that he is there, but refused to look into his eyes. But today he had taken a form I couldn´t ignore..

"Malnutrition ward".. the sign outside told us to expect children looking like those on the drought-disaster news on TV. Inside the nurses were friendly, and from the walls several cartoon-figures smiled down on the lines of beds.

And it was there I no longer could protect myself from all the impressions, all the destinies packed into the blankets.
"10 months old boy, nine months history of diarrhoea, ISS".. the intern read the journal while we all stood around the little bundle. 10 months!! I can´t believe what I´m seeing; he weighs less than I did when I was born!
The mother removes the blanket, and reveales the boy; he is young, but he look as old as time itself.. the eyes sunken, and the wrikled skin has no longer any muscles or fat to cover. The mouth has cracked due to the dehydration, and it looks ailienated and far to big for the little body.

That´s when I hear it, a voice that gives me goosebums all over... he screams, without a sound. Only a small gasp comes over his lips. "Typical for a very sick kid", the doctor says, before we all auscultate the child, and walk on.

I wonder if he might also be a welcomed guest many times.. not because the mothers care less for their children than we do, but maybe just because they care for them...All of them, also the four, five, six siblings that waits at home while mom is busy feeding the little AIDSbody every second hour

Maybe thats why she ran away... Derricks mom, he´s the little boy I find in another bed down the ward. He looks at me with far too big eyes from the arms of the nurse. "He was abandoned by his mother here on the ward"... the words I dont want to hear hits me hard. For a moment, my own motherinstict condemns her, but what do I know... maybe she knew that in an orphanage the boy would at least get food. Maybe she knew that one mouth less to feed at home would mean the difference for his siblings...

Inhumane? Yes. Reality? Yes... the reality at Mulago, reality in Uganda and in sooo many other land...

3 kommentarer:

Amalie sa...

Skikkelig tankevekker det der... Døden blir hakket mer virkelighetsnær i Uganda enn her i Norge virker det som...

Anonym sa...

Huff, forferdelig trist å høre om.. Men samtidig veldig tankevekkende!

Anonym sa...

Det var fra meg=) Åshild=)