Skrivesperre...eller...???

...neida, jeg har ikke blitt forfatter med yrkesskade, men hodet renner over av funderinger på alt og ingenting mellom himmel og jord for tiden, antakelig fordi jeg time inn og time ut sitter på lesesalen og liksom skal lære meg hvordan celler og vev ser ut når de blir syke. Og joda, det er interessant det altså, for all del, men jeg liker ikke når hverdagen min blir så navlebeskuende som den lett blir i eksamenstiden.

Og så slår tanken meg " ingvill, skal du virkelig skrive at du blir så egoisitisk i eksamenstiden, at ting da må gå akkurat slik du vil det? Har du ikke sagt det før, og dessuten, er det ikke slik utenom eksamenstiden også???"
Jo, det er nok igrunnen sant det, for er det ikke sånn da, at det meste jeg gjør er fordi jeg liker det. Enten fordi det får meg til å føle meg bra, ta meg godt ut, eller det passer godt å CV´en ( om det er den Cv´en en fremtidig arbeidsgiver, ektemann, venn, megselv, eller endog Gud skal ha..) Jepps, thats me! Hvis det drypper litt på andre også er det en bonus, men spørsmålet er; gjør jeg ting for andre, eller ligger min egeninteresse i bunnen?
Antakeligvis (forhåpentligvis i alle fall litt det første...) begge deler.
Det kan få meg til å føle meg ganske så håpløs og selvsentrert..

På vei til et styremøte i byen i kveld møtte jeg den lokale løpegruppa på tur. Det var et dusin veltrente unge mennesker i tights, de løp i et tempo som ville fått meg til å henge som et slips etter de, men de pratet som om de skulle ha sittet stille. Tilsynelatende vellykkede mennesker, som klippet ut av en eller annen katalog for fancy treningstøy. Jeg fortsatte videre på min ferd og oppdaget med et smil om munnen ( kanskje litt av skadefryd, kanskje litt av medlidenhet) en "dødelig" jogger som nettopp var blitt forbiløpt av den glade (gale???) horde. Han holdt et betydelig mer behagelig tempo, men var allikevel betydelig mer anpusten, og han så definitivt ikke ut som om han var klippet ut av en katalog... Han minnet meg litt om meg når jeg prøver meg ut på joggetur... :)

Og dermed begynte tankene å spinne; hvor mye av det vi driver med er vel ikke selvsentrert??? Og hvordan opphøyer vi oss selv? Vel, jeg skal fortelle deg hvordan jeg øker min selvtillit:
Ved å tenke nedlatende tanker om andre... Ved å tenke som så "vel, jeg er i alle fall bedre enn DEG", "jeg er i alle fall flinkere enn HUN"... osv...

I Oslo pleide jeg å sykle i Maridalen - det er det mange andre som også gjør. Det resulterte i at jeg støtt og stadig ble forbikjørt, og hver gang unnskyldte jeg ovenfor meg selv at "uff nei, jeg var jo syk igår" eller, "å ja, min sykkel veier nå dobbelt så mye som din" eller "jeg tok nå ikke i nå da..." Alt for å slippe å innrømme det innlysende ovenfor meg selv ; jeg var i dårligere form enn de...

Når jeg en gang i tiden vurderte å begynne på Veterinærhøyskolen var mitt ankepunkt : "nei, jeg kan ikke nok om dyr til å begynne...." Det var da mamma lurte på hva jeg hadde tenkt å gjøre de 5 årene studiet tar, hvis jeg skulle kunne alt på forhånd...

Hvorfor er det sånn da, hvorfor blir jeg en person jeg ikke selv liker, når jeg selv har kjipe dager??? Kan det være fordi jeg legger min verdi i hvordan jeg føler meg, og hva jeg tror andre måtte mene om meg? Jepps, det er nok masse av grunnen ja.

Tilbake til løperne; de fikk meg til å fundere på hvilket bilde jeg gir menneskene rundt meg, om det er noe som bygger opp eller bryter ned. Er jeg en som løper forbi eller løper med ( for all del, ingen vonde tanker om løperne, jeg kjenner flere av de, og de er gode mennesker :) Tar jeg meg tid til å stoppe opp eller forandre planene dersom det ikke gagner meg,men kan gagne andre?
Det gjelder definitivt ikke eksamenstider, selv om det kanskje kommer litt ekstra frem da ( i alle fall for oss som fortsatt er studenter...) men for hele livet, og alle situasjoner.....

