The world is my oyster

Fragile

2012-01-30T21:11:00.003+01:00

Hver morgen går jeg forbi en kunstig liten "innsjø" midt i Bergen Sentrum. Hjemmet til et ukjent antall måker, duer og ender. Idag la jeg merke til den store forandringen som hadde funnet sted iløpet av de timene jeg var på jobb. Da jeg gikk forbi i morges var det skumtopper på de små bølgene som varsomt slo mot kanten av den menneskelagde idyllen. Når jeg kom tilbake i ettermiddag spankulerte fuglene på en tilsynelatende trygg is.
"Skinnet bedrar" tenkte jeg, og lot ikke engang tanken om å ta på meg skøytene streife meg.
Det slo meg hvor mange likheter den tynne isen hadde med oss mennesker. Som en hinne av trygghet og overfladisk glans skjuler en polert overflate ofte både små og store bølger, kanskje med skumtopper tilogmed. Og den som prøver seg utpå bør vite om isen er sikker eller ei.

Idet jeg forlot andedammen og hastet videre gjennom sentrum slo det meg hvor overfladisk størsteparten av all reklame rundt meg er. De oppfordrer alle som en til å beholde isdekket; om det er kosmetikk, det nyeste innen fashion, eller endog den mest populære kaffedrikken. Joda, så kan man jo argumentere med at kaffe neppe er noe godt middel som maske eller overflatebehandling for å polere et ytre. Men kanskje er det det allikevel? Et forsøk på å passe inn. For det er vel det det handler om? Er det ikke derfor alle vi har moter? Så alle kan gå med det samme, med den unnskyldningen at det er "in", heller enn å innrømme at vi ikke vil stikke oss ut? Vi forsvinner i mengden, og overflaten forblir blank og fin.
Helt til noen innser hvor skjør isen er.

"Ta et strå og træ dom på"

2012-01-15T00:21:00.002+01:00

Strå - rart hvordan en slik egentlig enkel liten plante har fått så stort innpass både i språket vårt og bevisstheten vår. Det er strå man trenger, for å samle de modne jordbær, de modne, gode gutta, og de gode minnene - ihvertfall i følge sangen. Ikveld når jeg gikk gjennom byen med blikket fast festet på senga som ventet meg og en god natts søvn, så slo det meg at de stråene det synges om sikkert var lange. Slike lange fine strå som det er gøy å springe mellom om sommeren, tygge på mens man ligger på ryggen i gresset og ser på skyene, lage fletter av - og samle jordbær på. De jeg som liten tok med hjem til mamma for å få sukker og fløte til.

"Å trekke et langt strå i livet" - er vel kanskje nettopp et slikt strå det da; der hvor det er plass til jordbærene, de gode gutta, de gode minnene, og alt annet som er godt. Å trekke vinnerloddet - det lengste.
Det har slått meg med full styrke i det siste; hva er det som gjør at noen "trekker lange strå" i livet? Er det et lotteri vi alle er med i uten å ha noen som helst innflytelse på hva slags strå vi trekker? Eller er det slik at vi alle egentlig får like lange strå i utgangspunktet? Et kjapt blikk på verden utelukker den siste - det blir en for enkel, svart/hvitt konklusjon å si det sånn. For hva skulle da grunnen være at stråene ble kortere? At noen av oss tygger iherdig på de, mens vi andre bare lar de være? Hva er grunnen til at jeg og en mann på min alder begge satt på bussen inn til byen igår. Jeg lengtende etter helg etter ei lang ute på jobb, han lengtende etter et nytt skudd - helst innen en time som han selv sa det...

Det la seg noe tungt om hjertet mitt ikveld. Jeg har flyttet ned i sentrum, det vil si at mine nærmeste naboer en lørdagskveld er de som henger på fotballpub´en, unge jenter hutrende i korte skjørt, voksne menn med øyne i kryss og beina likeså, eldre damer i lærbukser, gatemusikanter med fødeby langt utenfor Norges grenser, skrålende unggutter med ånde av sure oppstøt, og hvem vet, kanskje min medreisende fra bussen igår.
I fjerde etasje bor jeg, med gode vinduer men tynne vegger. Da er det godt å ha gode sov-i-ro, så jeg kan stenge ute både de korte og de lange stråene....
En god natts søvn er viktig, men hjertet trenger ikke søvn; jeg håper det holder seg våkent...

Instant world

2012-01-04T00:03:00.003+01:00

Det er et nytt år, nye muligheter. For hva? For effektivisering? For å trykke enda flere ting inn i timeplanen? For å henge enda bedre med i utviklingen? For å holde seg oppdatert?

The instant world... den øyeblikkelige verden. Der hvor alt skal skje fortest mulig, mest mulig effektivt. Og hvor berømmelse, meninger, holdninger omtrent er like instant som en "rett i koppen" suppepose.

Både kjendiser, politisk korrekthet og teknologien er "out" omtrent før vi vanlig dødelige har fått med oss at det var "in". Og mote! Ikke rart disse rosa-bloggerne tjener mye penger, for skal de oppdatere seg på alt som skjer på motefronten må de jommen jobbe hardt. Velfortjent altså - den lønna...

Og i samtidig med at samfunnets grunntakt øker, øker andelen mennesker som "møter veggen", "går på en smell", som rett og slett faller av lasset. For hvilen er borte. Det konstante, uforanderlige er endret til å bli en stadig foranderlig masse som vi i større eller mindre grad må forholde oss til. Alle som er berørt av kvikkleire-raset på Byneset vet hvordan slike stadig foranderlige masser er utrolig uforutsigbare. De gir ingen hvile, kun en stadig søken etter et fast punkt, etter trygg grunn under føttene.

"Jeg forventer effektivitet" var et reklamemantra som gikk for noen år siden, og som er et spot on utsagn som favner vidt omkring oss idag. Middagen skal være effektiv, jobben skal være effektiv, slankekuren skal være effektiv, kort sagt alt skal være effektivt. Men hvorfor? Hvorfor skal vi være så effektive? For å få tid til mer... effektivitet? Eller hva?

Er det dette som kalles tidsklemma? At vi har blitt så effektive at alt det vi klarer å stappe inn i en dag, et liv, rett og slett har blitt for mye?
På "dansk-norsk" ( les bokmål ) blir tidsklemma fort tidsklemmen.. for min del får det en helt ny betydning. Hva om vi heller omfavnet den tiden vi har fått? Nå, ved starten av et nytt år, hvor nyttårsforsetter som fort kommer til å gå i glemmeboke ( eller godteposen...), hvorfor ikke spørre oss selv hva vi ønsker å bruke tiden vår på? Uansett hvor mye vi effektiviserer så har døgnet fortsatt kun 24 timer, det kommer ikke til å bli flere, hverken timer eller dager hvor mye vi enn effektiviserer...

La oss innrømme det; instant-produkter er ikke like gode som de som er laget fra bunnen av....

"Se nøye skal du øyne det store i det små"

Imagebygging

2011-12-24T00:02:00.004+01:00

Jeg tror jeg er en del av det - det vi alle driver med, på ett eller annet vis. Image-bygging. Blogging, Facebook, Twitter, noen vil kanskje også slenge på julebrev.Vi har så enormt mange muligheter for å by på oss selv; dosert akkurat slik vi ønsker det selv. Ingen råmateriale, men nøye utvalgte, formulerte og omformulerte hendelser fra liv og virke. Meninger og tanker så nøye gjennomtenkt at de virker som midler for å fremheve oss selv på best mulig måte.

Jeg leste en svært så syrlig og ironisk kronikk over julebrev i Aftenposten her om dagen ( ikke sant, bare det at jeg fikk med at det var Aftenposten, ikke VG eller Se og Hør jeg hadde lest, sa mye om hvordan jeg ønsker å fremstå ), hvor man pekte på julebrev som nok et medium for imagebygging. Mer stuerent enn Facebook og Twitter, og endog blogging, men allikevel.

Når det er sagt; jeg setter enormt stor pris på julebrev fra venner og familie; en oppsummering over året, et tegn på at jeg er tenkt på, medregnet ( og med skam må jeg meddele at juleposten i år ble to kort bare... ) og jeg er overveldet over hvor mange som åpent og ærlig forteller om livets lyse og mørke dager. Jeg er og den første til å si at jeg med jevne mellomrom har meg en runde på diverse blogger for å se hva folk driver med, er opptatt av. I høst ble facebook også et kjærkommet avbrekk i lesingen, med mer eller mindre gjennomtenkte oppdateringer. OK, la meg være ærlig; de er som regel svært så gjennomtenkte; jeg ønsker jo å fremstå slik jeg ønsker å føle meg; selvsikker, men allikevel ydmyk, vellykket, opptatt...

Antakelig er imagebygging så grunnleggende i oss at enhver sosialantropolog vil si at det er umulig å unngå - og det er da heller ikke det jeg vil til livs. For hvis vi ikke byr på oss selv, forteller omverdenen hvem vi er, hvordan skal da noen, og kanskje aller minst oss selv, vite hva som gjør oss til nettopp den personen vi er? Men det som er betenkelig er hvordan vi i en verden hvor vi bombarderes av andres privatliv på sosiale medier ( og lar oss bombardere, i form av at vi trer inn i rollen som kikkere ( eller skulle vi kalt det "klikkere"?)) har større og større mulighet for å bygge opp usanne bilder av oss selv, og av andre.
Som tegneserien hvor kona i huset oppdaterer facebook-profilen sin med "Huset er vasket, ungene i seng og livet er herlig" - mens huset i virkeligheten faller sammen, ungene river hverandre i håret og mor ser usigelig sliten ut...

Våger vi å være ærlige? Både ovenfor oss selv og andre? For vår egen del, og for andres del?
"Har du noen gang tenkt på hvor godt det må føles for noen av dine klassekamerater når du ikke kan besvare et spørsmål?" Det var Olav som stilte meg spørsmålet en gang i kampens hete i høst. Nei, jeg hadde ikke det, og ærlig talt hadde jeg heller ikke tenkt å tenke så mye over det. For det ville bety at jeg stilte meg sårbar, og det ble for tøft.
Men kanskje er det slik vi kommer videre her i livet, både som samfunn og som enkeltpersoner; ved å stille oss åpne og sårbare med våre liv, våre oppturer og nedturer.

Og kanskje særlig nå, i juletida, hvor, la oss være ærlige; det handler mye om å lykkes. Ikke bare med svoren på ribba, men på å gjennomføre ei koselig familiejul for få eller mange, for å ha kjøpt de riktige gavene, passe inn.... Jeg tenkte på de ikveld, i hvertfall en liten stund, alle de som ikke passer inn. Som er for sårbare, som ikke makter lengre å bygge et image som passer med "alle oss andre". Samfunnets svakere stilte.

Vi skal kose oss i jula, glede oss over alt vi har, men la oss hjelpe hverandre å være ærlige om livet, både nå og senere. Hvem vet, kanskje kan vi lære noe av hverandre. Og la oss holde døra på gløtt mot kulden utenfor, for det er først når vi kjenner den kalde lufta vi kan innse hvor varmt og godt det er inne...

"Ring the bells that still can ring, forget your perfect offering.
There is a crack in everything, thats how the light gets in"
Leonard Cohen

Fokus

2011-11-30T23:12:00.003+01:00

Til min store forskrekkelse ser jeg at det snart er jul, folk har visst planlagt og handlet, pakket inn og gjort klart, bakt kaker og pynta - det er førjulskos og adventstid.
En tid for å vente i glede og spenning, i takknemlighet og håp, til Han som lot seg føde inn i verden som flyktning og "bastard", inn i en urolig tid, inn i en mørk tid. For å gi menneskene lys, et evig lys i mørke.

For min del må jeg med skam meddele at Hans ankomst, og feiringen av den har kommet ikke bare litt i skyggen, men helt i bakevja... For hva er vel en frelsers komme mot lyset i tunelen som sier at år med studier ( som jeg selv, ingen andre, har valgt...) endelig er over. Ja i forhold til DET blekner vel alt...

Det har vært en bisarr høst, og jeg må med skam melde at jeg lot meg rive med, i et stress, et jag som gjorde at hadde det ikke vært for mine nærmeste er jeg redd jeg helt og holdent hadde mistet fokuset på hva livet egentlig handler om.
Og så sitter jeg her, fem dager før jeg, hvis alt går etter planen, aldri mer skal være medisinstudent, og lurer på om dette var siste gangen.
Siste gangen jeg mister fokus... Og jeg vet dessverre svaret så altfor godt. Nei, mest sannsynlig ikke. Det er så mange ting som så lett sluker oss, som så lett gjør at vi mister fotfeste, mister av syne det som er viktig i livet.
Høsten har, om ikke annet, fått meg til å tenke; "dette er mitt liv, jeg har alle muligheter til å gjøre hva jeg vil med det. Hva vil jeg med det? hva er viktig? og hva er kun streben for tomhet?"

Jeg har mange spørsmål, få svar. Men en ting vet jeg; at diplomet for vel gjennomført semester, vel, det er det ikke jeg som skal ha, men han som har stått med meg igjennom alt. Det er der bragden ligger, det er der essensen ligger.

"They say life makes sense backwards, only you´ve got to live it forward"

Pust...

2011-11-16T22:26:00.003+01:00

Som et pust fra en verden utenfor eksamensbobla kom jeg over mini-serien "Omvend meg" på Vårt Land sine nettsider. Spennende spørsmål om tro og tvil, formidlet fra et tidligere misjonærbarn, nå ateist, i samtale med en kamerat av meg fra Oslo, som er pastor.

Det føltes som når man trekker luft etter et litt for dypt dykk under vannflaten, å ta inn over seg livets store spørsmål igjen, det som virkelig betyr noe. Og jeg ble tatt på senga over hvor avflatet jeg har blitt denne høsten. Tusenvis av sider med menneskers forskning om hvordan vi henger sammen og fungerer ( og ikke fungerer) skal pugges, prosesseres, mistes, for så å pugges igjen.

Men jeg glemmer å løfte blikket.
Å se den virkelig store helheten, det som gjør oss så komplekse, så fantastiske. Det som virkelig er spørsmålene å stille seg er ikke hvem som fant ut hvordan sykdommer skal helbredes, hvem som kom frem til at overarmsbeinet er leddet med underarmsbeina osv. Nei, de viktige spørsmålene her i livet krever mer dyptpløyende undersøkelser enn som så.
Som å ha tenkt igjennom om du tror vi i utgangspunktet er en tilfeldighet.
Om jeg skal ha brukt 6 år av mitt liv på å studere tilfeldigheter, hvis eneste mål er å nå sitt biologiske toppunkt for så å forsvinne som støv igjen - vel, da har jeg lagt ned mye arbeid i nettopp det - tilfeldigheter.

Dagens mennesker tror, men på hva? På et evig oljefond som skal hjelpe oss til å leve våre luksusliv til vi dør?
På tekniske medisinske installasjoner som kan diagnostisere, kurere, ja endog fjerne, all lidelse?
På en jord som vil rette sin skjeve rygg på egenhånd uten at vi som sitter på toppen våger å hoppe av og støtte og hjelpe?
På slagordet "Har du lyst har du lov" - uten tanke på medmenneskers følelser, eller våre egne for den saks skyld?
På apatiens evige vuggevise?
På at forskningen har gått så langt at rett rundt hjørnet ligger kuren mot selve døden? Som et postmodernismens svar på ungdomskilden...

Vi lever som om vi var udødelige - og samtidig med liv så fylt til randen med innhold at en skulle tro vi hadde hastverk med å oppleve alt.
"Fordi jeg forventer effektivitet" har blitt slagordene vi lever under, men vi har blitt så effektive at det å stoppe opp og tenke igjennom hva vi er, hva vi tror på - nei, det har vi ikke tid til.

Våger vi å se et annet menneske inn i øynene og stille spørsmålene? Være tilstede? Med tro? Med tvil? Med livet?

På kunstgalleriet så ateisten og pastoren på bilder med de store spørsmål - men menneskene på bildene så bort.. Fordi de ikke våget å stille spørsmålene direkte til noen? Eller fordi det rett og slett ikke var noen å stille de til, fordi så få hadde gitt seg selv tid til å tenke over de selv? Ikke vet jeg...

Hva tror du?

Sunnhet

2011-10-30T19:43:00.002+01:00

Sunnhet og helse... et lite søk på Google eller en titt i bladhyllene i butikken, og man overveldes. ALLE har visst noe de skal si deg om det å være sunn, og alle mener de å ha funnet "veien". WHO definerte i 1946 helse slik:
«En tilstand av fullstendig fysisk, mentalt og sosialt velvære, og ikke bare fravær av sykdom eller fysisk svekkelse»
- med andre ord er det sjeldent vi er sunne, har god helse..

Spør en KOLS er som har fått beskjed av legen sin at om han skal ha noen som helst sjans for å forbedre sin fysiske helse MÅ han kutte røyken, hva skjer da med den sosiale velværen? For all del, jeg kjører ikke noen pro-røykekampanje her, men det er et tankekors. Jeg har i snart 6 år studert hvordan vi kan hjelpe folk som ikke har god helse, og hvordan vi kan forhindre at folk får dårlig helse. "Sunnhetslære" kunne jeg vel sagt at jeg studerte, for ikke å si alt det som skjer når sunnheten svikter.
Og da skulle man jo tro at man hadde lagret seg såpass mye kunnskap at man selv lever et sunt liv?

Men i det siste har jeg lurt fælt på hva det egentlig betyr å være sunn..
Å spise de riktige tingene? ( hva nå enn det betyr nå i disse "ikke-mer-smør-igjen-i-butikken-tider!)
Å trene?
- jo da, vel og bra, men har man da nådd det liksom? Er det helse? For å si det slik kan det fort bli usunt om den fysiske helsen er det eneste vi fokuserer på. Ortoreksi - en tilstand hvor fokuset på å leve rett, leve sunt, rett og slett blir sykelig, og paradoksalt nok kan føre til alvorlig underernæring og død. "Sunnhet" - men kun den fysiske.

WHO har fått med seg mentalt og sosialt også, (ville nok dristet meg til å si at åndelig velvære også hører med i sunnhetsbegrepet, hverken for mye eller for lite - men menneskets åndelige aspekter innen medisin er en sak man kan skrive side opp og ned om, en annen sak altså)
Men hvor flinke er vi på å anerkjenne det? At mennesket må ha det godt mentalt og sosialt også for å ha god helse? Etter 6 år på studiet er det minimale input jeg har fått på det området, så lite at det virker som om jeg ikke reflekterer over det for min egen del lengre.

Medisinstudenter kan nok være karakterisert av en fysisk sunnhet, og leger likeså - med pulsklokke på en veltrent arm,og planen klar for enhver pasient som trenger hjelp med et fysisk problem - og kanskje er det kun det legene skal være til, kanskjer er det andre instanser man må gå til med de mentale og sosiale problemene. Men det er skremmende å se hvor fragmentert jeg selv blir i tankegangen omkring en pasients problemstilling etter å ha pugget og lest, og ikke minst totalt undertrykket min egen mentale og sosiale sunnhet de siste måneder (og den fysiske også for den saks skyld)

Vi er underfullt sammensatte vesner, og når vi ikke klarer å ta vare på oss selv trenger vi andre som kan hjelpe oss - i vår helhet, svakhet og sårbarhet.

Har du forresten tenkt på at sunnhet likner veldig på sannhet? Kan det å leve sunt være noe i nærheten av å leve sant? Både med livets usikkerhet, og egne styrker og svakheter?

Det er med ærefrykt jeg straks står ved studiets målstrek, og yrkets startstrek; å være ikke bare tilskuer men deltaker i menneskers kanskje mest sårbare øyeblikk.

Så gjenstår det å se om jeg klarer å pugge nok detaljer til å gjøre meg fortjent til det...

Hjertesyk

2011-10-21T18:04:00.002+01:00

Det er fredagskveld og jeg sitter benket over bøkene. Olav er i Latvia, på vei for å tilbringe tid med noen av menneskene vi ble så berørt av å møte i sommer; barn og ungdom med en på mange måter så enormt annerledes hverdag enn vår.
Og jeg tenker at mitt egne dovne hjerte hadde hatt så enormt godt av å vært med. For er det noe jeg står igjen med iløpet av denne høsten så er det at dragsuget etter å lese mer, lære mer, eksamensangst og leihet, er i ferd med å legge seg rundt hjertet mitt som en sykdom som hindrer det i å slå skikkelig.

Det finnes mange måter å bli hjertesyk på. Mange, og særlig i rike, røykende, fettspisende, bilkjørende vesten, opplever den fysiske hjertesykdommen, men, som jeg har lært av kirurgene - så er det jo sååå mange fantastisk spennende og flotte teknikker for å gjøre noe med slike hjerter. Å få pasientene til å gjennomføre livsstilsendringer er visst en utfordring det ikke snakkes om..

Men en helt annen ting er det sløve hjertet, det som ikke bryr seg, i hverfall ikke om annet enn det som har med meg og mitt å gjøre. Den sykdommen er mer dødelig enn andre. Kanskje fordi den kommer så snikende, kanskje fordi det ikke finnes en pillekur eller en operasjon for å gjøre noe med den.
Det kreves livslang medisinering i form av livsstilsendringer. Å endre livsstilen fra å tenke kun på seg selv, og hva som er best for meg, til å løfte blikket, se utover min egen horisont, og se hva som rører seg utenfor min egen comfort sone.

En annen farlig tilstand er selvrettferdigheten. Jeg innser at jeg i eksamenspanikk og mindreverdighetskomplekser er i ferd med å bli et stort offer for den. "Jaja, om jeg ikke har så stor tro på meg selv, så er jeg ihvertfall bedre enn han, eller henne, på det, eller det.."
Isteden for å løfte opp andre og selv bli oppløftet tråkker jeg de ned i tankene, i et håp om å løfte meg selv, men så lenge jeg ikke innser min egen grunnlidelse; skrekken for å være utilstrekkelig, vil jeg aldri kunne løfte opp hverken meg selv eller andre

Så må jeg kanskje komme til den konklusjonen; utilstrekkelig, men tilstrekkelig nok. Ingen lettvint operasjon kan endre et hjerte som ikke har det godt med seg selv, men jeg vet om en som er veldig god på å bytte ut sløve steinhjerter med friske, sunne hjerter ;)

Intet varer evig..

2011-10-09T22:09:00.003+01:00

..ei heller gnistrende høstdager.De er der, like plutselig som sommeren forsvant. De stråler ned over oss, viser oss sin praktfulle drakt med et snev av vinterluft. De bader i høstsolens lave stråler og varmer oss inn i høstkald marg. De er som et siste lengselsfullt blikk over skulderen til en sommer som var, før vi retter ryggen, vender ansiktet fremover igjen og går videre inn i vintermånedene.

Et siste sommersukk...

Og så, plutselig, er fargene erstattet med et teppe av hvitt, og solen er skjult bak tykke, koksgrå skyer av tung hverdag. Kulden sniker seg lengre inn i margen, og vi trekker kappen tettere om oss, legger oss opp mot været og går på videre med krum rygg.
Men i minnet ligger høstturen, rasteplassen, lagret, lett tilgjengelig for å ta frem igjen når hverdagsgråen gjør himmelen lav.

Sauesanking!!!!

2011-10-02T22:00:00.003+01:00

Etter måneder med nær sagt kun lesing var det helt fantastisk å få lov å tilbringe dagen ute idag sammen med gode mennesker og en flokk sauer som skulle merkes, medisineres og sendes enten ut i det fri igjen eller på slaktebilen. Skit under neglene, gjørme til knærne, og mer enn nærkontakt med SPRELL levende villsau gjorde sitt til at gliset satt klistret store deler av dagen :)

Noe mer uvante og uvillige "pasienter" enn de legespirene er vant med til daglig :)

Og økonomen holder tellingen!!! Et under han ikke sovnet, så mange sauer som han talte! :)

Dette var noe annet enn å pugge lab-resulater og prosedyrer ja!!!! Medisin i praksis!

På heimveg, godt merket etter dagens dont!

Mirakler og tilfeldigheter

2011-09-30T22:55:00.003+01:00

Albert Einstein skal visstnok en gang ha uttalt
" Det er to måter å leve livet på;
den ene som om ingenting er mirakler,
den andre som om alt er det"

Vi velger langt på vei selv hvordan vi ser på livet, forholder oss til det, og lever det, men til syvende og sist står vi ansvarlige for de valgene vi tar, og konsekvensene de får, både for oss selv og for andre.
Kanskje er livet en kjede av tilfeldigheter som tar oss både inn i det, og til slutt ut av det, eller kanskje ligger det noe mer bak - eller heller over,det hele.

Jeg velger å tro det siste, og dermed blir dager som i dag, hvor sommervarmen slår imot en under en fantastisk senhøst-stjernehimmel, rett og slett et smil fra oven. En varm vind over kinnet som for å si at sommeren jeg ikke følte faktisk er her allikevel, selv om høsten egentlig har festet grep og farger om naturen og oss som bor i den.
En påminnelse om at ting ikke alltid er slik de først tilsynelatende ser ut til å være. Visst viser kalenderen snart oktober, visst er dagene overfylt av lesing og hardkjør - men allikevel er det noe mer der ute, noe annet.

En god samtale over en kopp kaffe eller en pose nybakte boller bakt med omtanke og kjærlighet fra venner blir en videreformidling av en annen kjærlighet, en større kjærlighet, som er konstant, uavhengig av denne verdens alltid skiftende sannheter. Sannheter om oss selv, sannheter om vår verdi, sannheter om verden vi lever i.

Hvis man ikke har en himmel over livet - hva skal stjernene henge fast på da?

"Den som vandrer under stjernene kan ikke klage på mangel på lyspunkt i livet" H.Wergeland

Livbøye

2011-09-18T21:31:00.004+01:00

Det er søndagskveld, Chet Baker fyller rommet med sin bittersøte trompet, pulsen er rolig, skuldrene senket, og jeg er klar for å hoppe uti opprørt hav igjen...

Det er rart hva en sånn dag som idag gjør, midt i denne galskapens høst av lesing,lesing, eksamensstress, nerver og usikkerhet omkring hva som ligger rundt neste sving. Når slutten av uka kommer, pusten er rask og overfladisk, slitenheten har satt seg i kroppen så en ikke vet opp og ned på seg selv, og pensum - særlig alt man IKKE kan - spinner så fort rundt i hodet at Ole Lukkøye må bruke slegge for å få meg til å sove, vel, da blir en fridag som en livbøye i et opprørt hav. En dag hvor pulsen får komme tilbake i gjenge, en dag hvor tankene får fly, og jeg får være meg igjen, får lov å engasjere meg i mitt eget liv - det som leves utenfor lesesalen.

Å gå tur i høstfargene, og la tankene drifte tilbake til den gang da høsten var ensbetydende med høstonning, potetopptak, lange rideturer i skogen, intens trening for å mønstre hest på Dyrsku´n og tid til å sitte på låvetrappa og se på stjernene og drømme, det blir som sårt tiltrengt fred for slitent hode og kropp.
Rart det der, jeg drømte visst aldri om lange dager på lesesal eller sykehus....

Vel, jeg får svømme videre, så får vi se hva som venter når jeg forhåpentligvis når land igjen en eller annen gang i desember.

Ha en god uke dere!

Hjemme hos... igjen:)

2011-09-06T21:23:00.003+01:00

Det er høstmørke ute, regnet øser ned, inne er det koselig med kakao, kakebaking, litt strikking kanskje, og ikke å forglemme litt godt lesestoff i godstolen.

Eller???? Jeg og Berit inntok en utsøkt kveldsmat( les; slo til med frosne bær på havregryna :) på kjøkkenet i kveld og måtte le over vår livssituasjon inneværende semester.
Her sitter vi altså, to jenter, den ene gift, den andre forlova, en brudekjole i skapet,minner om et bryllup og planer om et annet. Men hvor er mennene? Hvor er de koselige kveldene tulla inn i et teppe på sofaen med nybakt brød og en kopp kakao?Vel å merke en sofa man selv eier!!! Hvor er overskuddet til å bake, til å rydde ( vi finner visst stadig ting som ingen av oss eier i denne leiligheten - o fryd å snart skulle flytte ut!!!) til å nyte livets goder??

Tja, de ligger der nok de godene, og mennene er ikke langt unna de heller, men kun litt skjult av et tykt lag bøker, kunnskap, både i hodet og utenfor, ispedd litt stress, mye leihet, og galgenhumor. For mens andre blogger og statusoppdaterer om alle koselige ting en kan gjøre i høstmørket sitter vi og leser om drapsmetoder og andre gufne ting, kun for å ha nok en eksamen imorgen.
Så lever vi her da, i en herlig symbiose med bøker og tran, med sure joggesko og kollokvieplaner.
Vi nærmer oss målstreken på medisin - og du verden for et oppløp! Det er godt å ha noen å løpe sammen med!

Ingenting å si på utsikten fra "lesesalen"(stua) ihverfall ikke når været er slik!!

The tree of life

2011-09-02T23:01:00.003+01:00

Har akkurat vært på kino og sett The Tree of life. Kanskje en av de mest lovende, dypsindige filmer jeg noensinne har sett - eller det var i hvertfall det jeg trodde da den startet.
Med Guds spørsmål til Job "Hvor var du da jeg skapte verden?" som åpning lå veien klar for en filmopplevelse av de sjeldne. Ved hjelp av fantastiske sekvenser fra Hubbles teleskopet og en finurlig og vakker måte å fremstille Skapelsen på gir den et perspektiv på oss mennesker, og på den Gud som har skapt oss, som kan få enhver postmodernistisk nordmann til å tenke.Hvor små vi er i den store, enorme sammenhengen, og samtidig hvordan vi er underfullt skapt som kronen på et skapelsesverk av dimensjoner vi ikke har forutsetninger for å ane størrelsen på.

