Låssmeden og dykkeren

Om livet er et A4 ark må dette være mangefarget.

Jeg er i praksis - dykkepraksis - lyttepraksis - låse-opp-praksis - allmennpraksis.
På Askøy, to bussturer, en bystasjon, utallige stopp og enslige mennesker i toseter-busseter, en endeløs rekke motgående kø, en bro, og en time herifra.
Det er der jeg i fire uker skal få øve meg, prøve meg, høre meg, i å låse opp, i å dykke, i å lytte.
For hverdagen har plutselig blitt å gløtte inn dørene til folks liv, en endeløs rekke av mennesker med livshistorier, livsgnist, livskriser, hverdagskriser, magesmerte, hjertesmerte..

Det er som om jeg for hver ny konsultasjon sitter med råmaterialet til en nøkkel - akkurat den nøkkelen som skal til for at akkurat denne pasienten, dette mennesket, skal låse opp døren nok til at jeg får et gløtt, et grunnlag. For hvert møte er nøkkelen ny, og den formes av tillit. Så enkelt, men akk så fryktelig vanskelig.
Tillit - til hva? At en skarve barnerumpe som meg kan alle bøkene på rams? at jeg kan slå rakst i bordet med et fasitsvar på alle plager? At jeg rekvirerer de rette prøvene?

Nei... eller, tja... men først og fremst.. tillit til at jeg møter deres sårbarhet med respekt, at jeg ser det jeg får se, og så trekker meg stille tilbake når døren lukkes - kanskje blir det enklere neste gang? kanskje blir gløtten større.
Noen dører står vidåpne alt før jeg har hilst, sagt "koselig å treffe deg", og mennesket foran meg har satt seg ned. Andre ganger er låsen treg, nøkkelen passer liksom ikke, låsen har frosset, og ikke all den låsolje i verden kan gjøre noe med den. Jeg kan dirke, lirke og lure, men i hvilke tilfeller vil det gjøre mer skade enn gagn?

Jeg må øve meg, så jeg sliper nøklene rett, så jeg vet når jeg må gi meg og vente på varmere vær, eller når det er et lite ekstra puff som skal til.

Og jeg dykker - noen ganger dypt, andre ganger med maske og snorkel, lurer i overflaten, på grunna, eller med anelse om dypere farvann under meg. En dyktig dykker vet når det er best å plaske på grunna, og når det er tid for dypere vann. Jeg - er overivrig nybegynner, på dypt vann uten oksygen. Men jeg lærer, for hvert nytt dykk blir jeg flinkere - til å bedømme farvannet, og respektere det.

Og så har dagen gått, timer med dykking er over, og det er nye busser, ny motgående kø, lyktestopler som farer forbi et bussvindu som kaster et skjær, over et langt lerret snart ferdigbleket, et lang studium snart ferdig, en ny epoke i ferd med å ta form. Som hva? Hvem vet?

Men imens skal jeg sove, for om altfor få timer er et nytt A4 ark der, fullt av farger, nyanser, nøkkelhull og farvann.
Jo, det er en spennende jobb det, å være låssmed og dykker :)