Frihet!

Den fryktede farmakologi eksamen er overstått, og i dag tok vi skia fatt og tok Føybanen opp i høyden over Bergen. Der lå både preparerte og upreparerte løyper klare til å ta imot oss. Og været gav en fantastisk ramme for vår feiring av eksamensfri ( alle fall for to dager...)


Samboerne på tur! Legg merke til den noooe forskjellige stilen:) Trenger jeg si at de gule løpepinnene til venstre tilhører Berit????


Hva er vel en tur uten kaffe, sjokolade og niste??? Lina, David og Irene nyyter fellesskapet, utsikten og naturen


Livsnyter....


Solnedgang over Blåmanen. Noen tryn, muskelkramper og gledeshyl senere var vi vel nede i byen igjen, skikkelig go´slitne og vel fornøyde med turen. Og morgendagen? Som Lina sa, "vi kommer nok til å ha krampe i bremsemuskulaturen i morgen" - DET er nå helt sikkert!

Takk for turen dere!

Berg- og dalbane, hurra meg hei!!!

Min gode venninne Hilde Marie klaget på at det var lenge siden det var blitt noe oppdatering her på siden, og jeg er så hjertens enig, så her kommer altså nok en innsikt i hva livet her i (for tiden) europas mest forurensede by, har å by på.
Skjønt, mine tanker hadde vel kommet uansett hvor jeg hadde vært, men det er rart hvordan miljøet påvirker oss :)

To uker inn i det nye året, og morgendagen byr på en av de mest fryktede eksamnene på hele studiet; Farmakologi. Altså læren om medisiner, deres virkning på kroppen, og kroppens virkning på de. Det er akkurat like interessant, vanskelig, spennende og innviklet som det høres ut. Så nå er alt som kan gjøres gjort, og det er bare å håpe at oppgavene og dagsformen tilsier at jeg får ut noe av alt det som ligger som en tyktflytende masse i hodet mitt akkurat nå. Tvi tvi



Det er rart med eksamensperioder; laaange dager på lesesal, raggsokker, kaffe på termokopp, Fjorland middag, sene kollokvier med til dels enormt dårlig humor, og masse masse tid til å tenke på alt annet enn akkurat det en kanskje helst burde. Livet er en ekstrem berg-og dalbane i disse tidene, og følelsene ligger utenpå en. Og selvsentreringen er absolutt, virkelig absolutt. Alt som skal skje en dag måå være på mine premisser, og jeg må si jeg kan ikke fordra det. Noe av det beste med eksamenstid er at folk er litt mer latente til å prate om ting som virkelig opptar de, kanskje er det eksamen, og den tiltider enorme følelsen av "hva er vitsen" som gjør at en tenker over hva som virkelig betyr noe. I det sjiktet dukker det plutselig opp uante, utrolig gode og interessante samtaler, som man kan leve på resten av dagen :)



Jeg er utrolig rastløs for tida. Antakelig er det en stor porsjon eksamen, en porsjon sånn som jeg rett og slett er. Men jeg har fått en evne jeg gleder meg stort over( selv om den har lett for å drukne i andre ting til tider også...) å få lov til å glede meg over små, kanskje ubetydelige ting; Som å spille luftgitar til yndlings cd´en, slenge ut en kommentar jeg vet de rundt meg kommer til å le av, selv om det heeelt sikkert er med et blikk som sier "åhhh... ingvill, den var dårlig", det latterlige ved å måtte fylle alle husets tomflasker med varmt vann for å prøve å varme opp senga litt før en legger seg, eller drømme meg bort på lesesalen med spørsmålet "er galopp (gangart hos hest, red.anm.) en tre-takt eller fir-takt". Og det som er best med alt er at jeg er omgitt av venner som hjelper meg å se det, når jeg selv graver meg ned i destruktive tanker.



"Venner er som lyktestolper langs veien; de gjør den ikke kortere å gå, men enklere å se" Takk, alle dere gode, umistelige vennene mine, som gjør hver dag spesiell ved å la meg få ta del i livene deres!!! Tusen takk!!! :)

PS! Som om dere ikke skjønte det så er bildene fra min kjære skog hjemme i jula :)