Hvordan lever vi livene våre? Hvilket perspektiv har vi? Og hvilken himmel lever vi under - den skapte, eller den vi febrilsk prøver å skape selv? Hva betyr tanken om Gud i våre liv, i vår hverdag, i våre tragedier? Hvordan forholder vi oss til Han, og ikke minst, hvordan forholder vi oss til hverandre og oss selv? Som postmoderne mennesker, hvis kunnskap om det skapte, og evne til å skape stadig øker, bøyer vi oss for en Gud, eller opphøyer vi oss selv til gud?

Filmen vil mye - enormt mye. Og dessverre er det nok her det stopper litt opp. For den ender med ikke å tørre å virkelig gå inn i de vanskelige spørsmålene den sirkler rundt. Den sender ut et mangfold av symbolikk, så mettet at det nesten hadde lønt seg å kjøre den i sakte film for å få med seg alt. Trådene blir dessverre for mange og for løse til å føre oss noen vei, og det som starter som en fantastisk illustrasjon på en bibelsk skapelsesberetning ender som en litt tannløs "nirvanatilstand" enhver religion kunne tatt i eie. Den minner oss om Gud, men glemmer den Veien Han har sagt er den eneste til Han.
Den illustrerer tidvis vakkert hvordan forskjellige mennesker tilslutt fårfred med Gud på så vidt forskjellige måter, men jeg mener den kunne gått dypere i de store "Hvorfor Gud?" som stiger opp fra menneskene i filmen.

Men kanskje klarer den å skape noen tanker om Gud i hodene på tilskuerne, jeg er bare redd de får for lite substans til å bli hengende igjen...

Gå og se selv :)

Det som betyr noe...

2011-08-30T20:47:00.003+01:00

"Skjønnhet, sannhet, vennskap og kjærlighet
- dette er de største verdier i livet.
Vi kan hverken bevise eller forklare dem,
allikevel skaper de den største stabilitet i våre liv"
Jesse Herman Holmes (prof. i religion og filosofi)

Sensommerskjønnhet i Telemark

Det er lenge siden det har vært aktivitet her inne. Ikke fordi tankekverna ikke går, men fordi lab.prøver, symptomer, differensialdiagnoser, medisinske undersøkelsestekniker og antibiotika-pugging opptar det meste av min våkne tid.
Og jeg undrer meg, for det er beundringsverdig å få innblikk i alt det vi mennesker har klart å lære om oss selv, om hvordan vi henger sammen ned til den minste detalj, og hva som skal til for å rette opp ting som går galt.
Det finnes nærmest ingen grenser for hva vi kan lære, finne ut av, og rette opp i.
Og etter 6 år med studier innser jeg hvor utrolig mye kunnskap jeg har tillegnet meg, selv om jeg bøyer meg i støvet for medstudenter som stiller spørsmål som langt overgår min forstand.
Men over alt dette, over all kunnskap, over all forskning så undrer jeg meg over hvorfor vi så vanskelig kan forklare det som virkelig spiller noen rolle her i livet...
Selvfølgelig spiller det en rolle for nyrepasienten hva blodprøvesvarene sier om nyrefunksjonen, eller hva lungerøntgenet viser for pasienten som hoster seg fordervet på grunn av sin KOLS, men å bygge livet på det?
Hva ligger i det å være frisk? Er det hvis blodprøvesvarene er normale og legene sier du er det? Eller er det helt andre ting som ligger tilgrunn for vårt velbefinnende?

På vei ned i sentrum her en dag gikk jeg igjennom en av byens kirkegårder. Jeg liker igrunnen kirkegårder. Det er så enormt mye historie der, skrevet mellom linjene på steinene og i blomstene - eller fraværet av de.
Men mest av alt liker jeg det fordi det gjør meg ydmyk i møtet med livet. For selv ikke jeg på min store kunnskapshest kan gjøre noe med det faktum at til syvende og sist er vi støv, og vår tid her nede er som et pust av tid. Vi er her, og så er vi borte, gått inn i historien, "slekt skal følge slekters gang"
Og her er jeg, dagen idag er den jeg har å forholde meg til. Ikke i morgen, ikke etter eksamen, ikke etter turnus. Men nå. Her. Gleder meg meg over den? Eller tenker jeg at jeg bare skal bli ferdig med dette og så....

Lar jeg meg beruse av en ring med innskriften "din Olav", en brudekjole i skapet, en god prat med min romvenninne, høsten som tar på seg sin mangefargede kåpe, en hilsen fra en venn, eller lunger fylt av frisk høstluft? Tar jeg meg tid til det? Midt i dette kjøret og kappløpet om å presse mest mulig teoretisk kunnskap inn i hodet.
Eller viker de viktige tingene plassen for referanseverdier og fremmedord?

"Se nøye skal du øyne det store i det små" .... som skjønnhet, sannhet, vennskap og kjærlighet...

Om molter og slikt

2011-08-14T22:59:00.004+01:00

Enhver blogger med respekt for seg selv har masse å blogge om for tiden, om å gi så det svir til de sultrammede på Afrikas horn, om bekymring rundt den politiske tausheten som råder i Norge etter terroren, om verdensøkonomiens berg-og-dalbane eller andre verdensproblemer. Bra, flott, at folk engasjerer seg, bryr seg, har en mening.
Jeg derimot - vel, jeg blogger om molter. Om hverdagslivets enkle gleder. Men kanskje er nettopp molter, eller ørret, det som gir fast underlag i en verden som stadig blir mindre, stadig mer påtrengende. All verdens nyheter raser imot oss på alle kanter, enten vi vil eller ei. Vi tvinges til å mene, til å prøve å forstå, til å se og høre detaljer selv garvede kynikere har problemer med. Og kanskje er det slik det må være - kanskje må vi "vanlige" mennesker tvinges til å ta del, jeg vet jeg har lett for å lukke døren og stenge verden ute. Men skal man ta del i dette kaoset, så kreves det også fast grunn under føttene, avbrekk for en travel hjerne :)
som f.eks molteplukking :)
Når himmelen er høy og blå, høsten har begynt å puste oss i nakken en tidlig morgen, gresset er friskt av dugg, og sekkene gradvis fylles av 16 kg orange herlighet, da tar hjernen ferie fra tabolidoverskrifter og egne bekymringer.
Når nista fortæres i stillhet med en utsikt som gir hjertet grunnlag til å gjøre et byks, og en ny gullring glitrer på høyre ringefinger - vel, da fylles velværelagrene til topps.
Da er det liksom greit at en sommer går mot slutten, og at skolen atter kaller. Akkurat da, når lyngtuene glitrer i rødt og oransje, og hjernen jobber som en engelsk setter med stand på ryper - mange ryper, etter hvorvidt bærene til høyre eller venstre skal plukkes først, da er livet på sitt beste. Når tankene får sin frihet og lungene fylles av frisk luft og kjærlighet, vel, da er livet slett ikke det verste man har.

Så var det å huske de gyldne øyeblikkene da, når de har veket plassen for høstregn, tåke og lesesal...

Nyforlovet med utsikt til livet

Vakre Vesterålen

2011-08-02T11:04:00.002+01:00

I helga var vi så heldige å få tilbringe noen dager i Vesterålen hvor min kjære samboer giftet seg med sin Åge. Det var et fantastisk bryllup og en flott helg på så mange måter.
Været i Vesterålen ble et tydelig, og vakkert eksempel på hvordan livet i seg selv skifter, fra skodde og regn til strålende sol og blå himmel. Og hvordan livets skifter må være sånn, det er slik det er, noen dør, lukker grinda etter seg og sier "Takk for nå, vi sees igjen", mens andre åpner grinda til nye kapitler i livet. Så går virkelig sorgen og gleden hånd i hånd, akkurat som havtåka kan legge seg over en flott dag.
Livet er sårt, livet er godt, spennende og flott, og å ha mennesker rundt seg både i de gode dagene, på de flotte toppene, og på de kalde, vonde dagene når havtåka ligger tykk, vel, det er det største et menneske kan oppleve.

We spent this weekend in Vesterålen, in the north of norway, where my roomie got married to her dear Åge. It was a wonderful wedding and a lovely weekend in so many ways.
The weather out on these northern islands became a beautiful example on how life itself changes, from rain and mist, to bright shining sun and blue sky. And this is the way life has to be; someone dies, closes the gate and says " Thank you for everything, we´ll meet again", while others opens up gates to new chapters in their lives. And so, happiness and grief really goes hand in hand through life, just as the ocean mist can cover up a beautiful day.
Life is sore, life is good, exiting and wonderful, and to have people around both in the good days, on the beautiful mountaintops, and on the cold, bad days when the oceanmist covers everything, well, thats the best thing a person can experience....

Tilbakefall og endring

2011-07-18T23:54:00.003+01:00

Snart fem uker på farten er over, og jeg vender heim te Bergen igjen. Ikke at sommeren er over, men teamturen til Latvia - som vi har planlagt, bedt over og tenkt på i et drøyt halvår er plutselig over.
Den siste uka har jeg hatt "Zosna-anfall" : plutselige tanker om ungene der, opplevelser, følelser. Og så er de borte igjen, druknet i velkjent norsk hverdagsliv og -bekymringer.
Og atter igjen blir jeg vemodig over hvor fort mitt eget hjerte vender seg til overflod, ubetydelige problemer, og hverdagsfrustrasjoner jeg totalt glemte i møte med ungene i Latvia.
Da er det både sårt, og på samme tid godt å se smilene deres for meg, å huske hvor betydningsfull den uka var, selv om det siste den var preget av var materiell overflod.
Jeg håper anfallene vil vedvare... inn i en høst jeg vet vil bli preget av selvopptatthet, meg og mitt, og fokus på å rydde mest mulig av veien for at JEG skal få mest mulig lesero, for at JEG skal få det enklest mulig, og for at stakkars MEG skal få kommet seg best mulig igjennom denne innspurten. Kan ikke på noe som helst vis si jeg ser frem til det.
Men det er midt oppi dette jeg håper minnene om alle ungene kan trenge seg på, og atter igjen bryte et lite hull i en selvopptatt overflodsbasert kokong.
Det er slike ting, slike minner, slike "anfall" som kan endre hjerter, og jeg håper at jeg alltid vil ønske det - å bli endret...

Størst av alt er kjærligheten

2011-07-12T11:56:00.003+01:00

Jeg er heime - vel, det vil si rent fysisk. Ånd, sjel og hjerte henger igjen i Zosna. Det lille stedet i Latvia nær grensen til Russland hvor nærmere 100 mennesker var samlet forrige uke på leir. Igår landet vi i norge igjen, og vår rikdomshverdag ble med ett kastet på oss igjen. Langt fra tragiske barneskjebner, lerisamlinger i kondemnerte kommunistiske skolebygninger, våte, kalde soveposer, myggbefengte utedoer, og en kjærlighet som rant over.
En av de eldre deltakerne på leiren sa en av de første dagene "Hvorfor er dere så snille? Jeg er ikke vant til at mennesker oppfører seg slik.."
Få av oss utleningene kunne russisk, så de rent ordlige samtalene stoppet seg på "hva heter du, jeg heter.., hei, og takk" Men når språket stopper en finner man så enormt mange andre måter å kommunisere på. Med klappeleker, ansiktsmaling, fotballspilling, et ledig fang, en god klem, grimaser, å stryke noen over håret eller over kinnet.

Jeg trenger ikke engang lukke øynene for å se for meg alle ungene og ungdommene jeg var så heldig å få treffe, få dele noe med. Ikke alltid en samtale, men følelsen av å få være Jesu armer, øyne, føtter, har aldri vært sterkere. Så ble det da også desto hardere å si hadet til ungene der de hulkende klynget seg til oss idet de skulle reise tilbake til barneheimen.

"Dette er det jeg ser frem til igjennom hele året" sa en av de unge gutta. Han kalte meg kun Babuska - bestemor...
Ei av tenåringsjentene fra heimen skrev lapp til meg "Husk at Jesus elsker deg"
- hvem som gav og hvem som mottok kjærlighet på leiren er vanskelig å si, på hver sin måte gav alle, og alle mottok. Og det - vel, det er en følelse som kommer til å sitte i meg- lenge....

I endring

2011-06-12T10:44:00.003+01:00

Forrige helg stod jeg på ferja og skuet over til mitt første hjem. Stedet hvor jeg tilbragte mine første år. Hvor jeg lærte å gå, sykle, leke i sandkassa, hvor jeg hadde mine første fjellturer, iført røde gummistøvler, hvor jeg plukket pinseliljer ved dragehusene, hvor jeg sprang på vinduskarmen, gikk i barnehagen og barnekoret "Yngste røster" og hadde mitt første møte med en Overhead :)
Huset hvor jeg ble storesøster, først en gang, så en gang til.

Balestrand.

Jeg stod på ferja og lot minnene flyte fritt, tilbake til en tid som i mitt hode har fått et glansbildepreg av lykke og bekymringsløse dager. Det var de sikkert ikke, men allikevel har stedet en helt spesiell plass i mitt hjerte.
Og det å stå og se innover på fjellene og husene som lyste opp i lia der, gav livet perspektiv, som en endeløs rekke av hendelser, av forandringer, hvor hver dag etterlater oss litt endret, litt annerledes enn vi var igår.

Denne uken ble min lillebror pappa, og jeg har med ett også inntatt en ny rolle - som tante.
Det å stadig bli tildelt nye roller gir en på mange måter flere bein å stå på, og jeg kjenner at det er godt.
I disse dager tenker jeg mye på min rolle som medisinstudent - den vil være over om noen måneder, og kanskje trer jeg inn i en ny rolle, som lege. Men om det hadde vært den eneste rollen jeg hadde, hva ville skjedd med meg dersom den rollen forsvant? hva ville det gjøre med meg som person? hvor ville min identitet være? hvem ville jeg vært?
Å legge hele sin identitet i at man har en rolle, en oppgave - vel, jeg tror det er risikablet, for fallet kan bli så stort om rollen bortfaller.
Noen roller er evige, andre er midlertidige. Og på mange måter er det godt - jeg er veldig veldig glad jeg ikke alltid vil være student. Men datter, søster, tante, det vil vare, og vil for alltid prege meg.

I sommer skal jeg inn i en rolle som leder på en leir for barn og ungdom i Latvia. Det er for meg en helt ukjent rolle, fordi jeg gjennom den vil møte helt nye mennesker, med et annet språk, og en helt annen bakgrunn enn den jeg selv har. Hvordan vil min oppvekst, min kultur, min livsinnstilling virke som fordel og ulempe i møte med de? Jeg er spent, og gleder meg.

Og i alle disse rollene funderer jeg på hvor jeg legger min identitet? Legger jeg den i det som varer, hos Han som varer, eller legger jeg den i de rollene som er her idag, men er borte imorgen? Hvor legger du din?

Nyt de lange lyse kveldene dere!

Om tid og prioriteringer...

2011-05-31T22:07:00.003+01:00

I det siste har jeg syntes synd på meg selv. Tidvis veldig synd på meg selv. Fordi jeg går på medisin. Fordi jeg på grunn av medisin må slutte med det jeg synes er kjekt. Som f.eks Navigatørene.

Etter to år som medarbeider er det nå slutt - jeg har i alle fall blitt takket av på Årsmøtet og er iferd med å avslutte mine oppgaver. Avslutte fordi jeg ikke trives? Fordi jeg ikke orker mer? Absolutt ikke! Er det noe som gir meg masse så er det nettopp det å få lov til å være en ressurs i studentarbeidet, få snakke med masse unge mennesker som befinner seg på et sted i livet jeg nettopp har vært, og allikevel ikke lengre er. Det å plutselig være eldst, være en andre ser opp til som en " voksen" det føles merkelig, og jeg blir ydmyk og noen ganger litt redd av å tenke på det å skulle være et forbilde. Men mest av alt så gir de meg så utrolig mye disse menneskene som så åpent deler fra livene sine, fra de gode dagene og de rett og slett helt forferdelige, pyton. Å få lov å sitte som tilhører, betrakter, medvandrer i slike samtaler er noe av det mest givende jeg kan være med på.

Så selvfølgelig er det tungt å si at til høsten blir jeg fulltids student og mer enn det -men når jeg kommer til meg selv og ser alt jeg faktisk får lov å lære på dette tidvis altfor tunge, høytflygende, teoretiske, fysiske studiet, så blir jeg takknemlig. Og så vet jeg at til jul ( forhåpentligvis) så er jeg et stoooort skritt nærmere å stå friere til å disponere tiden min.

Og apropos tid. Kommer den, eller går den? Har vi tid, eller tar vi oss tid? I en tid som denne, hvor vi helst skal ha med oss alt mulig, og vi proppes fulle av informasjon om hva alle andre bruker tiden sin på, så er det ikke rart at tiden ikke strekker til.
Hadde de bedre tid før? Det virker slik - men døgnet hadde fortsatt 24 timer, og alle fikk vi, og får vi utdelt like mye. Akkurat der er faktisk verden rettferdig. Døgnet har ikke flere timer for noen, selv om det kan virke slik.
Så - hva tar jeg meg tid til? Hva tar du deg tid til? Er du fornøyd med prioriteringene dine? Hva prioriterer du vekk? Skulle du ønske prioriteringene var annerledes? Vel - det er din tid.

Mine prioriteringer det neste halvår blir visst mer utfra en dyd av nødvendighet mer enn det jeg har mest lyst til. Men så er det nå engang slik, at et medisinstudium tar til sist slutt ( selv om det kan virke uendelig langt frem i tid...), men de gode samtalene, og behovene for de, nye studenter, nye spørsmål om livet og om troen - vel, de tar ikke slutt. Så hva fremtiden bringer, vel, det vil tiden vise. Og tiden, den jeg har fått utdelt, håper jeg å benytte best mulig, hva nå enn det vil innebære..

Jakten på det gode liv

2011-05-22T21:26:00.003+01:00

I det siste har jeg tenkt utrolig mye på hva som er det gode liv, dette som alle søker etter, men få finner. Aldri har Norge vært rikere, og aldri har vi vel vært travlere ( ikke at jeg har opplevd så mange tiår i vårt vakre land..) Aldri har vi hatt større muligheter, til fornyelse, selvrealisering, utdanning og utskiftninger, samtidig som rastløsheten vår øker.

Det gode liv har visst blitt ensbetydende med det perfekte liv kan det virke som.

Perfekt hus, perfekt hage, perfekt utseende, perfekt jobb, perfekte barn, perfekte ekteskap, perfekte valg, perfekte verv, perfekte venner osv..

Det var i går, på bussen heim igjen etter et flott utdrikningslag i Haugesund at tanken fikk enda mer grobunn. For det var en fryd for øyet å se alle de fantastiske husene og de plettfrie hagene langs veien. Og jeg ble sittende å fundere på hvor lykkelige de var de som bodde i husene. Er det slik at det er en sammenheng; jo penere fasade jo lykkeligere mennesker?
Ikke vet jeg, det er kun spørsmål fra min side, med få svar.

Men jeg undrer meg hvor lykkelige vi egentlig blir i jakten på det perfekte. For jeg kjenner det på mitt eget liv. Mine egne krav, og ønsker om å fremstå "perfekt"; god på skolen, trener jevnt ( yeah right!!), flott utseende, de riktige klærne, de godkjente meningene, kunnskap nok til å briljere i enhver samtale, nok tid til å treffe venner, samtidig som jeg sjonglerer skole, jobb, Navigatørene, Olav og alt annet flott.. vel, det er slitsomt, umulig rett og slett. Det truer med å rase i hodet på meg, ja, har vel gjort det noen ganger også, og det er ikke slik jeg ønsker å leve.. For det første er det ikke sannheten om meg, og for det andre så er det utrolig slitsomt.

På et amerikansk program her en dag hørte jeg en uttalelse som fikk meg til å skvette i stolen: " Hun er den perfekte mor fordi hun er perfeksjonist" I prat med en norsk lærer på SFO fikk jeg den andre siden av en slik kommentar; mødre som kommer direkte fra trening to timer etter jobb for å hente et barn som alt har tilbragt altfor mange timer på en SFO med altfor mange barn og altfor få lærere. Hva går perfeksjonismen på bekostning av?

"Samfunnet har blitt slik" kan man si. Javisst; det er omtrent forventet at man skal gå i full jobb, gjerne ha verv i alle mulige foreninger og meninger om enda flere. Middagene skal være hjemmelagede og fasaden plettfri. Det kan virke som om vi har glemt at døgnet har 24 timer, og at prioriteringer betyr at noe må kuttes ut til fordel for andre ting. Men å skylde på samfunnet, blir ikke det å ta fra enkeltpersoner ansvar for sitt eget liv, og dertil muligheten til å forme livet sitt?

Når jeg bodde i Oslo hadde jeg for vane å stappe dagene fulle med så vanvittig mye at jeg titt og ofte ble syk. Da tok jeg bussen heim ei helg og fikk litt hvile og god mat, og så bar det inn igjen til det samme kjøret.
Idag reiser vi på retreater og selvrealiseringskurs, på spa og langhelger for å komme bort fra et dagligliv som tidvis truer med å ta knekken på noen og enhver. Kanskje er det på tide å tenke litt mer langsiktig?

Jada jada, "hun har ikke kommet ut i det virkelige livet enda, student som hun er, ikke rart hun fabler om slike ting" Jeg vet. Jeg stiller ikke med lang erfaring fra det virkelige liv ( altså ikke studentlivet?) Men min frykt er å ende opp i et kav og mas som gjør at jeg glemmer hva som gir meg glede og mening, kun for å komme høyere på karrierestigen slik at jeg kan få en høyere lønning og dertil finere hus eller hva det nå skulle være.

Dette innlegget var ikke på noen måte ment å være surmagede kommentarer til hardtarbeidende mennesker, for all del! Vi er alle forskjellige, og vi finner glede i, og skaper skjønnhet av så mangt - og godt er det.
Men for min del, på randen til å hoppe ut i "det virkelige livet" har jeg et behov for å vite at jeg selv kan bestemme hvordan jeg vil forme det, at det ikke er samfunnets oppgave og rettighet.

Back in the saddle

2011-05-09T22:00:00.003+01:00

.. nei, ikke på hest denne gang, men på sykkel, av typen racer.. ikke vært på en siden jeg smalt i asfalten og pådro meg hjernerystelse for noen år siden. Men med Karen som kyndig pedagog og lærer, og med Christine som god partner, var det ikke så skummelt å klatre tilbake på setet, dog uten sykkelsko i første omgang:) Tøff, tøffere tøffest på tur, spennende, gøy, koselig, og helt sikkert med det resultat at denne kroppen her skal få problemer med å komme seg ut av senga imorgen!!!
Takk for turen jenter, blir gjerne med igjen!!!

I tilfellet noen tror våre grimaser skyldes fæle sykkelvelt må det sies at det er feil - vi bare er sånn :)

Halllloooo i luken!

2011-04-28T21:20:00.002+01:00

Det er virkelig ikke ofte jeg kjenner at jeg blir skikkelig sint, et sånt sinne og frustrasjon som tar strupetak på meg og gjør at jeg utbryter "Er det mulig!!!" Men her og nå, ja, så har det skjedd.
På siden av mailen min detter det inn alle mulige reklamer, og ikveld dukket dette opp;

"Gift? Savner spenning? - Unn deg en spennende chat, flørt, affære. Gjør livet levende"

Jeg måtte stoppe opp og lese det en gang til, for jeg trodde rett og slett ikke det som stod der. Men her var det altså, rett foran øynene på meg, en datingside beregnet på samboende eller gifte. "vi lever jo bare en gang" som det står på siden.
"Vi tilbyr en helt privat affære der du kan finne en som oppfyller dine etterlengtede drømmer."
Jeg aner ikke om jeg kjenner på dypt sinne eller bare en forferdelig sorg.
I et samfunn hvor ekteskapet, noe av det som har vært grunnpilaren i samfunnet til alle tider, mister mer og mer fotfeste, legges det nå altså til rette for at det skal bli enklere å ha en affære. Du trenger ikke se særlig langt for å se resultatet av brutte relasjoner, de finnes nær sagt overalt, og konsekvensene er tidvis brutale.
Jeg mener ikke å være fordømmende for de som bruker disse sidene - men heller rette en pekefinger på et samfunn hvor slike sider ikke engang er noe som får folk til å reagere. At det er blitt en menneskerettighet å alltid følge sine egne følelser uten tanke på andre. Og hva er denne enorme svindelen om at vi kan finne en som kan oppfylle alle våre etterlengtede drømmer? Vis meg den mann eller kvinne som kan det - eller som ønsker å få det stempelet og den byrden det må være å skulle være en som kan/skal oppfylle alle de etterlengtede drømmene til et annet menneske.
Når skal det bli normalt igjen å innse at relasjoner er arbeid, tidvis lett, tidvis hardt og at det "perfekte" per def ikke er noe å trakte etter - både fordi det ikke finnes, og om det hadde gjort det ville det hele blitt så statisk at å snakke om en relasjon ville blitt komplett umulig, da en relasjon har i seg at den er dynamisk?

Ikke misforstå - jeg setter meg ikke til dommer over noens relasjoner, men jeg synes det er forferdelig synd at vi som samfunn og som medmennesker ikke setter mer inn på å hjelpe hverandre, til å kjempe for ting det er verdt å kjempe for - heller enn å legge tilrette for å ødelegge..

Nytråkka spor

2011-04-26T20:32:00.005+01:00

Jeg har oppdaget en ny måte å gå på ski; utenom løypene :)
Joda, høres nok rart ut, men som oppvokst på det sentrale østland er ski for meg forbundet med rene autostradaer av preparerte løyper i et sinnrikt nett hvor små og store både med "løpepinner" og de med pinnebrød i sekken beveger seg mer eller mindre uanstrengt. Joda, for all del har jeg opplevd både dårlig føre og løssnøkjøring, men jeg må langt tilbake i hukommelsen skal jeg huske milevis med vidder og fjell, høye, hvite topper og det å tråkke løype sjøl. Fram til nå.
Påsken på Voss betyr fjellski og feller, klister og appelsin, solkrem og skille, brusende glede over fantastiske vidder, og skrekkblandet fryd idet baken blir brukt som fremkomstmiddel ned de verste bakkene.

Hvem sa det ikke var snø til påske?

Langt fra overfylt turisthotel og slalombakker - ingen kø!

Med riktig smøring går motbakkene som en lek - nesten ihvertfall :)

Smil :)

Følg rygg - vær trygg! En god rygg

Jepps, jeg kan like dette!

Om nåde og utilstrekkelighet

2011-04-26T20:10:00.004+01:00

Har du noen gang følt deg utilstrekkelig? Nei, du har vel ikke det. Ikke i min verden i alle fall. "Alle" andre takler jo ting så bra, får til det de begir seg ut på, og lykkes. Slike tanker sniker seg i hvertfall tidvis inn i mitt lille hode.
Nå skal ikke dette misforstås som at jeg sitter og føler meg mislykket og utilstrekkelig hele tiden, for all del; for det meste går det bra, tidvis også veldig bra. Noen ganger endog så bra at jeg tenker at "dette takler jeg jo helt på egenhånd" : studiet, venner, kjæreste, fremtid, fortid, nåtid, planer, drømmer, ønsker osv osv, tilogmed bekymringene mine kan jeg visst klare selv i slike stunder.
Men så kommer alt ramlende ned i hodet på meg. Og jeg kjenner en gammel, lett gjenkjennelig følelse igjen; Utilstrekkelighet, skikkelig bunnløs utilstrekkelighet.
Da må jeg ta en timeout, en pause, og lytte. Være stille ( noe som fra min side nok skjer litt for skjeldent :)) Igår var jeg stille, og igjen ble jeg minnet om noe jeg nok kommer til å måtte bli påminnet gjennom hele livet, for jeg klarer aldri å leve helt og fullt i det. Antakelig klarer jeg aldri det, men jeg håper, og jeg lærer, ett lite skritt av gangen...

"Min NÅDE er nok for deg, for troen fullendes i SVAKHET"

Forsinkelser

2011-04-05T21:46:00.004+01:00

"Det er omveiene, forsinkelsene og sidesporene som beriker ens liv."
Nils Kjær

Målbevissthet dyrkes som et stort gode - og det er bra det, livet, og verden går fremover da, men for å være ærlig, når jeg ser på livet mitt ( jada, jeg vet, høres ut som om jeg har nådd 90, minst!!) så er det ikke de dagene jeg har vært effektiv og særs målbevisst jeg ser tilbake på og fryder meg over. Det er heller ikke det jeg ønsker å bli kjent som; "Ingvill, den målbevisste og effektive"
Nei, det er når dagene, eller livet for den sags skyld, har tatt en omvei, et sidespor, noe vekk fra MIN opprinnelige plan, de dagene husker jeg, de øyeblikkene er kjære for meg. Det er det jeg ønsker å bli kjent som; "Ingvill, du vet, ho som har rom for forsinkelse og endringer i planene.." Ikke at effektivitet er å forakte, å virre rundt på et evig sidespor er ikke livet det heller. Men det er noe med mentaliteten med ikke å være redd for omveien, forsinkelsene, og sidesporene. Kanskje gir de oss nye perspektiver, nye tanker, tid til å reflektere, tid til en samtale vi glatt hadde kjørt forbi i den opprinnelige planen.
Og kanskje øker vi sjansen for at vi lytter, til hva livet, og Han som satte oss her, sier til oss, mens vi sitter der og venter på neste etappe?

Hva hadde forresten Norge vært uten slike "sidespor"? Hvor ellers i verden går man tur som oss? Ikke fra A til B, men fra A, og en runde, en fin runde, noen ganger en våt runde, en forblåst runde, en frisk runde, en vakker runde, tilbake til A. Et sidespor.. en omvei.. eller rett og slett bare en del av veien.
Det er lettere å få med seg omgivelsene på en kjerrevei i Sogn enn på autostradaen i Tyskland...

Og forresten... visste du at gresset er grønnest der vi går, bare vi husker å vanne og luke?

Stress ned, senk skuldrene, fuglene kvitrer, og veien ligger der den, så kan du velge om du vil gå eller bruke raskere, mer effektive fremkomstmidler..

Ny jord, ny vår

2011-03-31T21:28:00.004+01:00

Det er duft av vår ute ikveld. Ja, det er helt sant! Vinden bærer bud om varmere tider, og idet den stryker meg over kinnet bringer den både minner og drømmer.
Det er siste vår med eksamenslesing, siste vår som student - hvis alt går etter planen. Det er ti år siden våren jeg var russ.. kanskje på tide å skifte beite?
Jeg satt på en benk og så utover Bergen ikveld. Byen som helt plutselig og uventet for 6 år siden ble mitt hjem. Det var Ingvill Aa som kom hit da, og jeg er fortsatt meg, men allikevel så annerledes. Formet ikke av byen, men av menneskene her, av de valgene jeg har gjort hittil i livet. Hvem hadde jeg vært om ting hadde gått som jeg håpet våren for 6 år siden? At jeg ble i Oslo? livet hadde vært så totalt annerledes.
Jeg trodde ikke jeg kunne få det bedre enn jeg hadde det i Oslo, men når jeg jogget hjemover idag gikk smilet omtrent rundt hodet mitt i glede over livet her, livet nå, livet hittil.

Vel hjemme fikk jeg ånden over meg og gjorde vårrengjøring i "hagen". Lukten av jord og gress minnet meg om tidligere tider, og fylte meg med lengsler for fremtiden, ut av byens kjas og mas...

Igår leverte jeg søknad til turnus... Det lange lerret som skulle blekes er snart ferdigbleket, dvs... klart til å jobbes videre med.. For det skremmer meg å være ferdig som student snart, klar (??) til å hoppe uti det store intet, ut i det jeg visstnok har brukt de siste 6 årene på å forberede meg på.

Det er kapitelskifte snart, det er ny jord, nye muligheter, og jeg er takknemlig og fylt av ærefrykt..

Energityven

2011-03-20T22:09:00.006+01:00

Tro det eller ei, så har jeg blitt ganske så voksen før det virkelig har begynt å gå opp for meg hvorfor Jesus snakker så mye om bekymringer. Visst har jeg vært bekymret før jeg ble voksen, å sååå til de grader, men kanskje er det først nå jeg innser hvor utrolig ødeleggende bekymringer er? Og ikke minst hvor altoppslukende og vanskelige de er å komme ut av.
På en eller annen absurd måte gir bekymringene meg ro, for da kan jeg i hvertfall ikke komme i ettertid og si at jeg ikke bekymret meg. Jeg har på en måte gjort det jeg kan, ved å bekymre meg.... sprøtt nok..
Om det er for de dagligdagse småting eller verdensproblemer, det finnes ikke noe som er for lite eller for stort å bekymre seg for, og det virker som om Jesus vet det, og visste det når han sa:

"Derfor sier jeg dere: Vær ikke bekymret for livet, hva dere skal spise, eller hva dere skal drikke, heller ikke for kroppen, hva dere skal kle dere med. Er ikke livet mer enn maten og kroppen mer enn klærne?

Og hvorfor er dere bekymret for klærne? Se på liljene på marken, hvordan de vokser!

Så gjør dere ikke bekymringer, og si ikke: 'Hva skal vi spise?' eller 'Hva skal vi drikke?' eller 'Hva skal vi kle oss med?'

Så gjør dere ingen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage."

Så sett at jeg ikke bekymret meg, at jeg på et eller annet mirakuløst vis ble kvitt disse tankene, funderingene, hva ville skjedd?

Jo, jeg ville hatt TID, masse tid
- til en god pause, luft og fuglekvitter midt i eksamenslesingen, istedenfor å lese ueffektivt videre
- til å se smilet hos kjæresten min etter en vittig kommentar istedenfor å lure på om han hadde tolket den feil
- til å nyte musikken på radioen i bilen på vei hjem istedenfor å lure på om jeg kommer til å finne parkeringsplass(tenk om jeg
må lukeparkere i en bakke????)
- til å stoppe opp og fryde meg over alle de velsignelser jeg daglig opplever istedenfor å tenke på om jeg noensinne kommer
til å takle jobben der fremme ( og hvilken jobb )
- til å være meg selv fullt ut istedenfor å tilpasse meg settingene i frykt for å være annerledes
- til å være sårbar istedenfor lukket i frykt for å bli skuffet
- til å være tilstede i dagen idag istedenfor å helgardere meg for morgendagen
- til å springe barbeint gjennom en blomstereng uten å se for seg mulige stikkskader og infeksjoner ( hahaha, jaaada!!!)
- til å nyte en kopp kaffe med ei venninne fordi jeg skulket en forelesning ( oi, det skal man da ikke si, og aller minst gjøre!)
- til å drømme om alle livets muligheter istedenfor å engste seg for hvorvidt drømmene er for høytflyvende
- til å fryde meg over meg selv uten å være redd for å være "for mye"
- til å glede meg over andres fremgang og suksess uten å føle meg utilstrekkelig
- til å være.... her jeg er, den jeg er...

"Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk!"

Så enkle, men akk så utrolig utrolig vanskelige ord... ikke bekymret for noe??
Bekymringsløs er ikke det samme som ansvarsløs. Det betyr ikke at vi ikke har grunn til å bekymre oss over dagene som ligger foran, over våre kjære, over utfordringer. Men det er ikke meningen at vi selv skal bære de bekymringene. Det blir rett og slett for mye for oss. Jeg innser det, men å gi slipp på de virker omtrent umulig - da er det godt å ha gode, tålmodige,ofte logiske ( de er visst ofte menn...) mennesker rundt seg...

Det er snart vår... hvis den kommer da ;)

To bekymringsløse jenter i en stakket stund i en heller bekymret tid, hvor vi verken trodde våren eller ståkarakter på eksamen skulle komme. Men jommen kom de begge deler :)

Bekymringsløs stund på Zanzibar... evt livredd for at båt og fly hjem skulle bli kapret, forsinket, brenne, tja, ett eller annet... :)
Snakk om å ødelegge øyeblikket!!!

En sannhet...

2011-03-08T22:40:00.001+01:00

Jo mørkere det er rundt deg, jo sterkere lyser stjernene -men du må løfte blikket, kanskje legge hodet godt bakover, for å se det

Stopp opp...

2011-03-08T22:39:00.003+01:00

.. pust, kjenn at du er til, at du lever, er viktig, er tilstede, akkurat nå... for om et øyeblikk er øyeblikket forbi...

Om kjoler, hår og valg

2011-03-01T22:40:00.005+01:00

Neida neida, jeg har ingen planer om å begynne å skrive om moter og sminke slik at jeg kan bli norges mest besøkte blogg og slikt altså ;)

"Lenge leve barnligheten!" er et av mine motto!
Det innebærer at jeg noen ganger setter på god musikk, tar på meg kjole og danser foran speilet ( vel og merke med persiennene nede :) "Selvtillitsboost" tror jeg at jeg trygt kan kalle det. Livets gleder blir liksom enda større med en brusende kjole, håret i en sky rundt hodet, og god musikk på anlegget.
Når jeg trenger en slik boost er soulartisten India Arie et sikkert valg på anlegget, bare les denne teksten:

"I Choose"

Because you never know where life is gonna take you
and you can't change where you've been.
But today, I have the opportunity to choose.

Here am I now looking at 30 and I got so much to say.
I gotta get this off of my chest, I gotta let it go today.
I was always too concerned about what everybody would think.
But I can't live for everybody, I gotta live my life for me.
I pitched a fork in the road of my life and ain't nothing gonna happen unless I decide.

And I choose to be the best that I can be.
I choose to be authentic in everything I do.
My past don't dictate who I am. I choose.

I done been through some painful things I thought that I would never make it through.
Filled up with shame from the top of my head to the soles of my shoes.
I put myself in so many chaotic circumstances, but by the grace of God I've been given so many second chances.
But today I decided to let it all go. I'm dropping these bags, I'm making room for my joy.

I used to have guilt about why things happen they way they did cuz life is gone do what it do.
And everyday, I have the opportunity to choose.

From this day forward I'm going to be exactly who I am.
I don't need to change the way that I live just to get a man. (NO!)
I even had a talk with my mama and I told her today I'm grown,
"from this day forward, every decision I make will be my own."

And I choose to be the best that I can be.

Ikke vet jeg med deg, kanskje er fremtiden tindrende klar, og fortiden er oppgjort og lagt bak deg for alltid. Ingen vonde minner eller skamfulle ting du tenker på lengre. Ingen bekymringer for veien videre, eller frustrasjon fordi du ikke makter å leve opp til egne og andres forventninger. Om du hadde vært av den typen ville jeg sagt du ikke har kontakt med deg selv - eller jeg ville beslaglagt deg for å få oppskriften!!!! :)

Uansett; fortiden er det svært lite vi kan gjøre noe med, og fremtiden kan vi planlegge som vi vil, men vi vet igrunnen fint lite om den.. Men, idag kan jeg gå inn for å være den beste JEG kan være. For tro det eller ei ( jeg tror det jommen meg ikke alltid selv) så tror jeg verden trenger meg. Akkurat som den trenger DEG :)
Ha en fin uke!

Vakker kvinne - modig mann :)

Det er den draumen me ber på...

2011-02-21T20:39:00.003+01:00

Det er den draumen me ber på
at noko vedunderleg skal skje,
at det må skje-
at tidi skal opna seg
at hjarta skal opna seg
at dører skal opna seg
at berget skal opna seg
at kjeldor skal springa-
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.
Olav H. Hauge

Kom over ett av mine yndlingsdikt her en dag, og ble atter igjen minnet om mine egne drømmer - både de oppfylte (så til de grader), og de som fortsatt ligger der som skjulte våger vi enda ikke vet om. Hvilke dører skal åpne seg, hvilke kilder skal springe, hvilke drømme skal åpne seg der? Hvilke har alt åpnet seg? Og klarer jeg å nyte den vågen denne morgenstunden har vist meg, eller haster jeg videre mot nye våger?

De to siste linjene i diktet er så breddfulle av følelser, av inntrykk at jeg hver gang jeg leser de kjenner tufta under meg, ser dråpene dryppe fra årene, morgendisen som ligger over vannet. Lyden av en ringdue inne på land, og synet av stokkanda med sine unger som nettopp har startet dagens svømmetrening. Å ligge fremst i baugen på båten, lene seg over ripa, se speilbildet i vannet og skue inn mot en ny våg, en ny dag...

Bildene illustrerte ikke akkurat den vågen jeg tenker på, men heller en drøm, et minne om å være varm :)

Livet i fanget - fanget i livet?

2011-02-13T21:23:00.004+01:00

Etter påpakk fra flere hold om at det hadde blitt merkelig stille her får jeg ta "pennen" fatt igjen. Om grunnen til mitt fravær er tanketørke vil jeg ikke si, heller fravær av tid - både til å absorbere tankene, og skrive de ned.
Fire uker er gått siden jeg trådde inn i rollen som fastlegeobservatør og vikar, og imorgen venter skolebenken igjen. Godt - og samtidig litt vemodig å være ferdig.

Det har vært fire intense uker, og møtene jeg beskrev forrige gang har skjedd, gang på gang - de enkle, de vanskelige, de umulige. Umulige ikke fordi pasientene er umulige i seg selv, men fordi livet, med alle sine svinger, har bragt de til steder det er vanskelig å komme ut av.

Det som forundrer meg mest er hvordan mennesker i mer eller mindre sårbare posisjoner serverer meg større eller mindre deler av sitt liv - rett i fanget på meg. Lille meg - jeg som ikke en gang er god på å ta imot en ball som blir kastet til meg, og så skal jeg ta imot et liv? Fragmentert eller helt, frydefullt eller ødelagt, livløst eller kraftfullt. Det er noe sprøtt, noe underfundig ved det hele.

Jo lengre jeg lever, og jo flere andre liv jeg møter, jo lengre viser det seg at det strået jeg trakk ved min fødsel, er. I møte med menneskers livshistorier forstår jeg mer av min egen. Andre menneskers kamper setter mine egne i perspektiv. Andre menneskers viljestyrke og stå-på-vilje gjør meg ydmyk og gir meg drivkraft i mine tunge stunder.

Vi er stadig på jakt etter forbilder, helter. Mennesker vi kan se opp til. Vel, jeg skal innlemme deg i en hemmelighet. Sett av noen minutter, noen dyrebare øyeblikk med menneskene rundt deg - nye bekjentskaper eller gamle, og du vil innse at heltene finnes overalt. Mennesker som lever... mennesker som kjemper. Noen ganger med livet de er tildelt, noen ganger imot det.

Det treffer meg i magen hver gang jeg møter mennesker som forteller om sine kamper, og det fyller meg med undring og ydmykhet å høre hvordan de kjemper seg videre, selv når livet svinger for fort til at de kan henge med.

Kvamshesten i Sunnfjord.

"Det er den svake som kan reise seg - den sterke står allerede....."

Låssmeden og dykkeren

2011-01-19T22:17:00.003+01:00

Om livet er et A4 ark må dette være mangefarget.

Jeg er i praksis - dykkepraksis - lyttepraksis - låse-opp-praksis - allmennpraksis.
På Askøy, to bussturer, en bystasjon, utallige stopp og enslige mennesker i toseter-busseter, en endeløs rekke motgående kø, en bro, og en time herifra.
Det er der jeg i fire uker skal få øve meg, prøve meg, høre meg, i å låse opp, i å dykke, i å lytte.
For hverdagen har plutselig blitt å gløtte inn dørene til folks liv, en endeløs rekke av mennesker med livshistorier, livsgnist, livskriser, hverdagskriser, magesmerte, hjertesmerte..

Det er som om jeg for hver ny konsultasjon sitter med råmaterialet til en nøkkel - akkurat den nøkkelen som skal til for at akkurat denne pasienten, dette mennesket, skal låse opp døren nok til at jeg får et gløtt, et grunnlag. For hvert møte er nøkkelen ny, og den formes av tillit. Så enkelt, men akk så fryktelig vanskelig.
Tillit - til hva? At en skarve barnerumpe som meg kan alle bøkene på rams? at jeg kan slå rakst i bordet med et fasitsvar på alle plager? At jeg rekvirerer de rette prøvene?

Nei... eller, tja... men først og fremst.. tillit til at jeg møter deres sårbarhet med respekt, at jeg ser det jeg får se, og så trekker meg stille tilbake når døren lukkes - kanskje blir det enklere neste gang? kanskje blir gløtten større.
Noen dører står vidåpne alt før jeg har hilst, sagt "koselig å treffe deg", og mennesket foran meg har satt seg ned. Andre ganger er låsen treg, nøkkelen passer liksom ikke, låsen har frosset, og ikke all den låsolje i verden kan gjøre noe med den. Jeg kan dirke, lirke og lure, men i hvilke tilfeller vil det gjøre mer skade enn gagn?

Jeg må øve meg, så jeg sliper nøklene rett, så jeg vet når jeg må gi meg og vente på varmere vær, eller når det er et lite ekstra puff som skal til.

Og jeg dykker - noen ganger dypt, andre ganger med maske og snorkel, lurer i overflaten, på grunna, eller med anelse om dypere farvann under meg. En dyktig dykker vet når det er best å plaske på grunna, og når det er tid for dypere vann. Jeg - er overivrig nybegynner, på dypt vann uten oksygen. Men jeg lærer, for hvert nytt dykk blir jeg flinkere - til å bedømme farvannet, og respektere det.

Og så har dagen gått, timer med dykking er over, og det er nye busser, ny motgående kø, lyktestopler som farer forbi et bussvindu som kaster et skjær, over et langt lerret snart ferdigbleket, et lang studium snart ferdig, en ny epoke i ferd med å ta form. Som hva? Hvem vet?

Men imens skal jeg sove, for om altfor få timer er et nytt A4 ark der, fullt av farger, nyanser, nøkkelhull og farvann.
Jo, det er en spennende jobb det, å være låssmed og dykker :)

Alminnelige mennesker

2010-12-28T23:12:00.005+01:00

Rett før jul tok Olav frem den amerikanske filmklassikeren "It´s a wonderul life", fra 1946. Den omhandler en mann som, skuffet over alle drømmene som gikk i vasken, får besøk av en engel som viser han hvordan verden ville vært dersom han aldri var født. Som ung drømte han om å reise fra den lille byen, bygge noe stort, bli berømt, gjøre noe som kunne være til nytte for mange mennesker, men livets underfundigheter gjorde sitt til at han aldri kom seg ut av byen. I steden overtar han farens mikrolån-bank, han gifter seg og blir familiemann. Ikke mye å vise til, eller??

Jeg ble gående og tenke på filmen ute i skogen idag, og hvor aktuell den er enda idag. Abraham Lincoln skal visstnok engang ha uttalt at "Gud må være glad i alminnelige mennesker, siden han har skapt så mange av dem". For mange, meg selv innkludert, har det ligget noe skremmende idet; å være et alminnelig menneske. Jeg vil så gjerne BLI noe, GJØRE noe, som har innflytelse, som endrer verden (eller i alle fall er med på å endre verden)
Mine håp og drømmer MÅ oppfylles, ellers, hvem er jeg da?

Noen, kanskje særlig de av dere som har levd lengre enn meg, vil nok si at "jaja, sånn er det alltid med ungdommen, drømmer og drømmer, bare vent til virkeligheten innhenter dere, da roer dere dere nok ned"
Jeg vil ikke roe meg, jeg vil fortsette å drømme, fortsette å håpe, for jeg tror det er viktig, jeg tror det er enkeltmenneskers drømmer og håp som bringer verden fremover. Som skaper nye ting, som endrer samfunn ( både til det bedre og til det verre), som gjør mennesker ukuelige, og som skaper grunnlag for fredspriser - og dens vinnere.

Nå er det dog bare slik at det er kun et fåtall av verdens befolkning som vinner fredspriser (nok flere som gjør seg fortjent til de, men det er en annen historie) Det er kun et fåtall som finner opp kruttet (sikkert egentlig kun en, og hvorfor skal vi egentlig finne opp kruttet på ny??) og kun et fåtall som ender i historiebøkene.( synes å huske historiebøkene er tykke nok som de er, så kanskje like greit at ikke alle ender der..)

Allikevel tør jeg våge å påstå at ethvert menneske endrer verden.

Ikke ved noe som gjør at verdenspressen løper ned døren nødvendigvis, nei, de aller fleste verdensforandrende hendelser, og mennesker, lever ganske så anonyme liv. Kun omgitt av menneskene i sine nærmeste kretser, det være seg få eller mange.
Likefullt har hvert eneste av alle oss "alminnelige" mennesker i oss det at vi endrer verden - simpelthen ved å være til. For verden ville vært en helt annen om vi ikke var til. Ja, solen ville forstatt stått opp, gått ned, mennesker ville fortsatt vokst opp, mange ville forstatt vært fattige,noen ville fortsatt vært motbydelig rike, noen ville vært lykkelige, andre ville vært ulykkelige, men for de menneskene som har tillatt oss å bli en del av deres liv, og for de som har blitt en del av vårt eget liv - så ville verden definitivt vært annerledes om vi ikke hadde vært her...

Er ikke det noe å ta med seg inn i det nye året? DU endrer verden, ved simpelthen å være den du er, på jobb, blant venner, i nabolaget, på butikken... I hvert møte med et menneske er det essensielt at DU er tilstede, ellers ville møtet aldri funnet sted...

Så lever vi, år ut og år inn, kanskje blir drømmene mer preget av virkeligheten etterhvert som vi vokser opp, kanskje tenker du at du er så "alminnelig" at du ikke utgjør noen forskjell... men kanskje er det nettopp din "alminnelighet" som gjør at kollegaen din setter pris på deg, at naboen lurer på om du har tid til en prat, eller at damen på butikken synes det er så koselig når du gir henne et smil?

Og dermed går vi alle inn i historiebøkene, våre navn, våre minner skrives ned i hjertene til de vi omgås...

Velsignet nyttår til oss alle sammen, alminnelige ( al(l)-minnelige......) mennesker :)

God jul ?

2010-12-23T23:42:00.003+01:00

De ventet en konge, en utfrier, en som kunne gå i spissen for et politisk opprør mot undertrykkerne. De ventet et seierstog, vunne slag, en ny mann på tronen.
De ventet en helt, en som ville bringe en tidlig versjon av Hollywoods "happy ending" til et folkeslag i mørke. De ventet en som kunne innfri deres forventninger, håp, illusjoner.
Og de lette etter han der man leter etter en konge, der man leter etter enkle veier til raske seiere. Men han kom ikke...

..ikke der. Ikke inn i illusjonenes palasser, ikke inn i opprørernes forsamlingslokaler. Han kom ikke til de vellykkede, ei heller til de som søkte de lettvinte løsningene eller de seiersrike opptogene.
Men Hans komme gav håp om en dyrekjøpt seier en gang for alle - for de som bøyde seg ned for å se han.

Jeg tror ikke røkelsen vismennene hadde med var nok til å fylle rommet Han ble født i, med julens dufter. Maria hadde neppe pinnekjøttet ferdig til sultne gjetere og forloveden. De syv sortene var nok ikke bakt, ei heller var krybbene skurt med grønnsåpe for å få den riktige julelukten. Josef hadde nok ikke funnet det fineste treet, eller pusset sølvet som hadde ligget godt nedpakket siden forrige jul. Hadde han kanskje vært ute på Betlehems marked tidligere på dagen for å kjøpe inn de siste presangene, siden han ikke hadde hatt tid til det før, opptatt som han var med alt snekkerarbeidet. Gjeterne hadde neppe husket å pakke sauene inn i glorete papir, eller kanskje hadde de gjort det bevisst - for å spare miljøet.
Nei, alt i alt var det nok ingenting som var klart for å feire jul. Lurer på om de hadde skrevet julebrev til venner og bekjente...
"Kjære alle sammen! året har bydd på mye nytt. Maria, nå nettopp fylt 14, venter barn. Vi har ikke giftet oss enda, men vi er trolovet. Josef tjener såvidt til livets opphold som snekker, og selv om han ikke forstår alt Maria forteller han om engler og slikt prøver han så godt han kan å støtte henne. Som dere alle vet har keiser Augustus sendt ut befaling om at vi skal innskrives i manntall, og for oss betød det en lang vei opp til Betlehem, siden jeg er av Davids hus og ætt. For Maria var det en påkjenning.... "
- kanskje kunne brevet vært noe slikt, eller de kunne valgt å fremheve alt det fine de hadde opplevd det året, trolovet og greier, det hadde da ikke vært nødvendig å legge ut om dette barnet de ventet..utenfor ekteskap..

Jeg vet ikke jeg, kanskje var Maria så guddommelig som ikoner og katolske bilder fremstiller henne, og kanskje var Jesus så godt fødd, så lysende, så ren som han også fremstilles. Kanskje luktet det faktisk røkelse i stallen, og kanskje var det ikke så ille...
Eller kanskje var Maria akkurat så redd som en 14 år gammel førstegangsfødende kan være. Kanskje var Josef akkurat så forvirret og fortvilet som en mann som skal tro på at hans forlovede er blitt gravid med Den Hellige Ånd, bør være. Kanskje luktet stallen akkurat så ille som en dyrestall gjør når ingen har hatt tid eller overskudd til å gjøre rent på en stund.
Kanskje var fødselen hard, voldsom, slik den er for de fleste, i hvertfall om man ikke bor i norge i 2010.
Og kanskje var alt det Maria gjemte i sitt hjerte og grunnet på, ispedd en frykt, en undring, kanskje enda tvil?

Men Han kom. Han gjorde seg så lav han kunne, så totalt ydmyk og sårbar at det kreves en Gud å se HVOR lav han gjorde seg.
Et guttebarn født utefor ekteskap, i en stall, i den usle byen Betlehem, i et okkupert land, født til å bli flyktning.... Jommen sa jeg konge...

Han ledet ikke noe seierstog, ikke her nede. Han vant ingen overveldende seier, ikke i menneskelige øyne.
Han vokste opp, og ledet en gjeng tvilende og snublende menn til å følge han, fortsatt tvilende og snublende. Men Han, det lille, sårbare, ydmyke barnet født utenfor alle rammer for gode familier og møblerte hjem, vant den eneste seier som betyr noe; seieren over døden, og vår adgang tilbake til vår skaper.

Så er spørsmålet om vi leter på de rette stedene etter han, med de rette forventningene... Tør vi å bøye hodet, gå inn i stallen, vende oss vekk fra det akseptable, og ta imot han som ble uakseptert for at vi skulle bli akseptert?

God jul dere! kos dere med familie, god mat, gaver, og alle gode tradisjoner, men hva med å stoppe opp og fundere litt... kanskje kjenne lukten av smerte, frykt, uvisshet, ydmykhet og sårbarhet, alt for vår skyld.....

Hjemme hos... igjen

2010-12-14T19:47:00.004+01:00

Siden responsen var så stor på hjemme-hos reportasjen i februar fant jeg ut det var på tide med en ny en :) I fare for å fremstille meg og mine samboere som noen evige rotekopper, og vår leilighet som alltid like ekkel, gir jeg dere allikevel et lite innblikk i hvordan en kald studentleilighet kan se ut kvelden for eksamen, når bøker og forelesningsnotater fungerer både som gulvteppe og tapet, og pepperkaker er middag god som noen :) Gjett om vi gleder oss til tid og overskudd til å rydde og vaske :)!!! Men koselig, det har vi det nå :)

Berri, meg og Minda. Det skal sies at jeg og Minda hadde vært på fest, det hadde ikke Berit :) Vår stue, evt lesesal. Her utføres timer med dyp konsentrasjon, kun avbrutt av dans ;)

Å bruke tid på å vaske klær er bortkastet, og de blir resultatet at gode gamle truser kommer i bruk igjen :)

Lys i enden av tunnelen..

2010-12-06T21:31:00.002+01:00

Det er desember, det er førjulskos, det er juleverksted, det er forventninger til en jul som bringer budskap om fred, det er stearinlys og kakao, det er julekonserter og kakebaking, det er aking og skigåing...

Eller.... det er rotete leilighet, kald leilighet, eksamenskaos og stua omgjort til lesesal, det er å gro fast i superundertøyet og ikke lengre ha oversikt over hvilke klær man har, for som Berit sier " æ bor nu bærre i denna taightsen" :)
Det er de store undringene over hvordan norsk-,engelsk-,og historieentusiasten Ingvill kunne ta en så voldsom sving at hun endte opp med å desperat prøve å få inn i hodet komplekse kjemiske og fysiologiske ting. Det er lengselen etter en stil, en diktanalyse istedenfor kortsvarsoppgaver om cancerincidensen på hundre og ørtåførti underlivskrefttyper, eller hvilke hormoner som styrer ditt og datt. Det er adventslysa på bordet, som dog nesten ikke synes, nedlesset som det er med notater, og kaffe, og ullpledd og varmeflasker.

Men det er også gleden. Gleden over en dårlig spøk fra nabobordet i vår lesesalsomgjorte stue, gleden over en kopp kaffe servert, slik at en slipper å reise seg ( det ville jo bare minsket risikoen for blodpropp, og det må vi da ikke ha noe av ;)
Det er gleden over avbrekkene - over å vite at andre, viktigere faktorer trekker en vekk fra lesesalen, trekker en ut og opp til frisk luft ( vel og merke høøøyt over Bergen by)

Det er gleden over livet - her og nå, tross alt. Ikke etter eksamen, ikke etter ferdig studert. Men her og nå...
Det er forventningen om jul, om at roen nok en gang senker seg - før jul, til jul, etter jul? Tja, hvem vet, den freden kommer visst og går som den vil ser det ut som.
Det er gleden over lys i mørke, lys over de som sitter i mørke, lys... i enden av tunnelen....

Det er advent..... i ordets absolutt rette forstand på så mange måter...

Frisk luft!

2010-11-21T22:37:00.003+01:00

I disse dager, når giftlokket atter har lagt seg som en klam, sur klo over byen, er det godt å komme seg opp over det blå tunge skylaget, så hva er vel en bedre måte å bruke en fridag på enn å reise på tur med gode mennesker, clementiner og kaffe i sekken. Fyre opp et bål og kose seg med varmen fra det og fra sine turkamerater :) Jo, det gir mulighet for fornyede krefter, klar for å dykke ned i byen igjen, og en ny, travel uke.

Sunn norsk ungdom på tur! Kjell-Erik, Irene, Jørgen og Olav

Irene og Olav nyter utsikten! Legg merke til det blå skydekket nede i dalen, jepps, under det bor jeg.. lukter igrunnen surt!!

Irene lager perfekte ostesmørbrød på bålet

Gode mennesker på tur :)

Takk for turen dere, håper på snarlig gjentakelse!

Livet er godt...

2010-11-17T00:04:00.001+01:00

...tidvis usigelig godt, men er et godt liv synonymt med et enkelt liv? I så fall er jeg redd svært få, om noen i det hele tatt, kan si de har et godt liv.
Jo, livet er godt, om enn ikke alltid behagelig

Skiftende landskap

2010-11-07T23:28:00.003+01:00

I Uganda sa de at her oppe i nord hvor vi bor kan en ikke engang stole på sola... De har rett. I forhold til i afrika, hvor sola står opp og går ned på samme tid året rundt, veksler den her. I det hele tatt er været enormt mye mer uforutsigbart her. Kanskje er det en av grunnene til at jeg føler meg så hjemme her, nettopp i det skiftende været. For på mange måter gjenspeiler det livet. Livet er alt annet enn forutsigbart, det skifter og endres.

Jeg har vært på tur i helga, retreat oppe i fjellet. Vi ankom om kvelden, etter at mørket hadde lagt seg. Landskapet var kjent for meg, fordi jeg hadde vært der før, derfor var det ingen stor overraskelse å se fjellene åpenbare seg når det første dagslyset nådde oss lørdag morgen. Slik er det ikke alltid; mange ganger befinner jeg meg i nytt landskap, og om jeg når dit i mørket er det håpløst å bevege seg i det - det eneste fornuftige er å sette seg og vente på lys...

Igår var det grått og tungt vær på fjellet, tåka hang nedover fjellsidene, og landskapet var preget av nakne trær og vissent gress. Et skuffende skue kanskje, men i en stille stund på en stein oppe i lia skjønte jeg plutselig at det gjelder å finne det vakre også i dette, for det er der.. om enn kanskje litt mer skjult enn på gnistrende klare høstdager eller varme sommernetter. Men nå har det seg slik at året ikke kun består av slike dager - for oss her på denne siden av fjellene er de fleste dagene litt tunge og grå.. klarer vi allikevel å se det vakre i det? Å se at det står en Skaper bak de også? Jeg prøver, men skal medgi at jeg sliter ofte - det kreves litt mer innsats og leting :)

Idag, søndag, oppstandelsesdagen, lå et tykt hvitt teppe over det som i går var grått og brunt. Og over fjelltoppene strakte solen sine stråler igjennom skydekket. Så plutselig, så uventet, så umerkelig. Jeg våknet, og der var det, både snøen og sola. Og jeg kravlet opp på steinen i lia igjen, omgitt av det samme landskapet, men i ny drakt.

Ja, sola, og livet, er uforutsigbart, men selv om det til tider er slitsomt å ikke vite, så gjør det meg avhengig av noe større enn meg selv ( og da mener jeg ikke menneskene på meterologisk institutt... ) fra dag til dag. Og i denne avhengigheten finner jeg en merkelig form for trygghet...

Home is where your heart is...

2010-10-25T22:51:00.002+01:00

Jeg er hjemme.

Hvite varme strender er byttet ut med kald, hvit snø.
Forrige ukes bikini og sjal er byttet ut med stilongs og topplue.
Varm, tørr, støvete luft er byttet ut med klar, stikkende høstluft.
Tynne lakner er byttet ut med varm vinterdyne med flanelltrekk.
Svett hud er byttet ut med roser i kinn.
Savn er byttet ut med ro.
Glede seg til er byttet ut med gleder seg over.

Takknmeligheten består.
Takknemligheten over opplevelser, for utvidede horisonter, for ny selvinnsikt.
Takknemligheten over å bo her.
Takknemligheten over mennesker å savne, mennesker å glede seg over, glede seg med.
Takknemligheten over god helse - og muligheten for behandling om den skulle bli dårlig.
Takknemligheten til Han som var med i alt - og som fortsatt går med i alt.

Og så går veien videre - hjemme..... du vet, der hvor hjertet er.

The end

2010-10-14T20:59:00.002+01:00

Min siste dag på Mulago er over, jeg har fått beviset på min innsats ( om Norske arbeidsgivere hadde gitt meg en så fyldig attest tror jeg mitt eget ego ville blitt uholdbart :) Vi har spist middag med vår kjære koordinator her nede, og skuldrene senkes, sekken klargjøres, og etter en siste runde i Kampala i morgen og pakking på lørdag setter vi kursen mot Zanzibar på søndag.
Det føles godt, veldig godt, og samtidig litt vemodig å si farvel til de menneskene vi har fått bli i alle fall litt kjent med her nede...
Men så skal det bli så usigelig godt å komme hjem til livet hjemme, til venner, familie og kjæreste - og til hverdagen..
Til et rent kjøkken, til en varm dusj, til alle de tingene vi tar for gitt, som f.eks at det er uproblematisk å gå på do etter kl ti fordi det er vann døgnet rundt, eller at taket ikke plutselig begynner å slippe alt lagret vann i hode på deg....

Men først, en debrifingsuke på Zanzibar.....
---------------------------------------------------------------------------------------------
My last day at Mulago is over, I´ve received the signed form, the proof that I´ve actually done something here ( If employers in Norway had given me soo good references, I´m afraid my ego would have grown to the unbearable :) We´ve had dinner with our dear coordinator, and now the shoulders drops, my rucksack is getting ready, and after a final round in Kampala tomorrow, and packing on saturday, Zanzibar is the goal on sunday.
It feels good, soooo good, and still its a bit sad to say goodbye to those people we´ve got to know at least a bit...
But I so long to come home to my life at home, to friends, family, and my boyfriend - and to my everydaylife..
To a clean kitchen, to a hot shower, to all those things we take for granted, like going to the toilet in the middle of the night is no huzzle because there´s still water, or that the roof doesn´t all the sudden drops litres of water onto your bed..

But first... debriefing on Zanzibar...

Lunsj! God, men tror jeg må på sukkeravvenning når jeg kommer hjem...
-------------------------------------------------------------------------------
Lunch! Good, but I´ll need sugar detoxification when I get home...

Stolte nesten-leger! Vel vitende om at vi faktisk reddet liv her nede...
--------------------------------------------------------------------------------
Proud doctors-to-be! Knowing that we actually did save lives down here!

Kjøkkenet... kommer jeg ikke til å savne i det hele tatt... Rart vi ikke ble mer syke, eller at kjøleskapet vandret ut av seg selv..
----------------------------------------------------------------------------------------------
The kitchen... will not be missed at all!Strange we weren´t more sick.. or that the fridge walked out by itself...

Trykket i dusjen er lik null, men ikke noe problem når hele taket fungerer som dusj....
------------------------------------------------------------------------------------
No pressure in the shower, but thats no problem when the whole ceiling works as a shower...

Det minste av to onder / To choose between plague and cholera

2010-10-11T14:04:00.003+01:00

Siste uken på Mulago National Referral Hospital er igang, og jeg tusler rundt på gynekologiske avdelinger. En visittrunde der kan virkelig få enhver til å fundere...

I sengen innerst i den store salen full av kvinner lå en 38 år gammel kvinne. Hun hadde vært i en "ulykke" og hadde blødninger i svangerskapet. En rask titt i papirene viste at dette var hennes 15. svangerskap, hvorav tolv barn fortsatt levde...
Den vennlige legen undersøkte henne, og fant fort ut at hennes "ulykke" nok var intensjonell... Barnet var fortsatt i livmoren, men levde ikke lengre... "She´s desperate..." sa han, henvendt til oss, mens hånden fortsatt strøk kvinnen over ryggen.
I følge loven så jeg ned på en kriminell person. Abort er strengt ulovlig her, hvilket gjør at en horde av kvinner søker tradisjonelle og "under ground" behandlere, med mer eller mindre makabre resultater...
Andelen kvinner som dør her i landet på grunn av dårlig gjennomførte aborter er høyere enn andelen som dør i forbindelse med svangerskap og fødsel.

Det finnes ikke noe som heter pensjon her i landet, og sosiale tiltak er det dårlig med. Ingen gamlehjem som kan ta deg imot når du er gammel og syk... Og her nede dør folk fortsatt av infeksjoner... Så det enkle valget blir å fa MANGE barn.... Barna er den eneste forsikringen som finnes når alderdommen innhenter deg...
Så hva når du har 12 unger da? På tide med sterilisering? Jeg syntes spørsmålet var legitimt nok, men ble møtt med et stort smil fra den vennlige legen " De fleste her tror på oppstandelsesdagen, og er redd for hva Gud vil si dersom de mangler noe av det han skapte de med...."
Så reiser de hjem igjen da... hjem til landsbyen, til ungene, til mannen, og med størst sannsynlighet til et snarlig nytt svangerskap.....

Det føltes rart da legen klappet neste pasient på ryggen og sa " Denne er veldig glad, hun spontanaborterte..." Men kanskje var det akkurat slik hun følte det, hun slapp i alle fall sitte med kniven på strupen om hvorvidt hennes ulykke virkelig var en ulykke.....

-----------------------------------------------------------------------------------------------

Last week at Mulago National Referral Hospital is on, and I find myself walking around the gynaecology wards. A wardround there can really get anybody thinking...

In the bed in the inner part of the big hall full of women, lies a 38 year old woman. She had been in an "accident" and was bleeding in the midst of her pregnancy. A quick look in her papers revealed that this was her 15th pregnancy, 12 of the children was alive..
The kind doctor examined her and found that her "accident" was quite intentionell... The foetus was still in the uterus, but no longer alive.. "She´s desperate..." the doctor said, turned towards us, but still rubbing her gently on the back. According to the law, the woman I looked at was a criminal. Abortion is strictly illegal here, wich makes a lot of women seek traditional and "under ground" healers, with more or less horrific results...
The amount of women dying as a result of a bad abortion is higher than those dying during pregnancy or birth..

There are nothing called a pension here, and social services are poor. No nursing homes to take care of you when you´re old and sick... And here people still dies of infections... Soo, they need A LOT of children... because the children are the only insurance you´ll have when you grow old...
So, what about those who´s already got 12 kids? What about sterilization? I thought it was a legitimate question, but I was met with a big smile from the kind doctor saying " Most of the people here believe in ressurection, and they´re afraid what God might say If they meet up with something lacking..."
So they´re sent home again... home to the village, to the kids, to the husband, and most likely to a new pregnancy soon...

It felt really weird when he looked at the next patient and said " This one´s very happy, she had a spontane abortion..." But maybe he´s right, maybe that´s what she felt, after all she didn´t have to answer all the questions about weither or not her accident really was an accident....

Gode folk og opplevelser / Good people, good experiences

2010-10-04T18:22:00.004+01:00

Etter nok en begivenhetsrik uke på Mulago var det godt å reise ut av byen igjen, denne gangen til nasjonalparken rundt Murchison Falls, inn mot grensen til Kongo. Et fossefall som får selv blaserte nordmenn til å gispe idet Nilen pakkes sammen i et 7 meter trangt juv og stuper 43 meter rett ned. Utrolig flott å se :)
-----------------------------------------------------------------------------------------------
After yet another week in Mulago, it was necessary to get out of the city again. This time to Murchison falls national park on the border to Congo. A waterfall that makes even norwegians amazed, as the Nile dives down a 7 meter broad, and 43 meter high canyon. It was amazing to see :)

Murchison falls

Vi fikk med oss safari både til lands og til vanns. På land var det ikke på langt nær så mye dyr som i Masai mara, men vi hadde en flott tur, og tre timer i båt på Nilen om ettermiddagen var helt fantastisk. Her kom vi VELDIG nært inn på både flodhester, nilkrokodiller, elefanter, vortesvin, diverse antiloper og et titalls fugler. Å sitte på dekk og nyte solen, vinden og alle de fantastiske skuene som åpenbarte seg rundt meg var helt utrolig, balsam for slitne sjeler. Å sitte ute under den gnistrende afrikanske stjernehimmelen i shorts og t-skjorte igår og se fantastiske lyn lyse opp landskapet vestover mot Kongo. Og å våkne idag, stå opp og se soloppgangen over det samme landskapet idag. En føler seg liten, ydmyk, og ufattelig heldig...
------------------------------------------------------------------------------------------------
We went on safaris both on land and on the Nile. On land not nearly as many animals as in Masai Mara, but it was a great trip. And then three hours in a boat on the Nile in the afternoon, amazing. And SO close to hippos, nile crocodiles, elephants, antilopes and birds. To sit on deck and enoy the sun, the wind and all the wonderful scenery was heavenly. To then sit out under the stars at night in just shorts and t shirt and see lightning over Congo, to wake up today and see the sunrise over the same landscape... It makes me feel small, huble, and extremely lucky...

Nydelig landskap
------------------------------------------------
Beautiful scenery

Flodhesten, 3 tonn, det dyret som tar livet av flest mennesker i afrika hvert år... Og disse går på land om natta, og her også opp i campen vi sov i. En liten historie for å illustrere: Vi satt ute igår kveld da Lene fant ut ho skulle gå å legge seg. 5 min senere kommer hun tilbake og sier: "Ehh... var visst ikke så lett det... står nemlig en flodhest PÅ terrassen foran hytta..." Hun sendte melding til Therese, som lå inne i hytta.. Hun hadde visst nettopp vært på do da... Jeg og Asgeir gikk etter flodhesten, og stod 15 meter unna og så på den. Sprøtt... For å si det slik, folk så seg ekstra for hvor de tisset på sine nattlige doturer....
---------------------------------------------------------------------------------------------
Hippopotamus, 3 tons, the animal in africa who kills most people every year... And these animals go on shore in the nighttime, also in among tents and cabins in our camp. A small story just to illustrate: Yesterday evening, we´re sitting out under the stars when Lene deceides to go to bed. 5 minutes later she returns saying: "Ehh... not easy, theres a hippo ON the veranda in front of my door..." She texts Therese who sleeps inside the cabin, it turns out she had just been outside to the toilet... Me and Asgeir goes to find the hippo, as it grases 15 meters from us... insane... Lets put it like this; people looked twice before peeing that night...

Lene fotograferer både små og store dyr på Nilen...
----------------------------------------------------------------------------------------
ALL animals on the Nile are photographed by Lene..

Meg og flodhestene. Meg til høyre :)
------------------------------------------------------------------------------------------
Me and the hippos. Me to the right :)

Vortesvinene var også selskapssyke på campen, men du måtte ikke komme for nær. Idag kom en nesten inn i hytta mens jeg pakket, jaja... Jørgen sjekker ut akkurat hvor nær han kan gå.. litt for nær viste det seg.
--------------------------------------------------------------------------------------------
Worthogs wanted company at the camp site, just not too close a company. Today one came almost into the hut as I was packing.. Jørgen checks out just how close he could go.. a bit too close it turned out.

Men mer enn all den flotte naturen, mer enn alle de fantastiske dyrene, er følelsen av å få lov å dele dette med akkurat disse menneskene. Gode mennesker jeg får gå på kull med, og nå også oppleve dette sammen med. Vi er en god gjeng her nede, og vi har det bra sammen til tross for at vi bor oppå hverandre, opplever mye sterke, sære ting, og har mager som tidvis slår seg vrange. Vi blir kjent - på godt og vondt, på helt andre måter enn som klassekamerater hjemme i Bergen, og det er alltid spennende, og et privilegium å få komme litt under huden på hverandre.
--------------------------------------------------------------------------------------------------
But even more than all the beatiful nature, more than all the amazing animals, is the feeling of sharing it all with these people. Good people whom are both my clasmates and my travelpartners through these experiences down here. We´re a good bunch of people, and we´re having a good time together allthough we´re living soo close, going through some tough experiences at the hospital, and the fact that our digestive systems sometimes really turns us down...
We´re getting to known eachother in totally different manners than in school home in Bergen, and it´s always exiting, and a privilege to get to know another person a bit deeper.

Siv Helene, Heidi, meg, Jørgen, Therese, Kjersti,Asgeir,Lene og Sverre ( kalt MC Swagga her nede, Sverre ble for vanskelig)

Om romantikk og den harde virkelighet /About romance and the harsh truth

2010-09-30T18:37:00.004+01:00

Det er kveld, jeg har en "Ingvill-steller-med-seg-selv-kveld" med fotbad og jazz. Min uke på low risk er snart over. Low risk er den delen av føden på Mulago hvor det er normale fødsler, og nok jordmødre og sykepleiere til å passe på de fødende, i alle fall idet de føder.. Neste uke venter High risk. Her føder alle de som har komplikasjoner... på en avdeling med flere fødende... og færre helsepersonell...

Jeg har enda til gode å overvære fødsel i Norge. Mitt første møte som velkomstkomitè var i Mali for tre år siden, og for å være ærlig; Mulago Hospital i Kampala er reine paradis i forhold til fødestua på landsbygda i Mali..
Og allikevel er det noen slående likheter... Det er noe med disse kvinnene... Noe med hvordan de mer eller mindre i stillhet lider seg igjennom smertene, ikke bare de fysiske, men vel så mye de psykiske.

Når jeg står der som nysgjerrig observatør, eller gjør mitt beste for å tørke barnet, få ut morkaken, eller vaske vekk blod og andre væsker fra kvinnen, da slår det meg hvor langt unna dette er realiteten for norske kvinner - hvor lang unna det er forestillingen om det vakre ved at barn kommer til verden.

Det er ikke mye lyserosa romantisk preg over sprinkelseng nr 3. Det eneste lyserosa er det hullete forhenget som skiller seng nr 3 og 4 fra gangen. Her ligger hun, en ung kvinne med den mørke huden glinsende av svettedråper og fostervann. Det står ingen mann ved hennes side, ingen som legger en kald klut over pannen hennes eller spør hvordan hun har det. Om hun har en mann ville han uansett ikke fått lov å være her - han kan stå utenfor vinduet som gir orkesterutsikt til hennes nedre deler.
En bisk jordmor kommer inn og sjekker hvor langt fødselen er på vei, og med for oss uforståelige ord, men med et kroppsspråk som er internasjonalt kjefter hun ut hvor udugelig kvinnen er til å trykke, hvordan hun gjør seg til, og at hun må skjerpe seg. Et klaps over låret i ny og ne ser ut til å være teknikken for å få kvinnen til å gjøre som den grønnkledde jordmoren vil. Barnet fødes på en søplesekk, veies, og pakkes inn. Ingen undersøkelser ; det puster, det skriker - det holder.
Og nevnte jeg forresten - smertestillende er et fremmedord her nede... epidural, varmebad og akkupunktur er luksusting forbeholdt fødende i vesten. Altså de som i snitt føder 1,8 barn... mot afrikas 6-8 barn i snitt...

Jeg tar meg i å søke mot hodeenden av senga, mot de desperate øynene; å varsomt stryke over pannen, massere korsryggen, strekke ut ei hånd som kan klemmes så smerten av å bli sydd ette fødselen kanskje ikke føles fullt så forferdelig... Hva mer kan jeg gjøre? En hvit medisinstudent, en gjest, en dag her, den neste borte...

Nei, her er ingen champagnebrus og flagg, ingen trøst, men det er omsorg; omsorg i den hjelpen disse kvinnene faktisk får her. Og det er virkeligheten ; et barn skal fødes, og det er hverken tid, krefter eller ressurser til å gjøre annet enn det som må gjøres; å hjelpe det ut.

Akkurat som i Mali slår det meg hvor mange likhetstrekk det er mellom kvinnenes måte å takle "livets store under" på, og hvordan dyrene på savannene gjør det; Virkeligheten her tillater ikke rosa drømmer....

----------------------------------------------------------------------------------------------

It´s evening, and I have an "Ingvill-treats-herself-good-night" with pedicure and jazz. My week at the low risk ward is almost over. This ward is the part of labor ward at Mulago where the births are normal, and there are enough midwives and nurses to see to the women, at least as they give birth... Next week I´ll be at High Risk. This is where the complicated ones give birth, in a ward with a lot more labouring women.... and a lot less health workers...

I´ve never watched a birth outside of Africa. My first role as "welcome comittee" was in Mali three years ago, and to be honest; Mulago Hospital in Kampala is like paradise compared to the rural clinic I attended in Mali...
And yet there are some striking similarities... there´s something about these women... Something about how they suffer in more or less utter silence, managing both the physical and psycological pain...

When I´m there, as a curious observator, or doing my best to help drying the child, get the placenta out, or wash away blood and other body fluids from the woman, it strikes me how far away this is the reality for norwegian women - how fare away it is from our illusion of "the beauty of a new human being entering into the world..."

There´s no pink cloud over the rusty bed nr. 3. The only pink thing is the old curtain giving bed 3 and 4 a bit of privacy from the rest of the ward. Here she lies, a young woman with the dark skin covered by sweat and amnionfluid. There are no loving husband by her side, no one who places a cold cloth over her forehead, or asks her how she feels. If she´d had a man, he wouldn´t be allowed in here - he can stand outside the window that gives exelent views ( for everyone to see..) to her private
parts..

A rather strict midwife arrives and checks how dillated she is, and with words that we don´t understand, but with a bodylanguage that is rather international she yells at the woman, telling her how miserable she is, how stupid she is, how bad she´s at pushing, and that she´s got to pull herself together. A slap over her tigh seems to be the tecnique in how to get the woman to cooperate. The child enters the world onto a plastic bag, is weighed, and wrapped. No examinations; it breaths, it cries - that´s enough.
And by the way, did i mention that anaestetics is never heard of? Epidural, a hot bath, accupuncture, thats all a luxury only for women of the west. Those women who give birth to 1,8 child,compared to the women of africa giving birth to 6-8...

I find myself seeking to be by the mothers head, seeking towards the desperate eyes. To massage her back, placing a hand on her forehead, or offering a hand to crush as a hope of lessening the pain of being sowed after the birth.. What more can I do? A white medical student, a guest, here today, gone tomorrow..

There are no champaigne soda or falgs here, no comfort. But there´s hope, hope in the help these women receives here. And this is the reality; a child is to be born, and there are no time, nor resources to do anything else that what needs to be done; help the child to arrive.

Just as in Mali, the similarities strikes me; between these womens way of handeling "the great wonder of life" and how the animals out in the savannahs do it: The reality here doesn´t allow pink dreams...

Forandringer / Changes

2010-09-26T16:38:00.003+01:00

Mitt afrikaopphold nr 3 er halvveis, og på vei hjem fra en avslappende dag i byen idag innså jeg at min hjerterytme slår i takt med denne byen jeg for en stakket stund kaller hjem. Etter tre uker her virker ikke lengre trafikken så kaotisk, luktene så fremmede, følelsen av rødt støv og svette er ikke lengre uvant. Både kropp og sjel har vent seg til den evig pulserende byen og dens mange innbyggere, både de tobeinte og de mer mangebeinte..
Grepet om veska er ikke lengre så hardt (selv om teamet har mistet tre mobiler og en lommebok...), og myggspray og solkrem brukes ikke lengre så flittig. Jeg trives - på et merkelig vis, i denne vrimmelen av inntrykk, i denne følelsesmessige utbombingen av mine tanker. Jeg lever - og overlever, ved å stenge ute, og ved å ta inn over meg. Ved å våge å leve her, ved å våge å være her, tilstede i det som har blitt min hverdag.

Jeg har utviklet en egendemping i ryggen, praktisk til bruk under matatouturer rundt i byen. Disse Toyota Hiace´ne som tråkler seg gjennom trafikken, fullastet av mennesker på vei fra ett sted til et annet, mellom asfalthull på størrelse med middels meteorkratere. Disse bussene som kun går når de er fullastet, og som bærer budskap som "Jesus is the greatest", "God is good", eller "Buy Fortune cookingoil".

Tidligere lærdom om hvordan krysse gaten er forkastet til fordel for en nødvendig ureddhet i møte med trefelts veier fylt til randen av biler, motorsykler, tungt lastede sykler, og mennesker.
Følelsen av en kjølig dag, da t skjorta ikke er klissvåt, og svettedråpene ikke renner ned i buksa, settes like stor pris på som en varm god sommerdag i Norge, og lengselen etter følelsen av norsk, kald klar høstluft avtar med avtagende temperatur her.

Møte med menneskene her, de smilende, de livsglade, de sørgende og lidende... de setter seg fast som fargerike malingsflekker på sinnet mitt. De vil bli værende lenge etter at jeg forlater de.

Men følelsen av å være annerledes, den vedvarer. Følelsen av å dømmes på grunnlag av farge, av statsborgerskap. "Give me your money, rich girl" - ubehaget, gufset fra en dyster kolonial fortid, den forblir.Følelsen av ikke å forstå, en brøkdel en gang.

Takknemligheten av å få oppleve dette, av å få utvikle meg, få leve, få se, erfare, ta med meg, bygge videre, leve videre... Håpet om at jeg kanskje, kanskje, har fått bety noe for noen her. Og samtidig vissheten om at først og fremst er dette for min egen skyld, slik vil det være, og kanskje må det være slik også... om tre uker er mitt Ugandaopphold historie, og jeg vender hjem igjen, med en større følelsesmessig og tankemessig bagasje, mens Kampala, og menneskene her fortsetter sin evige pulserende livsstil... uforandret, uvitende om innvirkningen de har hatt på en landsens norsk jente...

---------------------------------------------------------------------------------------------

I´m halfway through my 3rd journey to africa, and on my way home from a relaxing day in the city I realized that my heartbeat is beating in the same pace as this place I´m calling my home for a while. After three weeks here, the traffic doesn´t look so chaotic, the many smells aren´t as strange, and the feeling of red dust and sweat is no longer unusual. Body and soul has got used to the ever pulsatile city and it´s inhabitants.. twolegged and "poly-legged"...

I´ve loosend the grip on the purse ( allthough the team has lost three mobile phones and a wallet...) mosqitospray and sunscreen aren´t used as frequently any more. I thriwe - in a strange way, in this multitude of impressions, in this bombing of my feelings and thoughts. I live - and survive, by shutting out, and taking things in. By daring to live here, to be here, present in this that has become my everyday life fo a while.

I´ve developed my own way of avoid the hardness in the matatou´s as they take me around the city. These Toyota Hiace´s who find their way through the traffic, loaded wit people going from one place to another, trying to avoid potholes as big as meateor craters. These busses who only leave when they´re fully loaded, and carrying messages like "Jesus is the greatest", "God is good", or "Buy Fortune cookingoil".

Earlier learning about how to cross a road is rejected, and replaced by a new boldness in meeting big roads filled with cars, motorcycles, heavy loaded bicycles and people.
The feeling of a cool day, one of those where the t shirt does not stick to the back, and the sweat does not run into my pants, is apreciated just as much as a hot summer day in Norway, and the longing for the fresh, cold norwegian air lessens as the temperature drops here.

Meetings with the people here; the smiley, the lively, the mourning, the suffering... those stick to my mind as colourful spots of paintings.. They will stay there, in my mind long after I leave them.

But the feeling of being different remains. The feeling of being judged by the colour of my skin and my citizenship. "Give me your money rich girl!" The unpleasant remainings from the colonial past, stays. The feeling of not being able to understand, not even the smallest thing..

The appreciation of being able to experience this, to develop myself, to live, to see, to take with me, build on, live on... The hope that maybe maybe I meant something to someone down here, and still, the certainty that first and foremost this is for me, for my sake. This is how it is, and maybe how it has to be, after all, in three weeks time, my stay in Uganda will be history. I´ll turn back home, with a larger depot of feelings and thoughts, whilst Kampala, and the people here will continue their eternal pulsatile livestyle... unchanged, ignorant to the fact that they had a deep inpact on a country girl from Norway..

Et møte i skyggene / A meeting in the shadows

2010-09-21T17:36:00.003+01:00

Jeg møtte døden idag.... han satt ganske stille i et hjørne på barneavdelingen.. Jeg har ignorert han de siste dagene. Jeg har registrert hans tilstedeværelse, men nektet å se han i øynene. Idag hadde han imidlertid inntatt en skikkelse som ikke var til å overse..

"Malnutrition ward".. skiltet utenfor vitnet om at her kom vi til å se barn med utseende svarende til dagsrevyens utallige reportasjer fra sultkatastrofer verden over. Innenfor var sykepleierne vennlige, og fra de lyse veggene tittet smilende tegneseriefigurer ned på rekkene med sprinkelsenger.
Og det var her jeg ikke lengre kunne beskytte meg mot inntrykkene, mot skjebnene som lå tullet inn i lag på lag med tepper.
"10 måneder gammel gutt, diare i 9 måneder, ISS"... turnuslegen opplyste oss mens vi stimlet rundt den lille bylten. 10 måneder tenkte jeg forferdet, han veier jo mindre enn jeg gjorde da jeg ble født! Moren letter på dyna og åpenbarer gutten; han er ung, men ser like gammel ut som tiden selv.. Øynene har sunket inn, og den skrukkete huden har ikke lengre muskler og fett å holde på plass. Munnen har sprukket opp på grunn av dehydreringen, og ser både malplassert ut, og altfor stor ut for den lille kroppen.
Det er da jeg hører det, en stemme som får hårene til å reise seg på armene mine... han skriker, uten å få det til. Over leppene kommer kun et innestengt gisp. "Det er typisk for en alvorlig syk unge" hører jeg legen si, før vi alle lytter raskt på barnet, legen skriver noen uleselige notater, og vi går videre.
Han har en lett jobb her, døden altså. HIV (ISS som det kalles for ikke å stigmatisere noen) og Tuberkulose, hjertefeil og infeksjoner, og mangelen på penger, er hans gode medhjelpere...

Jeg undrer meg om han ikke mange ganger er en velkommen gjest også.. ikke fordi mødrene her er mindre glad i barna sine enn hjemme, men kanskje nettopp fordi de er så glad i de. Alle barna sine - også de fire, fem, seks søsknene som venter sultne hjemme mens mamma er opptatt med å spesialmate den lille underernærte, AIDSsyke kroppen annenhver time...

Kanskje var det derfor hun stakk... moren til Derrick, den lille gutten jeg finner i ei seng lengre ned i gangen. Han ser på meg med altfor store øyne fra sykepleierens favntak. "Han ble forlatt av moren sin her på avdelingen..." ordene jeg egentlig ikke vil høre, ringer i ørene mine. Et øyeblikk dukker morsinstinktet opp og fordømmer henne, men hva vet vel jeg... kanskje visste hun at på et barnehjem ville han i det minste få mat. Kanskje visste hun at en munn mindre å mette hjemme ville være avgjørende for søsknene hans..

Umenneskelig? Ja. Virkelighet? Ja.... virkeligheten på Mulago, virkeligheten i Uganda, og i så altfor mange andre land...
---------------------------------------------------------------------------------------------
I met mr.Death today... he sat there, very silent in a corner at the childrens ward.. I have ignored him the last day. I have noticed that he is there, but refused to look into his eyes. But today he had taken a form I couldn´t ignore..

"Malnutrition ward".. the sign outside told us to expect children looking like those on the drought-disaster news on TV. Inside the nurses were friendly, and from the walls several cartoon-figures smiled down on the lines of beds.

And it was there I no longer could protect myself from all the impressions, all the destinies packed into the blankets.
"10 months old boy, nine months history of diarrhoea, ISS".. the intern read the journal while we all stood around the little bundle. 10 months!! I can´t believe what I´m seeing; he weighs less than I did when I was born!
The mother removes the blanket, and reveales the boy; he is young, but he look as old as time itself.. the eyes sunken, and the wrikled skin has no longer any muscles or fat to cover. The mouth has cracked due to the dehydration, and it looks ailienated and far to big for the little body.

That´s when I hear it, a voice that gives me goosebums all over... he screams, without a sound. Only a small gasp comes over his lips. "Typical for a very sick kid", the doctor says, before we all auscultate the child, and walk on.

I wonder if he might also be a welcomed guest many times.. not because the mothers care less for their children than we do, but maybe just because they care for them...All of them, also the four, five, six siblings that waits at home while mom is busy feeding the little AIDSbody every second hour

Maybe thats why she ran away... Derricks mom, he´s the little boy I find in another bed down the ward. He looks at me with far too big eyes from the arms of the nurse. "He was abandoned by his mother here on the ward"... the words I dont want to hear hits me hard. For a moment, my own motherinstict condemns her, but what do I know... maybe she knew that in an orphanage the boy would at least get food. Maybe she knew that one mouth less to feed at home would mean the difference for his siblings...

Inhumane? Yes. Reality? Yes... the reality at Mulago, reality in Uganda and in sooo many other land...

White water rafting

2010-09-21T16:48:00.005+01:00

Rafting har aldri stått på min "to do" liste, men siden vi er i landet hvor Nilen har sitt utspring, og hele hurven ville reise fant jeg ut at dette må prøves :) Etter å ha svelget noen liter vann flytende gjennom grad 1 stryk, var jeg klar for å klamre meg fast i gummiflåten nedover stryk opp til grad 5. (for å si det slik, grad 6 er visst ikke mulig å rafte i...) Jo lengre ned i elva vi kom, jo høyere ble adrenalinkicket, og jo lengre frem i båten kom jeg. Og da vi forserte siste stryket var det nesten kjipt å forlate båten og bevege seg opp på det tørre element igjen....

----------------------------------------------------------------------------------------
Rafting has never been on my "to do" list, but since we are in the land where the Nile starts, and the others wanted to go, I figured I had to try this :) After swollowing my litres of the Nile floating through grade one rapids, I felt ready to hold on to the raft through grade 5 rapids ( to put it this way; the pro´s says its not possible to raft grade 6....) The further down the river we came, the higher the adrenaline rush, and the further ahead in the boat I got. And when the last rapid was done, it was almost sad to leave the raft and get on shore again...

Dette var faktisk (mot slutten av dagen) utrooolig gøy!!! og nesten litt skuff at vi ikke gikk rundt...
--------------------------------------------------------------------------------------
This was actually (in the end of the day)great fun!!! And almost a bit disapointing that we didnt flip....

3,5 meter fall..... jada, we´re going down!
--------------------------------------------------------------------------------------
8 feet free falling... jepps, we´re going down!

Kun en ting å gjøre, komme seg ned på huk, holde seg fast og håpe på det beste :)
----------------------------------------------------------------------------------------
Only one thing to do; get down, hold on and hope for the best :)

Hva du enn gjør; IKKE slipp tauet!!! Med mindre man ønsker en undervannstur noen titalls meter nedover elva :) Jeg i rosa hjelm
------------------------------------------------------------------------------------------------
What ever you do; do NOT let go of the rope!! Unless you want an underwatertrip some metres down the river :) Me in pink helmet

Velforjent lunsj på Nilen :)
----------------------------------------------------------
Lunch on the Nile :)

En rytters bekjennelser / Confession of a rider

2010-09-20T18:09:00.004+01:00

Jeg hadde tidenes ridetur i utlandet igår; midt i bushen ved Nilens bredd fant vi to briter og 20 kenyanske fullblodshester. Noen av oss mer klare for futt og fart enn andre, her var det rom for alle, og vi hadde to herlige timer på flotte hester gjennom bush, landsbyer, og langs Nilens bredder. En liten følelse av å være kolonial, men ellers helt supert. Merket dog at det er lenge siden kroppen har styrt et halvt tonn muskler i galopp :)

I had a great horsebackriding experience yesterday! In the middle of the bush by the Nile, we found a british couple, and 20 kenyan thoroghbreeds. Some of us ready for full spead ahead, others not, but they had room for every need, and we had two lovely hours on beautiful horses through bushes, villages and alongside the Nile. I got a feeling of being colonial, but otherwise it was great!!! But I must say today I really feel how long it has been since this body controlled 500 kg of galloping muscles :)

Nydelig landskap!
---------------------
Beautiful scenery!

Nilen
-------
The Nile

The wild bunch...

Meg og Tank
-----------
Me and Tank

.... men, etter 15 år som rytter burde jeg vite at å ri i kortbukse gir deg heftige brannsår..
---------------------------------------------------------------------
But after 15 years as a rider, I should know that riding in short pants gives you burns.....

Nummen / Numb

2010-09-14T16:49:00.004+01:00

Jeg har alltid, så lenge jeg kan huske, vært et følelsesmenneske - på godt og vondt. Men her opplever jeg til min forvirring, men også med en viss lettelse, at følelsene omtrent er avskrudd...
Jeg er på barneavdelingene denne uken og den neste. De heftigste skjebner serveres oss, pakket inn i nydelige små og store barn.
En jente med hjertefeil, ville vært operert i norge, men her opereres de ikke...
En gutt med sigdcelleanemi som har gitt han slag i en alder av 7...
En 7 år gammel jente med størrelsen til en 4 åring, og utseende til en 90 åring med begge beina i graven, AIDS i sluttstadium..
En to år gammel jente med hjernemalaria, bevisstløs, puster ikke selv, og respirator er uaktuelt...

De er der alle sammen, rett foran meg. Noen ser på meg med store øyne, andre er ikke bevisste. Jeg har på meg frakken, er profesjonell, med holdningen "se og lær mest mulig"
Jeg spør om prognoser, og får bare et dystert blikk og ristende hoder til svar. Dette er ikke stedet for å snakke om prognoser.. Vi jobber her og nå, det er det eneste vi kjenner.

Men midt oppi alt, i all håpløsheten, er det et gammelt, og enkelt knep som skal til for å få frem smil i ellers så dystre omgivelser....
En hanske og en sprittusj, og vips, en lekekamerat er skapt, og latteren runger både fra øyne og munn hos den lille AIDS jenta... i alle fall for en stakket stund... Uforglemmelig øyeblikk for en bortskjemt medisinstudent fra verdens beste land å vokse opp i...
------------------------------------------------------------------------------------------------

As long as I can remember, i´ve been emotional - for good or bad. But here I experience to my confusion, but also to my relief, that my feelings has been turned off..
I´m in the pediatric wards this week and the next. The most horrible destinies are served us, wrapped up in beautiful small and big children.
A girl with a congenital heart failure, she would have been operated in Norway, but not here..
A bou with sickle cell anemia, that led to stroke at the age of 7...
A 7 year old girl with the size of a four year old, and the look of a 90 years old with both legs in the grave, terminal AIDS..
A two year old girl with cerebral malaria, unconcious, not breathing on her own, and BiPap is not an option..

They´re there all of them, right in front of me. Some looking at me with big eyes, others not concious. I have my white coat on, I am professional, with an attitude of "watch and learn"
I ask about prognosis, and all I get as an answer are sad looks and shaking of heads. This is not the place to talk about prognosis.. we work here and now, thats all we know..

But in the midst of all this hopelessness, an old simple trick is all it takes to bring out the smiles...
A plastic glove and a pen, and there is a new friend all at once. The laughter rises from eyes and mouth of the little AIDS girl... at least for a moment... Unforgettable moment for a spoiled medical student from the best country in the wolrd to grow up in...

Her bor jeg / Here I live!

2010-09-14T16:20:00.002+01:00

Noen bilder for å gi et visst inntrykk av hvordan vi bor her nede :)
--------------------------------------------------------------------------------
Just a few pics to show how we live down here :)

NUFU House. Har aldri bodd så flott i afrika før :) Huset ligger på Makerere universitetscampus, trygt og godt..
-------------------------------------------------------------------------------------
NUFU House. I´ve never lived this nice in africa before :) The house is situated at the Makerere universitycampus, nice and safe

Og hagen er fantastisk! Her er det muligheter for soling, aerobic (jepps, fellestrening omtrent hver dag!) og avslapping - bare synd med myggen og andre ting som biter!!
--------------------------------------------------------------------------------------
And the garden is fantastic! With possibilities for sunbathing, aerobic ( yes, all of us together, almost every day!) and relaxation - just such a pitty with the mosqito and other things that bite!!

Studentleilighetene ! Med "gartnerne" (geitene) i forgrunnen, de vandrer rundt på campus sammen med en rekke andre dyr
----------------------------------------------------------------------------------------
Studentappartments! With "the gardeners" (the goats) in front, they wander around on campus together with a lot of other animals!

Boda boda - motorsykkeltaxi, de tar deg rundt i byen, og den tidvis svææært kaotiske trafikken for en slikk og ingenting, men etter en dag på akutten fristet det ikke å hive seg på de....
------------------------------------------------------------------------------------------
Boda boda - motorcycletaxi! They´ll take you around the city, and the chaotic trafic for nothing, but after a day in the ER i really don´t want to get on one...

... da er det bedre med matatou, minibussen til høyre går når den er full, og koster 1,5 kr. Ikke alltid de stopper der du skal av da, men men. Asgeir poserer villig i gata rett utenfor campus
--------------------------------------------------------------------------------------------
... then it´s better to take a matatou, the minivan on the right side of the picture runs when it´s loaded, and costs 1,5 NOK. They don´t always stop where you asked them to, but.. Asgeir is posing in the street right outside campus

Patient unknown....

2010-09-11T15:35:00.004+01:00

Foto: Asgeir Fowles

Etter en særdeles halvveis førsteuke var jeg igår endelig frisk nok til å komme meg på sykehuset. Min første dag var på akutten.... Under følger noen betraktninger som kom ned i dagboken min etter mitt første møte med Mulago Hospital...

Akutten.... "Vent litt, de vasker blod her, kan dere vente litt på gangen?" Det var Viktor, 4.års medisinstudenten som snakket til oss... På rommet innenfor lå fire blodige forslåtte menn.. de hadde vært fem da han kom på jobb, men en av de døde rett før vi kom. Det er Id, Rhamadans avslutningsfest, og nasjonal helligdag... få leger på jobb, så turnuskandidater og medisinstudenter styrer showet på akutten..

Det blir en dag til ettertanke, med et enormt potensielt følelses - og inntrykksbombardement... Jeg skrur av følelsene, så automatisk at det skremmer meg, trer inn i legefrakken, og inn på det kaotiske rommet.

En pasient skal komme til å gjøre mer inntrykk enn andre. Han ligger der på benken, blødende fra dype kutt i hodet, under han står en bøtte full av søppel, og etterhvert mer og mer av mannens blod. Han puster, men er bevisstløs... Han er skitten og full av sår. Trafikkulykke lurer vi.. uten å få noe svar, ingen vet hvem som bragte han inn, langt mindre hvem han er.... "Unknown"... Pusten kommer surklende fra de hovne leppene hans, og jeg prøver å se for meg hvordan han en gang har sett ut....
-Hvor dype er sårene han har i hodet? spør jeg forsiktig.... Vet ikke... hva med CT, skal ikke det tas? Nei, han er bevisstløs, kan ikke gjøres. Jeg forstår ikke, og ser spørrende på sykepleieren. "Vi vet ikke om han kan betale" kommer svaret, fulgt av et blikk som uttrykker både irritasjon over min uvitenhet, og sorg over hvordan praksisen er, må være....

Jeg lukker øynene og på et øyeblikk er han i et norsk akuttmottak; Traumeteam, CT med en gang, rett på nevrokirurgen for evt. operasjon... så intensivovervåkning....
Lukten av råtnende blod trekker meg tilbake til virkeligheten...
Noen kommer og vasker han forsiktig på kroppen - "Vi må lage et best mulig miljø for pasienten" sier en sykepleier idet hun durer forbi... Ja, hva skal han med en ren kropp når hodet er deformert og han mister blod kontinuerlig... funderer jeg...

"Mob justice" - en politimann nevner et ord jeg kun forbinder med historier fra ville vesten og lynsjestemning i krigstid...
"Han prøvde nok å rane noen" sier politimannen lett.... Og da gjør mobben det vi har rettsvesen for i norge; å dømme og straffe... "De var mange, og hadde god tid".... ja, jeg ser det, resultatet er makabert, og jeg kan ikke hjelpe for å tenke på norske fengselsstraffer; enerom, TV, utdanningsmuligheter..... stor kontrast til mobben i Kampalas gater...

Han er pulsløs og kald, men hjertet slår stertk og regelmessig gjennom stetoskopet mitt... for hvor lenge lurer jeg.... "Hva skjer om han.... overlever?" spør jeg..... "Tja, han blir enten en byrde for pårørende eller nevroavdelingen....." antakelig det siste, han er ukjent, og vil mest sannsynlig forbli det... "Og hvis ikke?".... men jeg vet svaret; han vil ende som så mange andre... i en anonym grav...

Han er ren nå, og kuttene i hodet er sydd sammen, de har lagt et teppe over han, og han ser med ett mer fredelig ut... hadde det bare ikke vært for den surklende pusten... "Hvem er du?" Hvem fødte deg? Har noen vært glad i deg? Vil noen savne deg? Sørge over deg?... spørsmålene er mange...

Han trilles vekk.. vi ser han igjen senere, utenfor kirurgisk avdeling står en forlatt seng, med en kropp skjult av tepper... Ingen passer på, ingen sjekker tilstanden hans, og i enden av senga ligger journalen som en merkelapp på et liv "Unknown male"....

Og jeg, jeg ser på, observerer, spør, lærer, skriver... uten å føle noe som helst... Et sukk over urettferdigheten? Ja, absolutt, men sorg? Kvalme? Fortvilelse? Nei.... jeg er ikke engang nummen.. Hvorfor? Hvorfor slår apatien og kyniskheten så fort inn?
For å overleve... for om mulig å holde hodet over vannet, for ikke å dø av byrden det er å se, å vite, hvor vanvittig urettferdig verden er... for å kunne starte en ny uke på Mulago på mandag... for å kunne leve videre....

---------------------------------------------------------------------------------------------

After a slow firstweek, I was well enough to go to the hospital yesterday, finally!! My first day was in the emergency room... Here are some thoughts I wrote down in my diary after my first day at Mulago Hospital...

ER... "Wait a minute, they´re washing away some blood here, do you mind waiting?" it´s Victor, a 4th year medical student that talks to us. Four boodstained men lies in the room on the other sides of the door. They were five when Victor arrived, but one died just before we came. It´s Id, the ending of Rhamadan, and not many doctors at work, so intern doctors and medical students are in charge of ER..

The bombardement of feelings and impressions are huge, so I turn of my feelings, so quick that it scares me, walks into the doctor-role, and the chaotic room...

One patient makes a larger impression than the others.. He´s lying on the bench, bleeding from a lot of cuts in his head. Underneath him is a garbagebin filling up with his blood. He´s breathing, but is unconcious.. He´s dirty and full of wounds. "Trafficaccident" we wonder.. without getting any answers. Nobody knows who brought him in, or who he is.. "Unknown"..
His breathing is heavy behind his sore lips, and I try to imagine how he used to look like...
- "How deep are thecuts in his head" , I ask... Don´t know... What about a CT, don´t you do that? No, he is unconcious, can´t be done... I don´t understand, and look at the nurse again. "We don´t know if he can pay" she answers, with a look that shows both irritation because I don´t understand, but also sorrow over the fact that this is how it is... how it must be...

I close my eyes and he´s all the sudden in a norwegian ER; Traumateam, CT at once, straight to neurosurgery for operation...
then intensive care....
The smell of rotten blood draws me back to the reality..
Somebody comes and washes his body carefully " We have to make a good environment for the patient" says a nurse as she runs by.. Yes.. well, what does he need a good environment for when his scull is deformated and he´s continously loosing blood...?

"Mob justice" -the word, for me known only form wester movies and histories from the world wars comes from a policeman. "I guess he tried to rob someone" he says with a smile... And then the mob does what lawyers and judges does in Norway; judges and punishes.... "They were many and had a lot of time"... I can see that, the result is shocking, and I cn´t help but think of norwegian punishments... a room in a jail, TV, education while doing your time... a tremendous contrast to the mob in the streets of Kampala...

He doesn´t have a pulse, and he´s cold, but his heart beats strong through my stethoscoe... for how long I wonder... "What happens if he...survives?" I ask... "Well, he´ll be a burden to his relatives or to the neuroward..." most likely the last one, he´s unknown, and most likely he´ll remain unknown... "And if he doesn´t?"... but I know the answer; he´ll end up like so many others... in an anonymous grave....

He´s clean now, and the cuts in his head has been stiched. They´ve put a blanket over him, and he looks much more peaceful... if it hadn´t been for the heavy breating... "Who are you?" "Who gave birth to you?" "Has anybody loved you?" "Will anyone miss you?"... the questions are soooo many...

He´s rolled away from the ER... we see him again later that day, outside the surgicalward stands an abandoned bed with a body hidden under some blankets... Nobody looks after him, nobody´s checking his condition, and by his feets lies the journal like a tag for his life... "Unknown male".....

And I observe, I ask, I learn, I write... without feeling anything... a sigh over the lack of justice? Yes, absolutely! But sorrow? Nausea? Despair? No.... I´m not even numb.. Why? Why do I become so cynical so quickly?
To survive... in order to, if possible, keep my head above the water, to prevent myself from dying because of the burden it is to see, to know, how unfair the world is.. To be able to start a new week in Mulago at monday... In order to be able to live on....

Tanker / Thoughts

2010-09-08T08:46:00.002+01:00

Vi er midt i vår første praksisuke her nede, for min del psykiatri. Jeg er utplassert på Butabika, østafrikas største mentalsykehus, plassert 30 min fra Kampala sentrum, ved Victoriasjøens bredder. Det er både spennende og utfordrende å se psykiatri i praksis her nede. Det som slår meg er hvor mye som er likt med Norge - med unntak av at de kun har råd til gamle medisiner, som har tidvis så mye bivrikninger at vi i Norge unngår de så lenge vi kan.

Innstillingen til hva mentale lidelser egentlig er, er også veldig annerledes, og det er ikke uvanlig at folk mener seg forhekset og fobannet når det vi som vestlige leger ser, er en depresjon eller en bipolar lidelse.
Psykiatri er spennnde, og å få se det fra to så vidt forskjellige innfallsvinkler som Norge og Uganda er interessant.
På russeminar igår ble jeg sittende og fundere over plakater som proklamerte ting som " Vi erkjenner at vi er rusmisbrukere, og vi vet at det er en høyere makt som kan hjelpe oss igjennom dette" Hele seminaret ble da også startet med bønn..
Jeg tygde litt på det, vet ikke helt hva jeg synes. For all del, jeg er av den oppfatning at det er en åndelig dimensjon over livet, og at vi dersom vi totalt utelukker denne ikke nødvendigvis hjelper folk til god helse. Men hvordan vi skal bruke denne dimensjonen, det er en annen sak....
Kommer nok flere funderinger rundt dette senere.

Idag holder jeg senga, kraftig luftveisinfeksjon og feber i 95% luftfuktighet og høye temperaturer er ikke noe gøy, så håper det roer seg etterhvert :)

Jeg er veldig dårlig på å ta snap shots, så sjekk ut Heidis blogg medstud-uganda.blogspot com, om det skulle være av interesse å se flere bilder.

Håper dere alle har det bra der dere er!

------------------------------------------------------------------------------------------

We´re in the middle of our first week in the hospital down here. For me this week is psychiatry week. I´m at Butabika Hospital, east africas largest mental hospital, 30 min from Kampala centre, by the Lake Victoria. It is both exiting and challenging to se psychiatry down here. So much is just like in Norway, exept for the fact that they can only afford old psyciatric medicine, wich has got a lot of sideeffects...

Their view on what causes mental illnesses is also very different, and it´s not unusual that when we as doctors sees depressions and bipolar disease, they think someone has used witchcraft against them.
psychiatry is exiting, and differences in practice in norway and Uganda is very interessting.
Yesterday at a drugseminar I saw some posters that made me wonder: "We admit that we are drug-abusers or alcoholics, and we know that there is a Greater Power that can help us" And they started the seminar with prayers..
I`m chewing on that one... By all means, I believe that there is a spiritual dimension in life, and that there is a Greater Power called God that can help us, and by doing as for instance a lot of places in norway, to ignore this dimension, does not necessarily help people to gain good health. But how to use this dimension.... well, thats something to think about....
Guess I will keep thinking about this down here.

Today I´m in bed, a hard airwaysinfection with fever in 95% humidity and pretty warm weather is no fun, so hope it all calms down soon...

I´m not good at taking snap-shots, so if you´re interrested in that, check out Heidis blog; medstud-uganda.blogspot.com

Hope you´re all OK :)

Vestover / Westbound

2010-09-05T07:41:00.002+01:00

Etter en liten uke i vakre Kenya vendte vi nesa vestover igår morges. Kl 0715 trillet vi ut av Nairobi på Royal Class Akamba. Joda, skikkelig gjennomsvetta flyseter, teakinteriør og en motor som skulle vise seg å by på litt av hvert :)
Landskapet vekslet mellom milelange teplantasjer og dype barskoger ettersom vi forserte Kenyas green highland. Utrolig nydelig!
To motorstopp, med påfølgende artig gestikulering og mekking, utallige nestenstopp, og en omkjøring grunnet marathonløp, og ti timer på støvete veier senere nådde vi den Ugandiske grensen. det viste seg at våre bekymringer omkring våre bagger med sykehusutstyr var ubegrunnede, og bekymringsløst trillet vi videre inn i Uganda.
Når vi endelig nådde Kampala 14 timer etter start i Nairobi var det med eksossmak i munnen, motordur i ørene, og et tykt lag med svette og støv på kroppen :)
En dusj og en natt senere, og jeg er klar for å ta knekken på forkjølelsen før sykehushverdagen begynner imorgen..

------------------------------------------------------------------------------------------------
Yesterday we headed west after a week in Kenya. we left Nairobi on the Royal class Akamba in the early morning. Well, royal... old flightseats soaked in sweat, teak interior and an engine that really gave us some surprises :)
The landscape was a mix of miles and miles of teafarms, and deep forests, as we climbed the green highlands of Kenya. Incredible beautiful!!
Two engine breakdowns, a numbers of almost breakdowns, a marathon blocking the road, and ten hours on dusty roads later, we reached the Ugandian border. It was the smoothest boarderpassing I´ve ever had I think, and happily we continued towards Kampala.
14 hours after departure in Nairobi we arrived in Kampala with carbondioxide-taste in our mouths, the engine still ringing in our ears, and with a thick layer of sweat and dust all over our bodies :)
A shower and a night later, and I´m ready to kill this cold I´ve catched, before everydaylife in the hospital starts tomorrow..

The big five

2010-09-02T17:45:00.003+01:00

Første kvelden ute, og vi ser alle de fem store - på nært hold! Stort!
------------------------------------------------------------------------------
First night in the park, and we see all the big five on close up!! Great!

Elefant - møtte en hel flokk rett utenfor porten til campen, gøy å ligge i telt da!
--------------------------------------------------------------
Elephant - met a whole herd just outside our camp, funny to be sleeping in a tent then!

Denne staselige hannløven hadde nettopp drept en vannbøffel, han var en halvmeter fra bilen!
-------------------------------------------------------------------------
This male had just killed a waterbuffalo, and was lying half a meter from the car!

Vannbøffel
---------------------------------------------------------------------------
Waterbuffalo

Svart nesehorn, noe sky...
---------------------------------------------------------------------------
Black rhino, a shy guy...

Og leoparden, svært sjeldent å se, særlig nede på bakken
--------------------------------------------------------------------------
Lepard, rare to see on the ground, mostly in the trees

Masai

2010-09-02T13:29:00.004+01:00

På vei inn i Nasjonalparken Masai Mara, som vi tilbragte tre dager i, besøkte vi en masailandsby. Det er en ny følelse å være turist i afrika, og dette var lagt opp for turister så til de grader. Men vi fikk et interessant innblikk i en stolt afrikansk kultur, og selv om gamle reportasjer av masaienes omskjæringsritualer for kvinner surret for mitt indre øye, og bismaken av å stå i fare for å ødelegge økonomiske balanser ved ikke å prute lå der, så hadde vi en minnerik stund med disse høyreiste, værbitte gjeterne.
-------------------------------------------------------------------------------------------
On the way to the nationalpark Masai Mara, where we spent three days, we visited a masai village. Its a new feeling for me to be a tourist in africa, and this was sooo "touristy"! But we got an interesting meeting in a proud african culture, and even though I was reminded of old articles of the female circumcission rituals of the masais, it was great to spend some time with these shepards.

Jeg fikk meg en ny venninne, og sæææærs dyre øredobber, jada!!
--------------------------------------------------------------------
I got myself a new friend, and veeery expencive ear rings, oh yess!!!

Fyrstikker og lightere er ut, her gjør vi det på gamlemåten, de mente jeg kunne få det til... om noen år
---------------------------------------------------------------------------
Matches and lighters are sooo out, here we do it the old fasion way. The boys said they thought I could make it... in some years time..

Stolte dansere
---------------------------------------------------------------------------
Proud dancers

Nydelig landskap og nydelige farger
---------------------------------------------------------------------------
Beautiful landscape and beautiful colours

Karibu!!!

2010-09-02T13:01:00.003+01:00

Frokost i Kenya med Rita (th) og hennes kollega Rannveig
--------------------------------------------------------------------------------
Breakfast in Kenya with Rita to the right and her collegue Rannveig.

...betyr "Velkommen" på swahili, og etter fem dager i Kenya er det virkelig slik jeg føler meg :) Det er noe spesielt med afrika, i alle fall det jeg har opplevd av afrika så langt i mitt liv. "Eager to please" er et uttrykk som passer godt på veldig mange; de ønsker å gjøre det beste for oss - akkurat det kan faktisk noen ganger komme med en bismak og et gufs fra kolonitiden, men stort sett er det hyggelig, og kjekt.
Når min kjære kjære venninne Rita også er en av de som møter oss på flyplassen, og tar oss under sine vinger her i Nairobi, blir starten på dette afrikaeventyret bare enda bedre :)
Vi kom nettopp hjem fra en fantastisk safari ( mer om dette senere ), og sitter nydusja i leiligheten på den norske misjonsbasen i Nairobi. Duverden så godt en varm dusj smaker etter 4 dager i telt og mil på mil med støvete savanneveier!!!!
--------------------------------------------------------------------------------------------

...means Welcome in swahili, and after five days in Kenya this is how I feel :) There´s something special about afrikca, at least the parts I´ve experienced so far. "Eager to please" is an expression that fits well; they want to do the best for us - sometimes just that feels like a shadow from colonial times, but most of the time its nice.
And when my dear friend Rita meets me at the airport and gives us all we need here in Nairobi, the start of this African adventure becomes even better :)
We just got back from a fantastic safari (see more later) and are sitting here in the apparment of the norwegian mission in Nairobi, feeling fresh after a hot shower, really needed after four days in a tent and several hundret kilometers on dusty roads :)

Besøk på Karen Blixens farm
-------------------------------------------------------------------------------
A visit to the Karen Blixen ranch

To gode venner gjenforent i afrika
--------------------------------------------------------------------------------
Two good friends reunited in africa

Reisefeber/Travelling sickness

2010-08-22T22:10:00.004+01:00

Det er søndag, det er kveld, det er høst og rolig jazz på anlegget. En kopp te er nettopp fortært med mine samboere, og jeg er klar for å sove, klar for å gå ut i en ny uke, den siste i Norge på en stund...
Lørdag er avreisedag, og nok en gang er det Afrika som er målet, om enn en annen del enn det tidligere har vært. Kenya, Uganda og Tanzania skal være mitt tilholdssted de neste to månedene. Og som alltid når jeg skal ut og reise kommer funderingene sigende på meg, og jeg befinner meg plutselig i et slags tomrom, et tomrom mellom gleden over muligheten til å reise, og sorgen over å dra. Sånn har det alltid vært, kanskje er det naturlig, kanskje ikke.
Jeg tar meg i alle fall stadig i å utsette det jeg bør gjøre, det jeg bør planlegge, ordne, i et forsøk på å utsette det hele kanskje. Men om jeg hadde vært smart nok til å nyttiggjøre meg tidligere erfaringer vet jeg jo at det kommer til å bli to spennende måneder, fyllt med utfordringer og opplevelser. Og når jeg kommer hjem igjen vil jeg antakelig se tilbake og tenke at jeg aldri ville ha vært det foruten... Men nå, vel, nå er det frykten for det ukjente som griper så gjenkjennelig om hjertet igjen. Livet er stadig i endring, stadig i bevegelse, og å prøve å holde igjen bevegelsen fordi jeg har det så bra her og nå, vel, det blir feil det også.
Men skummelt, ja det er det, det innrømmer jeg så gjerne.

------------------------------------------------------------------------------------------

It´s sunday, it´s evening, it´s autumn and it´s smooth jazz on the stereo. I´ve just had a cup of tea with the girls here, and I´m ready to go to sleep, ready for a new week, the last one in Norway for a while.
Saturday I´m leaving for Africa yet another time. Kenya, Uganda and Tanzania will be my home for the next couple of mounths, and I´m trapped in this vacuum, between the joy of travelling, and the sorrow of leaving things behind for a while. This is how it´s always been, call it natural or not.
I´m pursponing things I should do, plan and so on, in an attempt to purspone the whole thing. If I had been smart enough to learn from earlier experiences, I´d know that this will be yet another time of exitement and experiences. But now... well, the fear of the unknown drives me, and holds my heart like always before.
Life is changing, constantly moving, and trying to stand still just because I feel so good where I´m at right now is wrong.
But scary, yes, I admit it easily.....

Mysterier / Mysteries

2010-08-11T16:35:00.003+01:00

Det var en som syntes det skjedde litt lite på bloggen min for tiden, så da var det jo ikke noe annet å gjøre enn å skrive litt da
--------------------------------------------------------------------------------------------
There was someone who thought nothing happened on my blog, so I didn´t have any other choice than to write :)

Jeg er inne i avslutningen av min første jobb som lege, utrolig, men sant. Det har vært en god tid, og en utfordrende tid. Jeg sitter igjen med mye, men mer og mer er det en ting som utkrystalliserer seg; kan jeg noensinne virkelig fullt ut forstå et annet menneske?
----------------------------------------------------------------------------------------------
I´m about to finish my first job as a doctor, strange, but true. It´s been a good time, and a challenging time. And what I´m left with is a lot of toughts , especially that I will never ever be able to fully understand another human being...

Dagene her oppe har vært fylt til randen med samtaler, med stadig nye ting som spiller inn, stadig nye deler av et menneskes historie som plutselig ligger der åpent, med stadig nye vinklinger, nye tanker. Og jo lengre inn i samtalene vi kommer, jo mindre forstår jeg. Og kanskje er det alltid sånn. Kanskje er det å være menneske så innviklet i seg selv at det er en umulighet å virkelig fullt ut forstå hverandre. Hva hadde det gjort med verden om vi gjorde det, forstod hverandre? Jeg vet ikke, antakelig ville verden sett helt annerledes ut, men om det hadde vært bare godt, det er jeg noen ganger litt usikker på.
For ville vi da brukt tid og krefter på å være sammen, bli kjent, eller ville vi kun tatt alt for gitt, siden vi jo forstod hverandre umiddelbart allikevel?
------------------------------------------------------------------------------------------
The days has been filled with conversations with constantly new thoughts, new parts of that persons history, new colours to explain why todays painting looks like it does. And the longer the conversations, the less I understand. And maybe thats how it always is. Maybe people are to complicated to fully understand? What would the world look like if we did fully understand eachother? I don´t know, I guess it would look very different, but better? If that was the reality, why would we use time with eachother? We certainly wouldn´t need to be curious, to ask to understand...

Om det er en ting som har gått igjen i samtalene, og i mine tanker, den siste tiden, så er det at alt i livet er prosesser; det er prosesser å komme videre fra det som ligger i fortiden, prosesser i hele tiden å finne ut hvem jeg selv er, prosesser å våge å gå ut i det livet som ligger foran en. Og gjennom alt går en undertone av fri vilje og valg. Tidvis så enormt vanskelig, særlig om man har satt seg fast i noe som er trygt men svært lite hensiktsmessig for videre utvikling.
Og jeg undrer meg, og lærer, og blir ydmyket over hvor lite jeg vet, hvor lite jeg noen gang kommer til å vite, og hvor lite det er hensiktsmessig at jeg vet for å kunne veilede, gå sammen med..
----------------------------------------------------------------------------------------------
Life is filled with processes... thats a thought that has been filling my mind, and the conversations, lately. Processes in how to move on from your past, processes in finding out who you are, and to dare to dive into the life that lies in front. And through it all there is an element of free will and decicions. Sometimes sooooo difficult, especially if you´re stuck in something safe but not helpful in trying to move on.
And I´m wondering, and learning, and being humbled when I see how little I´ll ever know, and how little it´s helpful that I know if I am to guide, and walk alongside with...

Søren Kierkegaard sa en gang at for å hjelpe et menneske må man komme på det stedet det mennesket befinner seg, og se verden fra dets standpunkt. Nå lurer jeg på hvor hensiktsmessig det er i det store å det hele, og forresten, hvordan skal jeg klare å komme til et slikt sted, når jeg ikke engang forstår mennesket jeg skal hjelpe?
---------------------------------------------------------------------------------------------
Soren Kierkegaard once said that to be able to help another person you need to be in the place this person is in, and to see the world from this point of view. Right now I´m wondering how helpful that actually is, and by the way, how on earth shall I be able to reach a place like that when I don´t understand the person I´m supposed to help?

Og hvordan skal jeg kunne forstå et annet menneske når jeg ikke engang fullt ut forstår meg selv?
---------------------------------------------------------------------------------------------
And how can I understand another person when I don´t even fully understand myself?

Sikring og tautillit

2010-08-07T09:14:00.003+01:00

Jeg har prøvd fjellklatring for første gang i mitt liv. Neppe en ny yndlingsbeskjeftigelse, men det var gøy å prøve, og det gav meg noen aha-opplevelser.

For det første; joda, veggen var bratt nok den, men nedenfra så det ok ut, hyllene så greie ut, takene så dype ut, og ikke minst, mine fjellgeiter av kolleger nærmest sprang opp veggen, så dette går nok greit tenkte jeg, og fikk på meg sele, sko og hjelm, og ble godt sikret.Og så var det å begynne; høyre fot der, venstre der, høyre hånd med godt tak i en utstikker, og venstre klamrende fast i en bergsprekk. Og så beveger vi oss Ingvill..
Til min store forundring oppdaget jeg at å klamre seg fast tok alle mine krefter, og å gi slipp på et av takene for å flytte beina var nesten umulig, for i mitt hode var det kun mine armer og bein som holdt meg oppe, og det å måtte slippe taket for å se etter et nytt og bevege seg oppover ble rett og slett for skummelt.

Men med god veiledning fra de under meg kom jeg meg på sett og vis noen metre opp, kjempende med høydeskrekk, såre fingre, og fornuften. Et menneske skapt for det horisontale utfordre det vertikale, det finnes ikke logisk en plass. Men så endret plutselig noe seg; jeg begynte å stole på tauet som holdt meg oppe, på hun som kyndig sikret meg der langt under meg, og jeg opplevde at om jeg slapp taket og ikke klarte å holde fast lengre så kunne jeg slippe meg ut, dingle høyt der oppe, og endog nyte utsikten før jeg kravlet meg tilbake i veggen og fortsatte oppover...

Og da jeg mør i kroppen og overrasket over at ikke høydeskrekken hadde fått overtaket, traff bakken igjen, hadde jeg gjort noen verdifulle oppdagelser..

For stoler jeg på Han som sikrer meg? Stoler jeg på at han strammer tauet så jeg ikke raser i bakken når jeg prøver å ta et nytt steg? Stoler jeg på at Han vil veilede meg i hvor jeg skal sette beina, og hvor det er best at armene får et nytt tak? Eller famler jeg selv, skal klare selv? Er jeg ydmyk nok til å se at for å bestige den veggen kalt mitt liv er jeg avhengig av Han, ønsker jeg å være avhengig av han?

Det finnes folk som klatrer uten sikring, fasadeklatrere for eksempel. Helt på egenhånd farer de oppover bygninger og fjell. Det ser så enkelt ut, og de er helt uavhengige og frie, men om de faller er fallet fatalt... Og ikke kan de ta pause og dingle i selen heller.

Ikke bare sikret mine gode kolleger meg, de oppmuntret meg også, særlig når det eneste jeg ville var å gi opp og komme meg ned igjen. De hjalp meg frem, fikk meg til å fokusere igjen, og til å stole på tauet. Uten de heller ville jeg aldri kommet av flekken....

--------------------------------------------------------------------------------------------
Security and rope-trusting.

I´ve tried mountainclimbing for the first time in my life. I doubt it will be my new favourite hobby, but it was good fun to try, and it gave me some new thoughts..

First of all; ok, the mountain was steep enough, but from down there it looked ok, with places to hold on to with both feet and hands, and my collegues looked like mountaingoats running up and down, so this will be OK, I thought.. I received all my equippment, and was safely secured. And then I stared my journey; left foot there, the right one a bit higher, left hand holding on there, the right one here. And lets moove Ingvill...

To my surprise I discovered that holding on stole all my strength, and to let go with one foot or hand to move them was almost impossible, because in my head this was all that held me up; my hands and feet. To let go of one of them to be able to move was faaaar to scary to do.

But guided by my collegues I managed to traverse some meters, fighting against my fear of hights, sore fingers, and my reason. A human being created for the horizontal challenging the vertical... there´s no logic to it at all!
But then something changed; I started to trust in the rope holding me up, and in my friend securing me there somewhere beneath me. And I experienced that if I let go, If I no longer could hold on, I could sit there relax in the reins, enjoying the view, before crawling back onto the rock and continue up, up, up.

And when I returned to the ground, my body aching, surprised that my fear of hights hadn´t got the best of me, I had realised something important...

Do I trust in Him who secures me? Do I trust that He will tighten the rope so that I don´t fall to the ground when trying to move? Do I trust that He will guide me in where to place my hands and feet? Or am I so stubborn that I want to do it all by myself? Am I humble enough to see that in order to climb the wall called my life I´m dependent on Him? Do I want to be dependent on Him?

There are climbers who climbs buildings and mountains without rope or someone to secure them. All by themself they manage to get up. It looks sooo simple, and they are indipendent and free, but if they fall it´s often fatal.... And they can´t take breaks to relax and enjoy the view either...

My collegues did not only secure me, they encouraged me too, especially when the only thing I wanted to do was give up and get down again. They helped me on, got me to focus, and to trust in the rope. Without them I would never even have left the ground....

The road is long with many winding turns..

2010-08-03T05:03:00.003+01:00

‎"Eg veit ikkje kor eg skal, men eg gler meg medan eg kjem dit" A.Kavli

Klokt sagt! Livet er en risikosport, fyllt med usikkerhet og svinger hvor vi ikke vet hva som ligger bak. Men her er jeg nå, dette er det jeg kjenner, dagen idag - skjønt den kjenner jeg ikke før den er over. Men jeg kan glede meg over den, på den :)
God reise folkens!
-----------------------------------------------------------------------------------------------
"I don´t know where I´m going, but I´ll rejoyce while going there" A.kavli

Wise words! Life is a high-risksport, filled with insecurity and winding turns hiding what lies behind. But here am I now, this is what I know, this day - allthough I don´t really know it until it ends. But I can enjoy it-today!
Have a safe journey people!

Tospråklig / Bilingual

2010-07-25T01:36:00.001+01:00

På oppfordring fra en amerikansk venninne kommer jeg til å skrive tospråkelig her, i allefall noen av innleggene, fra nå av :)

---------------------------------------------------------------------------------------------

An american friend of mine asked if I could write some in english here, so I´ll try to be bilingual here from now, and I´ll also translate some of the things already written :)

Ein god dag

2010-07-22T20:45:00.006+01:00

Siden jeg snakket så mye om å tygge drøv igår var det akkurat det jeg gjorde ikveld. Med kamera, banan og bibel i rompetaska la jeg i vei på sykkelen opp på fjellet, nærmere bestemt Kromviki på Møsvatn. Det var helt utrolig, med et landskap som plutselig åpenbarte seg rundt meg på alle kanter. Og når stiene tilogmed innbyr til sykling, ja da er trivselsfaktoren HØY! Fantastisk å ligge i lyngen og høre fuglesang og intet annet! Og rundt om på alle kanter troner noen av Telemarks flotteste topper, inklusive den flotteste av dem alle; Gaustatoppen.
Full av drøvtyggede inntrykk og fornyet energi ble turen avsluttet med 50 km/t nedover bakkene til Rauland igjen, da var det ikke fritt for at adrenalinet pumpet litt veeeel fort...
Men jeg kom meg da trygt heim igjen, og utenfor vinduet nå farger kveldssola toppene røde, mens kveldsskyggene blir lengre og lengre..
Jo, det har vært en god dag :)

----------------------------------------------------------------------------------------------
A good day

Since I talked about being ruminant here yesterday, that´s just what I did tonight. Loaded with camera, banana and bible I cycled up into the mountains. It was unbelievable ,with a scenery that revealed itself all around me. And with small tracks perfect for cycling - well, no wonder i thrive!
It was fantastic just to lay in the heather listening to the birds and nothing else. And all around me the peaks of Telemark rised towards the sky.
Full of impressions and new energy I returned to Rauland in a speed that made the adrenaline high!
And now, outside my windows, the sun coloures the mountaintops red, and the shadows grow longer..
Yes, this has been a good day, surely :)

Vakkert vel?! Nærmere vestlandet kommer du ikke - på østlandet :)
-----------------------------------------------------
Beautiful! The closest you get to the fjords - on the eastside of the mountains! :)

Et stykk svært så fornøyd drøvtygger :)...
-------------------------------------------------------
One happy ruminant...

..mon tro hvorfor....
------------------------------------------------------
...I wonder why,,,,

En god følgesvenn i perfekt landskap!
-----------------------------------------------------
A good friend in perfect landscape!

Drøvtygging... (toppen som skimtes i bakgrunnen er Gaustatoppen)
-----------------------------------------------------
Impression-chewing...

Tebake i Rauland...
-------------------------------------------------------
Back to Rauland....

.. og heimen. Vel og merke i 2.etasje :)
-------------------------------------------------------
..and home. 1st floor, not groundfloor :)

Om å tygge drøv....

2010-07-21T18:37:00.004+01:00

Jeg er omgitt av så mange kloke mennesker her oppe, og da prøver jeg så godt jeg kan å ta til meg det kloke de sier og gjør.
Idag snakket sjefslegen her om å tygge drøv....

Jeg liker ikke å bli kalt en drøvtygger. Drøvtyggere er slike som ikke kan komme på noe nytt, men som skviser det siste de kan ut av gammelt nytt. Forfattere som skriver en 4. bok på triologien kun for å tjene penger, popgruppa som fåfengt prøver seg på en ny hit med samme gitarriff som på den forrige.
Og jeg skal ærlig innrømme at tanken har slått meg mer enn en gang; "Ingvill, nå jatter du om det samme om og om igjen. Dette er gammelt nytt! Nå er det på tide du finner på noe nytt å tenke på, noe nytt å snakke om. Ellers vil folk gå lei, både av å lese bloggen, og ikke minst av å høre på deg!"
Jeg er redd for å være en drøvtygger selv, for å bli hengende etter, ikke ta inn nye ting like fort som jeg pleide, ikke være like oppdatert, ikke være like..... opptatt....., med noe nytt, noe selvutviklende, noe selvrealiserende.....

Å ha en full A plan har tidvis vært som en seierskrans for meg; et symbol på suksess, på å ha oppnådd noe her i livet, å være viktig, verdifull..... Sider som en gang var hvite, nå fargelagt med avtale på avtale, helst overlappende.... da kan jeg gå litt tidlig fra en ting og unnskylde meg med at jeg har "en avtale"... noe viktig, i alle fall for meg, fordi noen trenger meg, om det så er til å ta seg av kjedelige styresaker, eller om det er en kvalitetsprat over en kaffe. Opptatt, hardtprøvende å være tilstede der og da, men håpløst opptatt av det neste som ligger i løypa. Alltid videre, tenke fremover, effektivisering av tid.... Jeg er da ung, sitte stille??? Være stille?? Alene? En tom side i A planen??? Nei..... for skremmende.....

Når jeg bodde i Oslo var jeg på et tidspunkt opptatt hver kveld i to måneder. Og når jeg ble syk ( som jeg ofte ble, merkelig nok...) tok jeg bussen hjem, slappet av en helg, og så var det inn igjen til samme kjøret. Å vite at jeg hadde avtaler gjorde meg rolig, men sliten og urolig på samme tid. For selv om jeg følte meg viktig, verdsatt og verdifull, så fikk jeg knapt nok tid til å fordøye alt som skjedde, alle samtaler, all utvikling i livet mitt. Jeg var nemlig altfor opptatt av å sluke neste gjøremål...

Å ha en mengde bøker som "står på listen over det som skal leses" er en annen ting som gjør at min sjelelige fordøyelse går litt i stå.. For jeg har alltid så masse jeg har lyst å lese, lyst å gjøre, lyst å få til, at det ender med at jeg ikke får gjort noe som helst av det, rett og slett fordi jeg blir overmanet av følelsen ( og vissheten) om at jeg aldri kommer til å komme i mål med mine høytsvevende mål....
På bordet mitt her i leiligheten ligger det 13 bøker..... noe fag, noe navigatørrelatert, noe høyverdig skjønnlitteratur..... de ligger der som en påminnelse om mine krav til meg selv...

Så hvorfor tygge drøv? Kuene gjør det for å kunne ta til seg næringen i maten. Og når de tygger drøv kan de ikke samtidig ta til seg mer mat...
Kanskje trenger vi også å være litt drøvtyggere i vårt eget liv? Å ha tid til å tygge på, tenke på og ta til seg det jeg opplever, det jeg lærer, det jeg lever... For å virkelig kunne oppleve det, lære det, og leve det.

Vi er mennesker i stadig utvikling, og slik som kroppen trenger næring, trenger også sjelen næring. Men hvorvidt vi kan ta til oss den næringen avhenger av om vi tar oss tid til å tygge på den, og hvile før vi tar til oss neste måltid...

Bon appetitt!

--------------------------------------------------------------------------------------------
Ruminant...

I´m surrounded by so many wise people here i Rauland, so I´m trying the best I can to catch all the wise words they´re saying. Today one of the doctors where talking about being a ruminant.

I don´t like to be called a ruminant. Ruminants are people who can´t come up with anything new, but trying to squeeze whatever they can out of old news. Authors writing a 4th book in their triology just to make money for example...
And yes, I admit, more than once I´ve been thinking: "Ingvill, now you´re talking about the same AGAIN,this is old news, you´ve got to find something new to talk about, or else people will be bored, either here on your blog or in real life."
I´m afraid of being a ruminant, not keeping up with life in the same pace as I used to, not to be as updated as I used to, not to be as.... busy, with something new, someting selfrealizing, selfdeveloping...

To have a calender filled to the edge with appointment has been a crown of glory for me at times. A symbol of success, of all the things I´ve gained in life. To be important, valuable. Pages that once where white now covered with appointments, overlapping hopefully, so that I could leave early from one appointment with the excuse of a new "meeting", wich ofcourse was important... at least for me, because somebody needed me, if so just to do boring boardwork, or a qualitytalk over a cup of coffee.
Busy, trying to be present in the present, but hopelessly being more present in the next thing happening.Always moving on, thiking ahead, saving time... I´m young, why should I rest, sit still??? Being still??? Why?? An empty spot in my calendar??? No... too scary...

When I lived in Oslo, there was a time when my calendar was full every evening for two whole months. And when I got sick ( wich funny enough happened quite often...) I went home for a weekend, relaxed, and then went back again into the same things again.. To know that my days where filled made me calm, but still so very very stressed too. Because even though I felt loved, important, I did´t find time to absorb all my impressions, all that happened in my life, because I was already busy with something new..

My list of books I should read is another factor that makes my "spiritual digestion" really troublesome, because I hav always sooo much I´d love to read, to do, to fix, that I end up not doing anything because I´m freaking out by the feeling (and knowledge) that I´ll never manage to reach my goals...
On the table in my appartment lies 13 books, just to remind me of my high goals...

So why be a ruminant? The cows has to do it, to be able to absorb the energy in their food, and while they´re doing it they can´t eat...
Maybe we need to be ruminants in our life, having time to chew on the things I experience, learning, living, to be able to really experience, learn and live...

As people we develop continously, and just as our body need energy, the soul needs energy too. But to get the energy, we have to take time to chew, and rest before our next meal...

Bon apetitt!

Et spørsmål...

2010-07-21T18:06:00.003+01:00

Kan mennesker ha feil og mangler, eller er det kun mer eller mindre uhensiktsmessige egenskaper.........?
-------------------------------------------------------------------------------------------------
A question...

Are those things we look upon as "faults" in another human person really faults, or just unadvantagious abilities......?

Mitt nye hjem :)

2010-07-18T21:30:00.004+01:00

Velkommen til Rauland! En liten smakebit og oversikt over stedet som skal være mitt hjem den neste måneden! Vakkert, ikke sant?
Bildene er tatt på dagens turmål : Vehuskjerringi (1355 moh).
Ved bredden av innsjøen Totak, og i utkanten av Hardangervidda skal jeg altså jobbe som lege de neste ukene. Gjett om jeg gleder meg! ikke bare er menneskene her oppe utrolig imøtekommende ( må være fjellufta!) Men rett utenfor stuedøra er det altså ubegrensede muligheter for friluftsliv i alle former! Heldig jeg, ja så definitivt!
----------------------------------------------------------------------------------------------
My new home!

Welcome to Rauland! This is just a small taste of the place that will be my home the next month! Beautiful, don´t you think?
The pictures are taken on the peak of todays trip. 1355 m.a.s.
By the banks of the big lake Totak, in the outskirts of Hardangervidda, ( one of Norways biggest mountainareas) I´m going to work as a doctor for the next week. I´m so looking forward to it!
Not only are the people up here so nice, but just outside my door are unlimited possibilities of outdoorlife.
Lucky me - yes indeed!

Helt i høyre del av bilde, ved det store vannets bredd skimtes bebyggelsen i Rauland, ei bygd med 1000 innbyggere og et enormt frilufts - og kulturtilbud!
-----------------------------------------------------------------------------------------------
In the right of the picture, by the big wather, you see Rauland, a small "town" (place rather) with 1000 inhabitants.

Velkommen innom :)

Møter mellom glasskår

2010-07-16T21:50:00.003+01:00

KJÆRE GUD
Må vi eie deg for at du skal eksistere?
Må vi mene det du mener for at din vilje ikke skal opphøre?
Må vi snakke om deg for at du ikke skal bli glemt?
Må vi tvinge deg på andre for at de i det hele tatt skal ta imot deg?
Som om vi må skape tro i mangel av at du gjør det?
Må vi be rett for at du skal se oss rett, for at du skal gjøre under?

At vi møtes i min ensomhet er hva jeg kaller under.
At du er min tro når tvilen tar meg, er mer enn jeg kan fatte.

At du begynner der alt anna har slutta, og selv før alt tok til
der ingenting er for visst, og veien langt vekk fra klar.
Du er jo veien og om vi tror det vil den vise seg, vår famling til tross.

For jeg fødte ikke meg selv
jeg eier heller ikke noe anna menneske.
Jeg holdes og eies av deg
for din storhet bøyes mine kne.

Siri Kvestad

Diktet over er skrevet av ei kjær venninne av meg og er gjengitt med tillatelse fra ho.

Det satte så utrolig godt ord på tanker jeg har båret på den siste tiden. Hvordan møter jeg mennesker rundt meg med min tro? Er min utøvelse av min tro til hinder eller hjelp for de som er rundt meg? Står jeg i veien for Han som kaller seg selv Verdens Lys? Hvordan kan jeg være salt og lys? Og ikke minst, setter jeg meg til dommer over hvordan Lyset skal reflekteres i andre menneskers liv?

I samtaler med mennesker med annen bagasje enn meg selv tvinges jeg til å legge ned mitt eget. Jeg tvinges til å lytte, til noen ganger å samtale, men ofte bare være stille, ta imot, ikke forsøke å forstå, fordi mye kan ikke forståes. Jeg tvinges til å reflektere, til å innse at livets realiteter er subjektive og individuelle. Jeg tvinges til å våge, til ikke å dekke over, til å legge vekk bastante meninger, til å være tilstede der, i råskapen, i alt som har gått galt, i alt som på tross av min forutinntatthet går bra.
Og ut fra det hele løftes nye perspektiver, på tro, på livet, på definisjoner og normalitetsbegreper. Og for hvert møte, for hver historie så endres min historie, min forståelse av det skjøre livet som på tross av alle ytre omstendigheter lar lyset skinne igjennom, eller de som kneler i gjørma og prøver å samle sammen igjen de bitene som ble slått istykker av livets brutalitet.
Det er da ord ikke bare blir fattige, men også noen ganger meningsløse.. for hva vet vel jeg?

Allikevel får jeg lov å være der, stå der, stlille. Noen har invitert meg inn i livets dype hemmeligheter, og det krever at jeg blir der så lenge jeg har audiens. Og jeg ber til Gud om at han må gi meg visdom til noen ganger å tie, noen ganger trøste, noen ganger gå sammen med.
Så er audiensen med ett over, bagasjen gjemmes unna igjen for en stund, kanskje lettere, kanskje ikke. Og så er det ikke opp til meg å vite, ikke opp til meg å anta noen ting...

Trøstet jeg? Støttet jeg? Stod jeg i det vanskelige eller trakk jeg meg ubemerket unna? Viste jeg kjærlighet? Fikk du Gud lyse gjennom meg, eller stod mitt eget behov for selvtilfredshet og positive tilbakemeldinger i veien?
"Jeg fikk jo ikke sagt noe!" "Det var så mye jeg kunne ha sagt!"
Men kanskje var en trøstende arm nok, kanskje var en tilstedeværelse det som skulle til? En som kunne lytte uten at det fikk konsekvenser?
Så er det bare en ting å gjøre... legge det over på Han som er Lyset, og snuble videre...

------------------------------------------------------------------------------------------------
Barbwire-meetings..

DEAR GOD
Do I have to own you for you to exist?
Do I have to mean what you mean to keep your will from ceasing?
Do I have to talk about you to keep you from being forgotten?
Do I have to force you onto others if they´re ever to receive you?
Like we can create belief if you don´t?
Do we have to pray right for you to see us right, and to make your miracles?

That we meet in my loneliness, thats what I call a miracle
That you are my faith when I´m drowning in my doubt, is more than I can understand.

That you begin where everything ends, and even before it all started,
where nothing´s sure and the road is far from clear
You are the road, showing through faith, in spite of our stumbling.

Because I did not give birth to myself, and I do not own any other persons.
I´m being held and owned by you, and before you my knees are bowing.
Siri Kvestad

The poem above is written by a good friend of mine, and I got her permission to use it here.

In many ways that is so many of my thoughts written as a poem. Because lately I´ve been thinking alot about how I meet the people around me with my faith? Is my faith an obstacle or a help for those around me? Am I standing in the way for Him who calls himself the Light of the world? How can I be salt and light? And last but not least, do I judge how the Light is supposed to be reflected in other persons lives?

Speaking to people with another lifestory than myself I´m forced to lay down my own. I´m forced to listen, sometimes to talk, but very often just to be still, to receive. Not try to understand, because so much can not be understood. I´m forced to reflect, to see that the realities of life is individally and different from person to person. I´m forced to dare, not to cover, to put aside my meanings - at least for a little while. I´m forced to be there, in the madness, in all that has gone wrong, in all that despite my prejudice actually is good.
And out of this grows new perspectives, in faith, in life, in definitions, and whats normal. And for every meeting, for every history, my story is changed, my understanding of the fragile life that in spite of all outher circumstances lets the light shine through, or who kneels in the mud trying to collect the pieces that was so broken by the brutalities of life.
Thats when words becomes meaningless.... for what do I know?

And yet, I´m allowed to be there, stand there, in silence. Someone has invited me into the deep secrets of life, and it demands that I stay there as long as I´m still invited. And I pray to God that he must give me wisdom to sometimes be quiet, sometimes comfort, sometimes wander along the way with them.
And then the meeting is over, the secrets are hidden again, for a while. Sometimes easier, sometimes not. And it´s not for me to know, not for me to assume...

Did I comfort? Did I support? Did I stay there in the difficulties, or did I draw away from it? Did I show love? Did I let you God shine your light through me, or did my own need for satisfaction and positive feedback keep your light out?
" I didn´t manage to say anything!!" "There where sooo much I could have said!"
But maybe the comforting arm was enough. Maybe the fact that I stayed there was what was needed? One who could listen without any consequences?
And then, there´s only one thing to do.... place it in the hands of Him who is the Light, and keep on stumbling...

Ett steg til..

2010-07-13T23:43:00.004+01:00

Det er kveld hjemme på Notodden, og imorgen reiser jeg for å på mange måter starte et nytt kapittel i mitt liv.. På torsdag tar jeg fatt på min første legejobb.. Etter 4 1/2 års utdanning skal jeg altså trå ut i dette store havet av muligheter. jeg har funnet min første øy; attføringssenteret i Rauland, på Telemarks tak. Omgitt av nydelig natur skal jeg tilbringe 5 uker med ulike mennesker og ulike behov. Jeg aner ikke hva som møter meg, men på mange måter er det greit...

Og i dette ligger en erkjennelse av endringer i livet. Aldri har jeg hatt så lite peiling, så få tanker om hva fremtiden bringer, og ironisk nok har jeg aldri vært så rolig for fremtiden heller.

Den hardeste delen ved studiet er ikke lengden, det er heller ikke mengden kunnskap som skal inn. For meg er den tøffeste delen den stadige kampen med meg selv. Kampen om ikke å overmannes av "alle-andre-syndromet", som til stadighet sammenlikner andres beste sider med mine dårligste. Kampen for ikke å innsnevre mine fremtidsutsikter til fag jeg ikke har hjerte for. Å unngå å bli overmannet av min svært begrensede innsikt i et helsesystem jeg ikke liker, eller sammenlikne min karakterutskrift med "A-rytternes". For meg er definitivt det vanskeligste ved å studere medisin den mentale påkjenningen jeg gir meg selv ved stadig å sammenlikne meg med andre, ved stadig å anta at jeg kan så mye mindre enn andre, og ved stadig å tro at jeg må kunne alt innen jeg kan motta vitnemålet mitt. Redselen for ikke å være god nok, for ikke å lykkes, for å feile - med fatale følger, eller er det redselen for å skuffe meg selv? Redselen for å ikke takle arbeidet? Redselen for rett og slett ikke være egnet, bare at universitetet ikke har funnet det ut enda? Redselen for at det hele var en feil, en tabbe, jeg skulle aldri vært her i utgangspunktet?

Det har vært en tung vinter, å gå fra å være så enormt sikker på at det er lege jeg skal bli til så å ikke ha noen aning... livet har tatt en sving, og jeg vet ikke hva som ligger bak den, men jeg prøver så godt jeg kan å fokusere på dette veistykket, på dette trappetrinnet, og ta inn over meg alt som finnes akkurat her - og det er mye. Så vil tiden vise når det er på tide å ta fatt på et nytt trinn.

Og spørsmålene? Tvilen? Joda, de er der de, men jeg lærer sakte men sikkert å leve med de. Helt borte blir de nok aldri, men jeg kan la være å fokusere på de - og heller fokusere på alt det fantastiske jeg får lov å ta del i...

Noen spurte meg i vinter om jeg angrer på at jeg begynte å studere medisin. Nei, jeg gjør ikke det, for gjennom det har jeg fått lære så enormt mye om meg selv, om mennesker, relasjoner,og ikke minst har jeg fått lov til å bli kjent med så utrolig mange gode mennesker. Men hadde jeg valgt idag hadde det kanskje blitt noe annet, og det hadde sikkert også vært bra....

Men nå er jeg altså her, på vei inn i en jobb jeg gleder meg over, er spent på, undrende til, og har forventinger til. Først og fremst fordi jeg skal få lov til å møte nye mennesker, og jobbe tett med mennesker.

Og nettopp i det spennet befinner livet mitt seg nå; mellom tvilen og troen, mellom angsten og lykken, mellom forventingene og utfordringene.... i endring.......

--------------------------------------------------------------------------------------------
One more step..

It´s evening in my hometown of Notodden, and tomorrow I´m leaving town to start a new chapter in my life.. Thursday I´m starting in my first job as a doctor.. After 4 1/2 years of education I´m stepping into this big ocean of possibilities . And I´ve found my first island; a center for workrehabilitation in a little place called Rauland up in the norwegian mountains. Surrounded by beautiful nature I´ll spend 5 weeks with people of different needs. I have no idea what lies in front of me, but in many ways it´s ok..

This is a cognition of the changes in my life. I´ve never known so little about what lies in front, and ironically enough I´ve never been so calm about my future either...

The hardest part about my study isn´t the length, nor the amount of knowledge thats supposed to stay in my head. For me the toughest part is the ongoing battle against myself. The battle of not be taken by the "all-others-know/do-so much more-syndrome", that keeps comparing my weakest parts with others strongest sides.
The battle against constricting my futureplans to professions I don´t really care for. Or comparing my grades with those who get straight A´s all the time.
For me it is definitely the mental struggle that´s the hardest. The struggle I put on myself by constantly comparing, by assuming I know so much less than all the others, by constantly thinking I need to know everything before I can receive my diploma. The fear of not being good enough, of not succeeding, to fail- with fatal consequences. Or is it just the fear of being disappointed because of my self? Fright of not managing the work? The fear of not being usable for this profession at all? That it was all a mistake,that I shouldn´t be here in this study, towards the role as a doctor at all?

It´s been a hard winter, the road from being so sure this is the way, to not knowing at all... life´s taken a turn, and I don´t know what´s behind that turn, but I´m trying to focus on this part of the road, on this step of the stair, and to live in, and be in all that´s arround me right now. Because that is much! And then time will show when it´s time to move to the next step.

And the questions? The doubt? Well, they´re still there, but slowly I´m learning to live with them. I guess they´ll never disappear, but I can learn not to focus on them, and rather focusing on all the fantastic things I´m allowed to take part of..

Someone asked me this winter if I regret starting med.school. No, I don´t, because through the study I´ve learnt sooo much about myself, about people, relations, and I have met so many good, beautiful people. But if I had choosen an education today, it might have been something completely different, and I guess that too would have been good...

But now I´m here, on my way into a job I´m exited to be in, and at the same time full of questions too. I´ll get to work close with people, wich I really enjoy!

And here, in this span my life is right now; between faith and doubt, between agony and happiness, between anticipations and challenges.... ever changing....

Naturligvis...

2010-07-10T23:29:00.005+01:00

I bilen på vei hjem fra Skjærgårds (kristen musikkfestival red.amn.) ikveld ble jeg sittende og fundere på hvorfor naturen så ofte har en sånn enorm innvirkning på meg. Idet jeg svingte av fra E18 og de duvende åsene i sør-Telemark åpenbarte seg bak duftende kornåkre merket jeg den velkjente følelsen av lykke, tilhørighet og glede som er forbehold mine naturopplevelser. Den samme følelsen jeg fikk da vi kjørte ned mot Sogn for noen uker siden, eller på et svaberg på sørlandet denne uka...

I sommer har jeg hatt gleden av å fly over Norge i klarvær hele fire ganger, og hver gang har jeg gått av flyet med salighet i blikk og sinn - og en særs stiv nakke. Og grunnen: jo, sittet klistret til vinduet og forsøkt å ta inn over meg det enorme landskapet som har foldet seg ut under meg.

Jeg har vært sånn så lenge jeg kan huske; en mektig fjelltopp, et stille skogsvann, ei artig furu eller ei forkrøpla bjørk. Et nyslått jorde, en ellevill sommereng, en gnistrende vinternatt, en enslig hakkespett. Et skvettent rådyr, eller et engstelig pinnsvin, en overraskende utsikt, eller lyden av vinden og ospa. Ei glenne i skogen som jeg hadde glemt fantes, lukten av varm furuskog, snøras fra vinterkledde trær, lange, enslige vidder med ett eneste skispor, eller følelsen av klamt regntøy og tåkete utsikt.... Det er beskrivelser av opplevelser, og samtidig bilde på følelser.

Og kanskje er det nettopp derfor; kanskje gir mangfoldet i naturen rundt meg et fast holdepunkt, og et bilde på mitt tidvis litt veeel store register av følelser. Kanskje er det derfor jeg kan bli stående i taus beundring over en bekk, eller hoppe og danse over gleden av å ha funnet igjen stien jeg lette etter, eller rett og slett la mosen under meg ta imot mine tårer.
For naturen tar imot meg som jeg er, og den gir meg meg selv tilbake. Som regel noe forandret....

Så mens bilen suste forbi beitende kuer og halvmodent korn slo jeg meg til ro (enn så lenge...) med at Han som skapte alle følelsene i meg, også gav meg evnen til å glede meg over det som er rundt meg......

Relasjoner II

2010-07-05T00:22:00.004+01:00

Etter forrige innlegg er dette innlegget helt på sin plass, om det er et svar på det forrige er uvisst, men det er i alle fall solsiden av temaet.

Igår var jeg i Trondheim for å feire en av mine venninner fra året på Gå Ut Senteret, Katrine, og hennes kjære Per Kristian på deres bryllupsdag.

Det ble et utrolig flott bryllup, fra ende til annen. Jeg tror aldri jeg har vært i et bryllup med sååå store differanser, og i det legger jeg at stemningen var feststemt, ledig og lett, med både latter og trampeklapp lett tilgjengelig ( også i kirken, fantastisk!!!) og samtidig var det en så dybde, og et enormt Gudsfokus gjennom både taler, sanger og hele dagen generelt.
Det var flott å få være med å feire et par som så enormt tydelig setter Gud i midten av deres forhold og nå ekteskap. Og som gjennom sin væremåte trekker mennesker til seg.

Samtidig var det en god anledning til å treffe igjen noen av de jeg ble kjent med på Gå Ut Senteret for 9 år siden (guri malla så fort tiden går!!!) Åshild, som jeg delte rom med i Mali i 6 mndr er en av de. Selv om livene våre har gått i forskjellige retninger siden "GUS", så har vi fortsatt kontakt, og det er alltid godt å møtes, om enn det blir sjeldent.

Rita, min kjære gode, tøffe Rita, som i august setter nesa mot afrika og to år som lærer i Kenya og Tanzania. Ærlig, sprudlende, og full av energi- du kommer til å bli savnet i Bergen kjære venn!!!!

Jentene koser seg!!!
Anna Marie, meg, Torunn, Rita og Ragnhild

Og "GUS-koret" gjenoppstod, med egenkomponert sang til bruden!! Stor suksess

Jeg var et eneste stort smil hele dagen, for som jeg sa til de jeg satt ved siden av; dagen bar så preg av å ha beina godt plantet på jorda, virkelighetsnært, men allikevel med blikket rettet mot himmelen ( og alle de rosa skyene som befinner seg der for nygifte ;)
Takk til Katrine og Per Kristian for en utrolig flott dag, Gud velsigne dere!

Relasjoner I

2010-07-05T00:05:00.002+01:00

På bussen hjem til Telemark idag fikk jeg en uventet inspirasjon..
Sliten etter ei lang helg og mye reising var jeg fornøyd med å finne meg en toseter alene på bussen som skulle ta meg fra Oslo til Notodden. Idet jeg hadde funnet frem iPoden ble imidlertid freden brutt av to menn i 30 årene som satte seg bak meg. Odøren som fulgte de talte sitt tydelige språk om en helg mer våt enn tørr. Og over dunsten av sprit og tobakk den umiskjennelige "jeg tar på meg litt ekstra parfyme, så kanskje ingen merker ånden min"-duften.

Jeg var egentlig klar for å skru opp volumet på iPoden min da han rett bak meg begynte å prate i telefonen, og samtalen tok en vending som gjorde at jeg heller skrudde ned volumet ( det kan vel ikke kalles å tyvlytte når hans eget volum alt var skrudd på maks, kan det vel?)

I løpet av turen til Drammen ble jeg (u)frivillig vitne til en halvfull mann i tredveårene som sammen med sin kamerat gjorde sitt beste for å "disse" (lokalt uttrykk for å snakke stygt om) kvinnfolk/kjerringer, og opphøye drikking som en fantastisk form for å glemme alt det disse forferdelige vesnene hadde gjort mot han, og hvor lykkelig han var nå som det var over.

Jeg fikk en uggen følelse inne i hjerterota, ikke fordi de luktet vondt, heller ikke fordi de snakket særdeles nedlatende om mitt eget kjønn, men det var heller noe i det intense forsøket på å overbevise seg selv som fikk meg til å lytte, og undres....

Relasjoner..... De vi danner, de vi håper på, de vi drømmer om, de vi forkaster, de vi ødelegger, og som ødelegger oss...
Hvorfor er det så enormt mange som sliter i livet på grunn av relasjoner?? Hvorfor er det så mange drømmer som knuses når relasjoner blir brutt, og hvorfor er det så mange som sitter igjen med enorme sår på grunn av relasjoner?

Jeg fikk ingen gode svar ramlende ned i mitt hode i løpet av bussturen, men jeg fikk mange spørsmål, og tanker.
En tanke jeg har hatt i det siste, uavhengig av dagens bussamtale er hvordan helseNorge ville sett ut dersom vi på en eller annen måte hadde klart å finne en måte å hjelpe, virkelig hjelpe alle de menneskene som sliter i sine relasjoner?
Jeg tror helseministeren hadde jublet, fordi halve helsebudsjettet kunne frigjøres til andre ting.
Bare tenk hvilken enorm innvirkning ødelagte eller brutte relasjoner har for oss, både fysisk og psykisk.

Og på tross av mine "bussvenners" iherdige forsøk, så er ikke alkohol det som bør skrives ut som resept på brutte relasjoner...... om ikke jeg har andre svar har jeg ihvertfall det....

Refleksjoner

2010-06-28T23:10:00.002+01:00

Tenker du noen ganger over hvordan ditt liv reflekteres på de menneskene som omgås deg? Og at refleksjonene kan sette dype spor?

"Jern slipes med jern, og det ene menneske sliper det andre" står det i Ordspråkene 27.17, og det er i møte med våre medmennesker vi ser hvem vi selv er. For om vi vil det eller ikke reflekterer vi hverandre, og i større eller mindre grad påvirkes vi av hverandre - på godt og vondt.

Hvem reflekterer deg, og hvem reflekteres av deg?
I samtaleterapi lærer vi å speile hverandre; det skal skape trygghet, og en følelse av å bli sett, og på den måten se seg selv, kanskje i et nytt lys.

Allerede fra barnet er nyfødt søker det morens øyne, og i morens blikk ser barnet seg selv; elsket. ( I en ideell verden er det i hvertfall slik)

Så har det seg slik at som mennesker er vi ofte som knust glass; splintene fører til at refleksjonene går alle veier, og kan forvirre både oss selv og de rundt oss.

Da er det godt å vite at i møtet med Gud speiles vi gjennom Han som har frelst oss," Og vi, som uten slør for ansiktet ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til dette bildet, fra herlighet til herlighet, og dette skjer ved Herrens Ånd." 2.Kor.3.18

Bjørn Eidsvåg sier det så utrolig vakkert i sangen "Ansiktet ditt":

Eg har vare på leit itte kim eg e
og har nok langt igjen for å finn' ut det
eg har gått meg vill og vare blind
men ei aning sive sakte inn

ansiktet ditt
gjenspeile' mitt
eg blir te meg
i møte med deg
eg blir te meg
i møte med deg
eg blir te meg
i møte med deg

eg har trudd blindt på eget vidd og vet
eg sko tenka meg fram te kjærlighet

i auene dine har eg ant et glimt
av ei opplagt meining - i et skimt
det e kanskje ikkje meg og mitt
som e først
det e kanskje vårt møte som e størst

eg blir te meg
i møte med deg
eg blir te meg
i møte med deg

eg har tenkt: eg tenke dermed e eg te
nå ser eg: det at du e gjør at eg e

ansiktet ditt
gjenspeile mitt
eg blir te meg
i møte med deg
eg blir te meg
i møte med deg

Hvordan ønsker du å slipes og reflekteres?

Skjolden

2010-06-27T21:12:00.005+01:00

Kom akkurat hjem fra en uke i fantastiske Skjolden ( innerst i Sognefjorden, for dere som ikke er lokalkjent i vestlandets kriker og kroker) og sitter og fordøyer litt tanker og inntrykk.Jeg har vært på en Disippeluke i regi av Navigatørene, med ca 40 mennesker fra 8 nasjoner. De store tankerekkene kommer senere, men her kommer noen bilder som viser hva uken har inneholdt; fantastisk natur, både dag og natt ( kan du tenke deg noe så flott som å sove under åpen himmel og bysses i søvn av elva, og våkne når solstrålene når ansiktet ditt?) kalde sjøbad i Sognefjorden, fjellturer gjennom kanskje noe av den aller fineste naturen i norge, og ikke minst; nye og gamle vennskap med en mengde flotte mennesker. SMIL og latter har vært en gjenganger for å si det slik,så nå skal stemmen min få sin velfortjente hvile :)

Jeg, Olav og Anders kjørte oppover, og det var ikke fritt for at østlendingen Anders og den utflytta vestlendingen Ingvill måtte gispe litt ekstra etter pusten da Sogn åpenbarte seg i all sin prakt på vei ned fra Vikafjellet. For min del var det også kjærkomment å se over til Balestrand, hvor jeg tilbragte de første fem årene av mitt liv.

Og vi kjører da standsmessig; Sabrina, Olavs vakre 1970 Saab gav turen en ekstra piff, særlig med 70 talls country i kassettspilleren!

Feigumfossen, norges nest høyeste foss ønsket oss velkommen til Lustrafjorden.

Jeg tok meg en alenetur på sykkel i Fortundalen, rett under Sognefjellet. Det finnes kun ett ord: Sjelefred!

Flere generasjoner Navigatør-menn samlet på amerikansk vis foran sankthans bålet i Skjolden. Her gjelder det å bygge hverandre opp :)

Jeg og to flotte latviske jenter nyter været (!!!) og utsikten på fjelltur! Turene gav gode muligheter for dype samtaler ( i alle fall med de av deltakerne som gikk i ca samme tempo som en selv :) og for mye latter og gøy!

Team Norway! Ser kanskje ikke helt samkjørte ut, men tror heller vi ble fanget i et øyeblikk som kjennetegnet uka; latter og gode kommentarer :)

Hele gjengen samlet; og for en gjeng. Jeg håper inderlig jeg kommer tilbake!

Malta

2010-06-27T21:01:00.005+01:00

Sammen med min gode klassevenninne Irene tilbragte jeg to uker på Malta, en stor stein i Middelhavet, passe slapp til at den skapte en veldig god ramme rundt to uker med avslapping og skuldersenking. Det ble dager fylt av ro, sol, sommer, god mat, gode samtaler, overraskende bekjentskaper, og generelt goooode minner :)
Kort sagt en perfekt start på ferien :)

Malta har nok av gamle bygninger og koselige plasser, og når det atpåtil vises VM på storskjerm ute, vel da blir det liv! Og vi hang oss på, til Irenes kommentar: "Ingvill, det er så gøy å se fotball med deg, for du kan like lite som meg!!"

Transportmiddel nr en på Malta! Høy latterfaktor blant turistene, ikke fullt så høy blant malteserne... Svæææært så naturlig air condition, og hvovidt man virkelig kommer frem eller ikke avhenger av hva bussen selv følte den dagen..

Malta har 300 kirker, og prøver stadig nye metoder for å få folk til kirken! Bra reklame!

En annen måte å få folk til å komme er jo å overdekorere den med tøystykker, for ikke å snakke om de flere hundre lyspærene som lyste opp bygget om natta!!!

Vakre blomster!!

I middelalderbyen Mdina kom vi over denne skjønnheten ( bilen altså :)

Jentene godt fornøyd med livet på Malta. Takk for turen Irene!

Aa vaere stille..

2010-06-09T20:09:00.000+01:00

.. jeg er paa Malta, derfor denne mangel paa bokstaver..
Det er ferie, late dager, interessante dager, tankefulle dager, og en masse opplevelser som gir meg et enormt reservoar av tanker og funderinger :)
Det er godt aa kjenne at skuldrene finner sin rette plass litt lenger ned enn de har vaert det siste halvaaret. Meg og Irene, ei god skolevenninne, tilbringer to uker her nede i oystaten i Middelhavet.Blant riddere (om enn kun i voks). strandloever og gamle bygninger faar man noen ganger et innblikk, et sideblikk inn i liv og relasjoner... som fra et nabobord i en restaurant. Et ektepar hvis kroppsspraak talte sin tydelige tale, en tale som bygget mur mer enn relasjon. En middag fortaert i tilsynelatende stillhet, men allikevel med fakter som skrek hoyere enn noe rop kunne gjort. Jeg ble sittende og observere i smug, fascinert, og ikke saa rent lite trist ogsaa... For hva er det som gjor at to mennesker som en gang i lykkerus vandret nyforelsket inn i livet sammen, naa med all sin kraft erklaerer at sammen er det siste sted de onsker aa vaere?
Det aa ha en relasjon hvor en kan vaere stille sammen ser jeg paa som et kvalitetstegn, men stillhet er noe annet enn fravaer av ord, og stoy er noe helt annet enn hoye rop....
Jeg ble sittende og haape at jeg aldri inntar en stilling hvor min kommunikasjon til et annet menneske begrenses av min egen mur av stille fientlighet. Da er stoyen i en forklaring, en argumentasjon en bedre utvei....

Hvilken stillhet raader i dine relasjoner? Er det den som gir rom for de vi er, som gir rom for aa kunne paavirke hverandre, bli kjent, eller er det den tause muren av resignasjon og bitterhet?

Vel, det er kveld paa Malta, og selv om klokken ikke er halv ti en gang har visst kroppen gaatt i hvilemodus, og da er det bare en ting aa gjore.... God natt :)

Klar himmel eller skyet?

2010-05-30T21:50:00.007+01:00

Hva foretrekker du?
De fleste vil nok si klar himmel, og når en er vant med tett skydekke og lav tåke så er ikke dager med høy klar himmel å forakte. Men idet jeg gikk til toget i dag morges lurte jeg nå på om ikke nettopp det er grunnen til at vi liker så godt dager som idag, hvor himmelen rommer alt, og er knallblå i alle retninger. Hadde vi virkelig satt like stor pris på slike dager om alle dager hadde vært slik? Neppe..
Og hvem vil vel ikke nyte utsikten på fjellet med kun lyseblå luft over seg? Joda, det er herlig, men når lette hvite skyer drar innover himmelen endres landskapet, og både varmen og været blir uforutsigbart. Men det gir både himmelen og landskapet en tekstur og kontrast som gjør det hele enda vakrere. Og så blir vi så enormt glade når solen atter en gang titter frem bak skyen, og vi kan kaste genseren og gå i t-skjorte en stund til. Inntil en ny sky tvinger oss til å kle oss om igjen, kanskje endre ruta, og betrakte landskapet på en annen måte.

Som de fleste sikkert skjønner har jeg vært på fjelltur igjen, men ikke sammen med 8000 andre opp på byfjellene i Bergen idag (7fjellsturen gikk av stabelen idag) Nei, sammen med Olav og Tima reiste jeg til Voss for å utforske fjellheimen der med Olav som kjentmann og toppentusiast. Det ble en fantastisk dag med gode mennesker, nydelig natur, mye latter, våte klær og god mat.

Olav fant ut at det gikk fortest på ryggen, og desto mer snø ned i nakken....

Kanskje ser det ut som om dette går fort, men jeg kan skrive under på at det gjorde det IKKE!

Et stykk glad latvier;Tima hadde ett mål for dagen; å ake/skli i snøen, for å si det slik, han fikk ønsket oppfylt :)

Nydelige Myrkdalen.

Og selvfølgelig gav turen grobunn for noen tankerekker...

Været er et fenomen jeg ( og veldig mange andre) har brukt mang en gang for å uttykke hvor i livet jeg er, og hvordan livet kan arte seg.
Noen ganger ser vi ikke den blå himmelen for bare skyer, og noen ganger henger tåka faktisk så lavt at det ikke er mulig å ane det minste glimt av blått. Og å gå bakken opp til toppen, over tåka, det er en kraftanstrengelse for stor til å la seg gjennomføre - i alle fall alene.
Andre ser tilsynelatende ut til å leve under evig solskinn ( noe jeg sterkt betviler egentlig er mulig...) Det som er spennende, og enormt utfordrende er å skulle betrakte det samme landskapet når skylaget over hver og en av oss har en så ulik utforming.

Å møte mennesker er også et møte med dette "skylaget", og for å kunne vandre videre er vi avhengig av at vi tillater hverandre å ha ulik utsikt, og ulik ballast til å møte utsikten, enten det er evig solskinn eller tung tåke.
Å gå ned i et tåkehav for å møte en annen, når en selv er vant med solskinn, kan være en ekstrem utfordring, men kanskje er det nettopp det som skal til for å lette tåken for en annen?

En ting er sikkert; jeg ville aldri vandret alene i fjellet under skiftende vær...

Hånd i hånd

2010-05-27T22:11:00.004+01:00

"Livet er jo så godt, det er derfor det gjør så vondt....."
sitatet kom under en samtale med en god venninne her en dag. Vi satt på cafe og delte liv, tro, tvil, glede og smerte.
Det finnes konstanter her i livet som følger hverandre så tett at de omtrent blir ett; du kan ikke ha det ene uten å ha det andre: som natt og dag, oppoverbakke og nedoverbakke ( i alle fall her borte :) glede og sorg, tro og tvil.

Når jeg var liten var jeg mørkredd ( og egentlig redd for alt annet også..) og jeg husker en kveld, etter at mamma hadde rullet dyna rundt meg ( helst så tett som mulig, det føltes liksom så trygt det) og satt seg på sengekanten min at jeg sa : "Mamma, jeg skulle ønske at det ikke fantes natt, det er jo bare fælt, mørkt, stille, alle sover...." Mamma strøk meg over pannen slik bare mammaer kan gjøre og sa; "Men hvordan skulle vi da få hvile? Få krefter til en ny dag? Vi trenger natta skjønner du Ingvill" Jeg tror ikke ordene der og da hadde noen umiddelbar effekt; jeg fortsatte å tråle rommet for troll og monster før jeg la meg, og det fortsatte å knyte seg i magen hver gang det gikk mot leggetid - men ordene fra mamma ligger der enda, og som med så mye annet sagt i barndommen endres betydningen, og de vise ordene inntar den posisjonen de skal ha.

Jeg er ikke lengre redd for natta, ett eller annet sted på ferden hit lærte jeg meg å sette pris på det jeg før var så redd for, og helst ønsket at Gud skulle fjerne ( jepps, ble nok bedt noen kveldsbønner med det temaet ja, greit det ikke ble noen umiddelbare bønnesvar :)
Igår overvar jeg en fantastisk solnedgang, dagens farvel, og allikevel med en lovnad om at den kommer tilbake - det er nemlig slik det ofte er; disse motsetningene vandrer sammen, og avløser hverandre. Så da er det kanskje ikke så ille å slippe de til, alle de tingene vi helst vil være foruten; oppoverbakker (tja, her løper de jo motbakkeløp til de stuper, så gjelder kanskje ikke alle det der nei...) sorg, og tvil.

"Å tro er å håpe så sterkt at en handler på det" sa en mann til meg tidligere i vår. Håp.... det bærer med seg en åpenhet til tvilen. De følges liksom ad de to også. Du kan ikke fjerne det ene uten å fjerne også det andre. Så blir utfordringen å leve i den spenningen; å våge å tro at selv om sola går ned, så kommer den opp igjen ......

Et siste sitat fra en alvorlig kronisk syk mann: "There are those who would sit and curse the dark rather than lighting a candle"....

Fra den gang verden var stor og skummel....

...og lykken var et pappafang:)

Alt er tomhet...

2010-05-22T00:07:00.003+01:00

...en noe depressiv overskrift. Men neida, jeg har ikke gått inn i en "post-eksamen depressjon". Den beror på noen funderinger siste tiden.

Etter å ha fullført (forhåpentligvis) psykiatrieksamen idag tok jeg meg en tur opp på Landåsfjellet. Det er en fjellrygg som følger dalsøkket inn til Bergen. Det er en vakker tur i fantastisk landskap, og allikevel hele tiden på randen av byen. Med all den støyen det fører med seg. Lukten av varm jord og stillestående luft tok meg tilbake til barndommens somre, til ettermiddagenes badeturer etter at slåttonna var unnagjort. Og utsikten fylte mitt hjerte både med fred og en lengsel jeg alltid kjenner på når jeg er på fjellet. Akkurat etter hva vet jeg ikke, kanskje ligger det en underlig frihetsfølelse der, som om høydemetrene gir meg overblikk over livet mitt.

Med blikket festet på byen under meg ble jeg sittende og fundere... jeg så for meg alle menneskene som holdt på med sine dagligdagse ting; arbeid, skole, det daglige strevet, de daglige gledene, de daglige sorgene. Fra de smås bekymringsløse lek, til studenten som stresser over altfor mye pensum, til han som ikke kan konsentrere seg fordi han har fått seg kjæreste. Fra de narkomane i Nygårdsparken til forretningsmannen med utsikt fra 11.etasje, med minst like mange sorger som tiggeren ved utgangsdøra hans. Alle har de det til felles at de prøver å fylle livene sine. Drømmene varierer, men lengslene går igjen... å bli elsket, å være nødvendig, at noen savner meg hvis jeg ikke er der.... Kanskje har hverdagens slit blitt så stort at selv ikke disse grunnleggende behovene dekkes.

Jeg møtte ei jente her en dag... det vil si, hennes blikk var altfor langt borte til at hun møtte mitt. Hun så ut som om verden var plassert på skuldrene hennes. Takhøyden var borte, og nå hvilte det hele på henne. Hun var tankefull, og så ufattelig trist ut. Skulle ønske jeg visste hva ho tenkte på... men det vet jeg ikke, for jeg stoppet ikke opp.... jeg hadde en avtale jeg måtte rekke.....

Idag, lykkelig der i solen, med luft under vingene, og en snarlig sommerferie å se frem til, ble jeg straks kalt tilbake til livets realiteter, og vårt endeløse jag etter vind.. Hvilken drivkraft i oss er det som stadig jager oss fremover, stadig opptatt av nye prosjekter som kan dekke våre behov, eller dekke over de behovene som ikke dekkes? I alle fall nok til at vi utad ser bra ut, klarer oss, er lykkelige.... Men hvem er vi da, og hva jager vi etter? hva kan fylle våre liv, og hva er egentlig poenget med at vi er her i det hele tatt?

Jeg tror i alle fall ikke vi var ment til å gå alene med verden på våre skuldre, vi er heller ikke satt her for å være fasadebyggere. Vår fasade var i utgangspunktet bygget for å speile de vi er ment å være. Men av så uendelig mange grunner mener vi å vite bedre enn Han som bygde oss, så vi jager videre, etter å bli litt bedre, bare flikke litt til, legge på litt ekstra, fylle hullene våre med noe, slik at vi kan slippe unna denne tomhetsfølelsen....

Apropos fasade; en god kamerat har en gammel bil han elsker å stelle på, og han er veldig opptatt av at ho ( :)) blir satt i sin originale stand, hvilket fører til at han bestiller originaldeler både fra inn- og utland. For å få ho slik ho var ment å være. Litt godmodig erting møter han, men i bunn og grunn synes jeg det er et godt bilde; tenk å få bli satt i stand slik jeg var ment å være av en som har en enorm omsorg for meg?

Jeg håper jeg kan våge å la meg selv bli restaurert tilbake til det jeg var ment å være - så kan jeg kanskje hjelpe andre til å gi slipp på sine fasader også? .....

De små gledene i livet :)

2010-05-11T21:14:00.003+01:00

....en gang en vakkert laget flaske, nå knust i småbiter, men fortsatt vakker.....

Jeg har en egenskap jeg er veldig glad i; evnen til å glede seg overmåte over enkle ting :) Forrige uke hadde jeg flere fantastiske opplevelser. De krevde ikke at jeg reiste langt av gårde til eksotiske strøk, de kostet ikke mange penger, og de stilte ikke store krav til organisering eller planlegging-
Her er noen tips som gjør meg glad:

-Ta kystbussen fra Stavanger til Haugesund. Sitt klistret til vinduet når bussen kjører nordover over haugene rundt Randaberg, og nyt synet av hvite sauer mot knallgrønne enger idet veien går videre over Bru og Rennesøy. Nyt synet av Boknfjorden som ligger omkranset av fjellene innover i Vindafjord. Nyt vinden idet ferja legger utpå, og gled deg over muligheten til å se både tårnet på Ullandhaug i Stavanger og Steinsfjellet i Haugesund - samtidig!

- Ta sykkelen fatt, og beveg deg inn på ukjente landeveier hvor bakketoppen foran deg er inngangsporten til en dal full av grønne marker, dypblå vann og nyfødte lam som breker imot deg. La deg glede over muligheten til å suse nedover en skogsbilvei, og stoltheten over å ha kommet opp enda ei steinkledt kneik.

- Besøk et sauefjøs!!!!!! og slå deg ned i bingen med koppelam. Legg deg på alle fire og gled deg over lammene som bruker deg som klatrestativ, lekekamerat, og trygg favn. La sansene fylles av alt som skjer rundt deg. Et sauefjøs om våren er jo som en miniverden i seg selv; med både liv og død, hånd i hånd...

-Kjenn på tristheten over å forlate noen venner, og gleden over å se igjen andre. Le sammen med mennesker du er glad i, gråt med mennesker du er glad i, våg å kjenne både på gleder og på sorg.

Livet pulserer, så gjelder det følge pulsslagene

Og hvis du lurte; jepps, det har omtrent gått inflasjon i mine uttrykk :"Åh så vakkert det er her!!!!!" :)

Haugalandsk hverdag :)

2010-05-07T14:46:00.003+01:00

Jeg er tilbake i Bergen etter 4 uker med psykiatripraksis i Haugesund. Det har vært en god tid, et lærerikt innblikk i faget, og ikke minst mange gooode stunder sammen med nye og gamle venner - og alene i Haugalandets fantastiske natur.
Her følger noen bilder:

To av mine samboere, Jørgen og Julie, foran villaen som har vært vårt hjem. Et særdeles bra kollektiv :)

En konsentrert innlandskrabbe får passet påskrevet som roer på Fosen, sør for Haugesund. Lite fisk, men veldig gøy allikevel!

Bollefest i villaen!!

Mari, Christian og Milrid tok turen på besøk ei helg, og vi reiste ut til Ryvarden fyr.

Fire fornøyde venner på kaien i Haugesund!Hilde Marie, meg, Mari og Julie

Å bo med innfødte betyr mulighet for fisketur. Jørgen tok oss med til Karmøy, og selv om fisken ikke beit noe særlig var stemningen særdeles høy, mye grunnet to østlandskrabber som var over seg av iver over sjølukt i nesa og sjøluft i nesa!

Middag på karmøy var heller ikke å forakte :)

Jeg fikk meg også noen flotte sykkelturer. Noen ble mer utforskning enn godt var på to hjul, men vakkert var det, virkelig :)
Jeg håper definitivt jeg kommer meg tilbake til Haugalandet :)

Retreat på Sola

2010-05-01T14:12:00.002+01:00

En uke igjen i min psykiatripraksis, og jeg har tatt turen til Sola utenfor Stavanger for helga. Min kjære venninne Irene og hennes familie er i konfirmasjon idag, hvilket betyr at jeg får en etterlengtet mulighet for litt ro, til å tenke, filosofere, be og lese... og blogge :)

Jeg holder ufrivillig på med en sær øvelse for tiden ; å falle fra mine høye hester. Og det henspeiler ikke på at jeg endelig har fått tatt opp igjen en av mine store hobbyer her i livet ( ikke å falle av hestene altså, men hestene i seg selv) men heller i overført betydning.

Livet er i rask endring, selv om det utenpå ser tilsynelatende likt ut, så er det mye som skjer på innsiden, og som sagt går mye av det ut på å innse hvilke høye hester jeg har, og fortsatt sitter på.
Utdannelsen min har nok i stor grad ( større enn jeg noensinne trodde) vært en slik hest; en selvhevdelse, en billett til lykke og suksess, en identitet. Og alt selvfølgelig takket være meg selv.... Det er JEG som har jobbet hardt, det er JEG som har vært strukturert, og ikke minst, det er takket være MEG selv at jeg takler dette studiet, og i fremtiden kommer til å takle jobben som enn måtte vente meg. For å si det slik; det er definitivt en av de vanskeligste hestene jeg noensinne har sittet på, og totalt umulig å håndtere for meg. Mer enn noe annet har nok denne vinteren bevist det.
Da er det en utrolig lettelse å få lov til å hoppe ned av hesten og innse at jeg er totalt avhengig av hjelp, både fra oven, og fra gode venner og nære, for å takle dette, og ikke minst til å peke på de positive egenskapene jeg har for å gå inn i dette yrke, når mine mangler står så altfor klart for meg.
Og så får vi se hvor veien går videre, på dette tidspunktet er det faktisk en utrolig lettelse å kunne tenke på at jeg ikke må jobbe som lege :)

Troen min er en annen tidivis høy hest for meg, og også der er jeg iferd med å innse at jeg alene på min høye hest faktisk ikke kan gjøre noe. De store følelsene og opplevelsene oppstår sjeldnere, men er byttet ut med en dyper vilje, dypere avhengighet og en større nøkternhet i forhold til at troen min må tåle å ikke bare møte alle sidene ved mitt eget liv, men også andres....

Og så tar hjernen en pause igjen - bare puste, nyte livet, her og nå, for det er alt jeg vet, tross alt - og det er nok, for nå....

Hverdagstanker

2010-04-22T09:40:00.002+01:00

Det har vært stille en stund nå. Delvis fordi jeg setter tankeprosesser på vent for tiden, men mest av alt fordi internett begrenser seg til noen hastige pauser på jobb.

Jeg er tilbake i Haugesund for psykiatripraksis, og er iferd med å avslutte to interessante uker i barne- og ungdomspsykiatri. Aldri har jeg vært så takknemlig for min barndom og min familie...

Tiden er god, det er godt å være her i byen, og jeg føler meg dypt priviligert som får lov til å møte så mange gode, spennende mennesker. Forrige helg var jeg på Hermon med Navigatørene. Det ble en helg preget av gode samtaler ( og mye latter) med både nye og gamle kjente. Og ikke minst en større forståelse, og dypere glede over den organisasjonen jeg jobber i.

Igår var jeg med på noe flott ute i bymarka her. Jeg har ei venninne her som jobber i turistforeningen med noe som heter Friluftsliv for alle. Hver 14.dag samles en gjeng på mellom 30-70 stk, både med og uten fysiske og psykiske funksjonshemminger til friluftsliv. Igår fikk jeg være med å ha ansvar for kanopadling, og det var stort å få se unger som til vanlig har sitt å stri med, og som trenger litt ekstra tilrettelegging, storkose seg og utføre oppgaver som gav de en enorm mestringsfølelse. Og jeg tror mitt glis var vel så stort som de sine :)
Omgitt av disse menneskene får livet et nytt, og dypere, perspektiv og retning. Og selvfølgelig blir jeg å finne der neste gang de skal ut på tur!

Idag venter middag, og kanskje fisketur, på Karmøy. Jo livet er godt i bunn og grunn :)

,

2010-04-04T22:27:00.003+01:00

Neida, jeg har ikke tastet feil her. Overskriften er ment til å være slik; komma.

Påsken er straks over. Denne høytiden som er synonymt med ski, kvikklunsj, kolonnekøer (så til de grader i år) årets første fregner, hyttekos og familiekos. Og ettertanke, gudstjeneste, feiring av Jesu totale seier over døden. Det er de store kontrasters høytid; fra den bunnløse sorgen på langfredag, til oppstandelsesbudskapet på påskedag.
I møte med en tidvis rå og brutal hverdag, enten live eller stadig påtrengende gjennom media er det ofte enklere å ta til seg langfredags håpløshet, død og fortvilelse enn påskedags glede og håp. Men like fullt står den der, påskemorgen, med et gledesbudskap for stort til å fatte - for de som vil høre.

Jeg har vært så heldig å fått med meg to flotte og spesielle gudstjenester denne påsken. Først et jødisk påskemåltid på skjærtorsdag, så en helt spesiell midnattsmesse igår, i skjæringspunktet mellom langfredag og påskedag.
Og kanskje er det akkurat der livet leves; i skjæringspunktet mellom sorg og glede, mellom bunnløs fortvilelse og jublende glede. På mange måter inneholder påsken hele livets aspekter, og gjennom det hele går Jesus. Påskefortellingene slutter aldri å fascinere meg, de gir meg stadig nye drypp av glede, undring, sorg. Og noe av det som slår meg igjen og igjen er hvordan Jesus gjennomgikk et enormt spekter av følelser gjennom disse dagene. Om det er i fortvilelsen over å se sine beste venner forråde han, eller i ømheten han møter Maria med i hagen påskemorgen. Noen ganger kjenner jeg meg mest igjen i Peter, andre ganger i Maria - men uansett blir jeg møtt av Han som på denne dagen overvant døden for min skyld..

Påsken som ferie er også et etterlengtet komma i hverdagen. Det har vært en tøff vinter på så mange måter, så noen dager hjemme er en oase jeg har sett frem til lenge. og når jeg nå reiser igjen er det med fornyede krefter, og fornyet håp.

Idag hadde jeg en av mine sedvanlige turer i skogen, og som så ofte før ble det en tid til funderinger, og ikke minst utforsking av nye steder. Noen ganger skulle jeg ønske at jeg var mer en "sti-person" altså en som fulgte de allerede merkede løypene. Men slik er jeg ikke... på godt og vondt. Idag var det er ferskt elg-tråkk som fikk meg på avveie. Tråkket skulle vise seg å være særdeles ferskt; rundt en sving på en åskam snublet jeg omtrent over to elg-kuer. Da de oppdaget meg luntet de avgårde over hogstfeltet og viste meg med det en god vei for meg å komme meg over. Jeg var nemlig (lur som jeg jo er) kun ifør joggesko, og snøen lå fortsatt ganske så dyp enkelte steder.
Turen idag ble på mange måter et lite symbol på det stadig skiftende livet; fra de dype snøfonnene ute på hogstfeltene ( ja, jeg ble usannsynlig våt og kald!!) til de sildrende bekkefar hvor årets første blåveis strakk seg mot himmelen. Det som er både spennende og utfordrende med ikke å følge stier er at man aldri aner hva som venter bak neste tre eller rundt neste åskam: Er det dyp snø? Er det en bratt skrent jeg må forsere? Eller åpner det seg vidstrakte, bare furumoer? Skremmer jeg opp en tiur eller møter jeg en irritabel elg? Eller finner jeg ut at jeg rett og slett må bite i det sure eplet og snu, fordi denne veien ikke fører noe sted? Kanskje finner jeg, som idag, en trestemme i en åpen glenne, og kan sette meg ned, nyte vårsola og fuglekvitteret?
Livet byr på mange komma ´er, pustepauser, men det er opp til oss om vi vil benytte oss av de, eller om vi haster videre til neste innskutte leddsetning...

Denne gangen tok jeg ei pustepause - gjorde du?

(Bildet er tatt fra Bergensbanen ; Mjølfjell for et par år siden)

Om å bevege seg ut av boksen..

2010-03-31T23:18:00.004+01:00

For noen dager siden så jeg en film som virkelig gav tankekverna et ekstra puff. Filmen "Into the wild" forteller den sanne historien om Christopher Mccandless som døde av sult etter 100 dager i Alaskas villmark i 1992.
Historien forteller om en ung nyuteksaminert collegegutt fra en tilsynelatende vellykket middelklassefamilie som etter å ha flakket om i USA i to år ender opp med å utfordre naturkreftene i den barske villmarken.

Nå kan Mccandless`enorme berømmelse og (i noen kretser) heltestatus diskuteres, men hans historie bringer opp en del spørsmål som i alle fall kan diskuteres.

Inspirert både av sin egen miserable familiebakgrunn, og en del natur-elskende forfattere virker det som om målet hans var å vende tilbake til naturen, og i opprør til det overfladiske amerikanske samfunnet han er vokst opp i, søker han lykken og tilfredsheten i naturen.
Uvitende (?) eller uforstående til den enorme sorgen han etterlater hos sin familie reiser han uten noe som helst tegn til å vende tilbake - og de menneskene han møter i sin søken etter lykken (eller er det heller flukten fra samfunnet han ikke fordrar?) når ikke inn til han med sin kjærlighet.

Ut fra hans eget perspektiv fantes ikke lykken, eller meningen med livet i samfunnet, så gjennomødelagt som det er. Ut fra hans historie og oppvekst fantes ikke lykken eller meningen med livet i relasjoner, nei, lykken finnes kun der ute ; i ødemarka, alene med naturen.

Dette fikk meg til å tenke...
Dette var en mann som virkelig tenkte ut av boksen - han hadde meninger som ikke helt passet inn i samfunnet, og han nektet ( kanskje litt for hardt..) å bli en del av et samfunn han ikke kunne stå inne for. Hvordan er det så med meg? Våger jeg å gå ut av boksen? Trosse de ubekvemhetene som måtte dukke opp i kampen for noe jeg tror på? Eller er det så enkelt å la seg forme til det mest behagelige?
Nå har jeg ingen planer om å bevege meg ut i ødemarken på denne måten, men det setter spørsmål ved hvorvidt vi våger å stå for det vi tror på - og ikke minst om vi er ydmyke nok til å ta imot råd fra folk vi møter på veien?
Å ha et radikalt mål er ikke det samme som å tro at man må gå veien alene, og at all influering fra andre mennesker trekker oss bort fra det målet.

En annen ting var å se hvilken innvirkning Chrisophers forsvinning hadde på foreldrene ( og ikke minst hvilken innvirkning foreldrenes tidvis svært dårlige valg i livet hadde på Chrisopher) Det ble et klart og tydelig bilde på hvordan vi påvirker hverandre på måter vi ikke aner. På hvordan en tankeløs handling kan gi ringvirkninger vi ikke aner rekkevidden av.... Hva om han hadde tatt imot råd fra alle de han møtte på veien, som gav råd og nye tanker? Ville han da til slutt ha dødd der i ødemarka?

Så finner han lykken da? Der ute, avsondret fra samfunnet og alle andre mennesker? Jo, på sett og vis gjør han det, oppsummert i sitatet "Lykken er størst når den deles...."

Kanskje er ikke lykken så langt unna som vi skal ha det til? Men kanskje kreves det noen ganger at vi våger å gå ut av boksen for å innse det?

(Bildet over fant man på den ueksponerte filmen hans da han ble funnet av elgjegere, 2 uker etter sin død....)

Livet er....

2010-03-27T22:49:00.002+01:00

....dynamisk, pulserende....
Det er en tid for alt....
"At man trives et sted betyr ikke at man skal bli der resten av livet"

God påske dere, det er vår, det er en ny tid!

En vitamininnsprøytning

2010-03-23T23:09:00.001+01:00

Det har vært en lang og hard vinter, og derfor var det på høy tid med en real vitamininnsprøytning. Derfor var det fantastisk å få lov til å synge sammen med de profesjonelle gutta i husorkesteret "Voksne Herrers Orkester" på utestedet Logen igår.
Det blir veeeldig lenge mellom hver gang jeg synger (utenom å nynne stort sett hele tiden) men desto mer moro hver gang jeg får muligheten. Og når kompet er så dyktigt og lekent som disse herrene er det en fryd og et realt kick! Og med mange gode venner i salen ble det en lenge etterlengtet vitamininnsprøytning jeg har tenkt å leve lenge på, og forhåpentligvis blir det ikke så altfor lenge til neste gang jeg kravler opp på en scene.. :)

Normalitetsbegrepet

2010-03-16T20:57:00.002+01:00

Foto: NRK

"Ingen grenser" går sin seiersgang på NRK, til glede for de aller aller fleste, til frustrasjon for noen tydeligvis. Idag tidlig var professor i rehabilitering ved høyskolen i Oslo, Per Solvang, intervjuet angående programmet, og han sa at Ingen grenser er "på grensen til et freakshow" Dette har provosert enormt mange, inkludert megselv, så jeg skrev følgende innlegg på P4´s nettside:

"Jeg leser med stor undring, og en klam følelse uttalelsene til Per Solvang. Jeg kjenner ikke til hans arbeid som rehabiliteringsprofessor, men jeg lurer på hva han formidler til de menneskene jeg antar han skal veilede til å bli gode rehabiliterere og hjelpere for mennesker som av en eller annen grunn trenger rehabilitering.

Ja, mennesker med ulike funksjonsnedsettinger kjemper daglig mot å bli beglodd, og i det henseende mener jeg "Ingen Grenser" er et genialt verktøy. Her får vi nemlig bli kjent, ikke primært med funksjonsnedsettelsene, men med menneskene som hver dag lever med nedsatt funksjon. Vi får komme innenfor det ytre vi går forbi på gaten, snur oss etter, og gjør til gjenstand for stigmatisering. Mennesker som kanskje aldri har møtt noen med funksjonsnedsettelser får en unik sjans til å gjøre noe med sine fordommer. Og det er det jeg tror mange sitter igjen med etter å ha sett de to første episodene.

Videre sier professoren dette : "I denne serien fokuseres det på enkeltindividers kamp mot konstruerte begrensninger. Men funksjonshemmedes utfordringer er jo i stedet knyttet til muligheten til å delta i samfunnet. Det handler om en politisk og økonomisk undertrykkelse av noe som nærmest er blitt en minoritetsgruppe,"

Hva mener professoren med "konstruerte begrensninger"? Som i at det å utsette seg for denne turen var en "unødvendighet", en "konstruert begrensning" som de burde ha visst bedre enn å utsette seg for? Kanskje er det jeg som misforstår , men når Per Solvang sier at utfordringene til funksjonshemmede er knyttet til muligheten til å delta i samfunnet, ligger det en begrensning der? For hva er å delta i samfunnet? Å være fornøyd med at arbeidsplassen endelig har fått en inngang for rullestolbrukere, eller at du ikke tas for å være full fordi balansen din er ødelagt? Eller er det å delta i samfunnet også å kunne teste sine egne grenser, følge sine drømmer, slik alle andre nordmenn tar det for gitt?

Det er helt riktig, i vårt rike land er det fortsatt en lang vei å gå for at mennesker med funksjonsnedsettelser skal kunne få leve ut sine liv på en best mulig måte, men det å gi de en enorm følelse av mestring og følelsen av kontroll over eget liv ute i ødemarka tror jeg ikke akkurat minsker arbeidet for denne gruppens rettigheter når det kommer til bedre tilrettelegginger av "hverdagslivet"

Og at det er enkeltindivider - jo da, til syvende og sist er det hver enkelt persons kamp både mot de ytre utfordringene og den indre stemmen som sier at dette er for vanskelig for deg. Men mest av alt er det jo samarbeid, det å hjelpe hverandre frem med det hver enkelt har å gi, slik at det blir gruppens styrke som kommer frem mer enn enkeltindividets svakheter.
Lars Monsen sa det treffende i episode 2; "Det viktigste idag er at Per Christian blir med oss videre" De satte ned tempoet, la om planene, for at han som akkurat da hadde det verst skulle få en sjans til å komme til hektene. Om ikke det kan få enhver suksess-styrt, progresjonsopptatt nordmann til å tenke så vet ikke jeg.

Ingen grenser er grensesprengende på så enormt mange måter, og det burde glede hele Norges befolkning, samme hvor små eller store funksjonsnedsettelsene skulle være, at NRK har laget et program som setter vårt syn på "normalt" og "unormalt" på dagsordenen.

Ja, annerledesheten pirrer nysgjerrigheten, og så sitter man igjen og innser at de er jo ikke så annerledes - eller jo, de har et pågangsmot de fleste av oss kan misunne dem."

Om funksjonshemmede og -friske...

2010-03-06T22:09:00.002+01:00

Foto: NRK

Hvem av personene på bildet er funksjonshemmet? Svar; alle.. eller???

I morgen er endelig dagen kommet. NRK´s serie "Ingen grenser", hvor Lars Monsen og 11 funksjonshemmede tar seg over Nordkalotten, starter. Jeg gleder meg som en unge til endelig å få se hva det egentlig var mamma drev med i høst når hun forlot oss for å utforske villmarken og sine egne grenser en måned. Jeg tror nok det kommer til å felles en tåre eller to, rett og slett av ren stolthet :)
Og så tror, og håper jeg, at jeg og andre seere får et større perspektiv på livet. For de prestasjonene disse 11 la ned både fysisk og psykisk er et vitnesbyrd om at merkelappen "funksjonshemmet" er ganske så malplassert. For selv om de ut fra en "normal standard" både mangler den ene og den andre funksjonen, så går de så innbitt inn for at det ikke skal hemme dem at enhver "funksjonsfrisk" kan bli flau over egne innbilte begrensninger.

Og hvem vet, kanskje kan serien bli en positiv motpol til alle selvdestruktive reality-programmer som går, og gi oss et lite glimt av hva mennesket er i stand til. Som en oppmuntring og en utfordring....

Sjelebalsam

2010-03-04T22:49:00.003+01:00

Tidenes vestlandsvinter må benyttes og utnyttes, og ikke minst, nyyyytes :)
Jeg var i Hardanger forrige helg og fikk meg en fantastisk tur i majestetisk natur mellom dypblå fjord og lysblå himmel, og idag hadde jeg tidenes mest vellykkede skulking!

Dvs jeg lot psykiatri være psykiatri og reiste til kvamskogen sammen med min med-medarbeider i navigatørene, Siren. Vi tilbragte noen timer i gnistrende vær i et av de fineste områdene jeg vet om; Steinkvanndalen. Føret var "knirkende" (altså perfekt!!) himmelen var høy og sola både varmet og brunet (jepps, fregnene spratt frem, og bleke, hårete vinterlegger fikk årets første møte med sol!) Med perfekt smurte ski ( altså ingen smørere å klage på ;) og mye godt i sekken ble det en perfekt dag, med frydefulle hyl idet den vakre dalen utfoldet seg foran oss, og store glis idet horisontalen ble inntatt i ei snøfonn.
Jepps, definitivt godt begrunnet skulking :) Må gjentas!

"Gresset er......

2010-03-03T22:19:00.003+01:00

.....like grønt på denne siden av gjerdet bare vi er flinke til å luke.."

Av en eller annen grunn er jeg svært lett irritabel for tiden. Kanskje er det årstiden, vinteren som ikke slipper taket her i byen, kanskje er det at jeg er avhengig av Tide (selskapet som har ansvar for bussene i Bergen....) kanskje er det at det er litt for lenge siden juleferien, litt for lenge til påske. For rent objektivt sett finnes det svært få grunner til at jeg skulle være så irritert for tiden. Det resulterer i at jeg blir en person jeg ikke liker, selvsentrert og sneversynt.
Hver gang jeg har vært så heldig å reise til andre land og verdensdeler har jeg kommet tilbake og snakket høyt og tydelig over hvor enormt mye flisespikkeri vi klager over her til lands. Og etter å ha ventet på tog og buss i afrika og sør amerika ble jeg enig med meg selv om aldri å klage over transporttilbudet her i Norge.... og så er det altså jeg som står på bussen om morgenen og snakker høyt og tydelig over hvor ille det er at bussene ikke kommer når de skal, og at stakkars lille meg må vente på neste buss, og komme for sent til timen, eller løpe som en gal for å nå en buss jeg i utgangspunktet var for sent ute til. Utrolig hva man kan finne på å irritere seg over og bruke energi på i mangel av noe annet. Og hva hjelper det å spy ut eder og galle til det bergenske kollektivsystemet ( eller en eller annen annen filleting jeg har så lett for å henge meg opp i) - jo, jeg opprettholder min irritasjon - for det er jo min rett det!

Vel, nok om Tide, de har egentlig svært lite å gjøre med dette :)

Jeg ble sittende og se på et program med Tomm Kristiansen her i kveld. Det var møtet med en mann som hadde mistet kona si i folkemordet i Rwanda. Han hadde enda betalt morderene for at de skulle skyte ho istedenfor å bruke maschete på ho...
Det gjorde et enormt inntrykk på meg hvordan han levde videre, og brukte all sin styrke og tid på å opplyse menneskene rundt seg om all volden, og særlig voldtektene, som foregår i Kongo nå.
Han sa "Jeg er lykkelig... jeg kommer aldri til å bli så lykkelig som jeg var før, men jeg lever videre. Jeg fant ut at barna mine var avhengig av min kjærlighet for å leve videre.... Jeg har tilgitt de som drepte min kone, både for min skyld og andres skyld... det er best slik"

Det løftet perspektivet såå til de absurde grader for min del...

Jenta på bilde under er mitt tegne- og maleprosjekt for tiden. Hun er eldstejenta til hushjelpen vår i Tambaga. En fantasisk nydelig jente, med en trillende latter, men et alvorspreget liv. Rett før vi reiste hjem mistet hun lillebroren sin fordi faren ikke hadde råd til å brødfø familien lengre...
Det gnistrer i øynene hennes, og hun er så enormt levende, det fascinerer meg, for hun forteller virkelig en historie...

Så blir jeg stående igjen i spennet da; i å leve i takknemlighet og ydmykhet, og allikevel våge å være ærlig på mine gode og dårlige dager. For det er en farlig fallgruve å tenke som så at det kun er den som har det verst som har lov til å ha det kjipt.... da ville heldigvis ingen av oss hatt noen grunn til å gråte....

Evig solskinn skaper en ørken

Is og lys

2010-02-23T21:12:00.002+01:00

Jeg lå på gulvet på soverommet mitt her i kveld og kikket ut på istappene som i løpet av de siste ukene har spiret og vokst frem fra takskjegget. Som lange, skjøre hårstrå vokser de lengre og lengre for hver dag, og natt, som går. Om morgenen, når solen får tak hører jeg den umiskjennelige dryppingen som minner meg om at våren er på vei - nytt liv for noen, slutten på livet for andre; som mine venner istappene.
Jeg blir slått av den utrolige skjønnheten som finnes i de, og hvor unike hver enkelt er. Men når jeg lå på gulvet og tittet opp på de kom jeg til å tenke på at skjønnheten får de av å reflektere det lyset som skinner på de; enten det er sollyset om dagen, månen eller gatelysene om kvelden. Når lyset treffer de skjøre skapningene reflekteres det i alle retninger, og blir et spektakulært skue.

Det er som om vinteren har bestemt seg for å gi oss noe fint å tenke på, et lite hint av vår midt i all snøen som velter ned om dagen. Som om den tenker som så at siden vi klager og syter så over slaps og søle, saltflekker på skoa, kulde og vedvarende vinter, så må den liksom gjøre opp på en måte. Ved å skape istapper. Noe som både minner oss om at våren kommer, og at det kommer nye tider.

Ved jevn kulde dannes nemlig ikke istapper. De er avhengig av vekslende temperaturer. Uten varme smelter ikke snøen, og istappene forblir deler av den massive kappen av hvitt som dekker landskapet. Men ved en liten endring av temperatur er det som om noen blåser liv i snøen, og danner istapper.
Men for at istappene skal vokse, formes og bli hver og enkelt en, hver med særegen form og lengde, vel, da må det også være kalde perioder.
Slik dannes de, mens vinter og vår kjemper om plassen. Helt til våren til slutt får overtaket, og istappene gir etter, dør, og danner grunnlaget for nytt liv idet de lander som dråper på jorden under taket....

Tenk å være en istapp.....

Ta vare på det viktigste

2010-02-21T00:30:00.003+01:00

La ikke hjertet bli grepet av angst

Hvordan har hjertet ditt det? Lytter du til det? Lar du det bestemme din livsrytme? Er det sunt, eller jobber det tungt imot bekymringer og strev? Hva skal til for at det skal forbli friskt?

Bevar ditt hjerte fremfor alt du bevarer, for livet går ut fra det

Å leve lett

2010-02-14T14:31:00.002+01:00

"What worries you masters you" Haddon W.Robinson

-det som bekymrer deg, eier deg...
Bekymringer er som løvetenner, de trenger ikke noe som helst grunnlag for å gro, og de presser seg igjennom de sterkeste forsvarsverk. Ofte dukker de opp på de merkeligste steder, og når de først har begynt å gro kan du være sikker på at det kommer flere. Å bli kvitt de er utrolig vanskelig, og skal du forsikre deg om at de ikke fortsetter å gro må man virkelig gå hardt og grundig til verks. Og allikevel, idet du nøye har luket hele bedet, vel, så kommer det noen nye frø med vinden, slår seg ned, og slår rot.

Da jeg var liten og skulle hjelpe pappa og mamma og luke i bedet var det fristende å bare fjerne det som var på toppen, da så det jo så fint ut, uten å ta seg tid til å fjerne røtter som jo ikke syntes allikevel. Var det virkelig verdt arbeidet det krevde? Bedet så jo fint ut det! Men pappa lærte meg at det viktigste var ikke hvordan det så ut på overflaten, men hvordan jordsmonnet var for de plantene han hadde plantet ut. Det var derfor vi fjernet ugresset, for å gjøre levevilkårene bedre for de plantene som skulle gro og vokse.

I mitt hjerte finnes det mange løvetenner.. og noen har fått slå mer rot enn andre. Jeg har aldri hatt noe særlig grønne fingre, og det å være gartner i eget hjerte og sinn, å luke ut de bekymringer som har satt seg skikkelig fast, og de som er nyankomne, vel, det er definitivt ikke min sterke side.
Noen ganger er jeg ikke engang klar over mine egne bekymringer, men de er der så definitivt, og de styrer meg på måter jeg ikke aner.

Å leve lett, å gi hjertet de beste vekstforhold krever at jeg gjøres oppmerksom på disse "løvetennene". Da er det godt å ha gode venner som kjenner meg og vet når det er på tide med luking.

Dessverre tror jeg våre hjerter og sinn er et yndet sted for ugress, noen mer disponert enn andre :) Men ikke vær overfladisk i arbeidet med å gjenkjenne de uvelkomne tankene, de som slår seg ned og virkelig slår rot. Det er ikke snakk om hvordan det ser ut på utsiden, det handler om hvilket jordsmonn vi gir oss selv..

Kanskje vi skulle tatt på oss hagehanskene litt oftere og hjulpet hverandre med lukingen?