Hva skal vi egentlig med stjerner?

"Klag ikke over mangel på lyspunkt i livet når du vandrer under stjernene" skal visstnok Henrik Wergeland en gang ha sagt. For de av dere som frekventerer denne siden litt vet dere at jeg har nevnt dette sitatet før. For som kjent, en god ting kan aldri gjentas for ofte.

I kveld ble jeg atter en gang minnet på sitatet. Jeg er nemlig veldig glad i stjerner, noe som har resultert i at mang et hastig bymenneske har undret seg over hun som står der midt i byen med nesa i sky og et smil om munnen fordi skydekket plutselig dro seg tilbake og avslørte noen stakkars stjerner sterke nok til å overdøve havet av kunstig belysning vi omgir oss med.
Og det slo meg hvor utrolig vanskelig det er å se stjernene, altså alle de små, ikke de store, de lyser stort sett over alt, men de små, de som ser ut som om Gud har veltet saltbøssen utover himmelgulvet. De som strekker seg så langt og så tett at det er umulig å telle de. De som gir mening til storheten i Guds løfte til Abraham : " så mange som himmelens stjerner, så stor skal ætten din bli.." Og jeg kan ikke annet enn å smile litt trist ved tanken om hvor lite og usselig et slikt løfte ville vært om Abraham stod i Bergen by anno 2012.. "Ja, det var en sønn for nordstjernen det, og om du er heldig og kikket litt nøye så får du kanskje noen for Karlsvogna også.."
Jeg kommer aldri til å glemme en kveld i Mali for mange år siden. Vi hadde hatt møte i en landsby, og mens teen ble sendt rundt snek jeg meg utenfor sirklene av hytter og satte meg helt alene på bakken, la hodet bakover, og mistet nesten pusten av de trillioner av stjerner som tronet over meg så nært, så tett at følelsen av å kunne strekke ut hånden og ta på de var særs reell.

"Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre,
månen og stjernene som du har satt der,
hva er da et menneske – at du husker på det,
et menneskebarn – at du tar deg av det?"

..står det i Samle 8, og det leder meg inn på dagens tankerekker; bibelen sier generelt sett svært mye om lys; Jesus er verdens lys, vi skal være lys og salt i verden, Guds ord er lys for min fot og lykt for min sti. Lys er tydeligvis en god ting.
Men Knut Jørgen Røed Ødegaard, alle tiders moromann og astronom snakker mye om lysforurensning; vi har laget så mye menneskeskapt lys at det å se hva som foregår på stjernehimmelen blir nær sagt umulig
Kanskje er det slik billedlig sett også; vi har en hel drøss med menneskeskapte lyspunkt i livet, gode ting til å lyse opp veien for oss; jobb, selvrealisering, selvstendighet, individualisme, "har du lyst har du lov", fordi du fortjener det.

Og det lyser, for en stund. Det er jo sånn med de menneskeskapte lysene at dersom de blir dårlige kan man skifte pære, eller få et nytt lys, noe mer fancy kanskje? Sparepære? Eller dimmere? Slik at man kan skru ned lyset så det passer oss akkurat perfekt der og da; passe lyst til å skimte det vi trenger, men mørkt nok til at det ikke blender oss....

Men hva gjør det med oss at vi ikke ser stjernene? Hva skal vi da navigere etter ? App`er til smart telefoner og GPS? Er det virkelig tilstrekkelig for en god navigasjon i livet? Jeg tviler....

I bevegelse

"Ja nå har jeg ferie, tenk, endelig har jeg kommet så langt" utsagnet kom fra et par rader bak meg på en overfylt buss på vei inn til sentrum etter nok ei uke på jobb. Og med ett slo det meg at det faktisk er slik de aller fleste av oss lever; fra den ene merkedagen til den neste. "når jeg bare har fullført..", "når bare det er over...", "da..."

Jeg ble sittende og fundere på dette mens bussen sneglet seg fremover på sin plass i køen av overivrige bergensere på vei til helg og fri. I høst talte jeg dager; skrev sirlig ned, og krysset av for hver dag nærmere eksamen vi kom, en dag nærmere ferdig lege, en dag nærmere friheten, en dag nærmere muligheten til å gjøre hva som helst.

Nå er jeg her, jeg har faktisk levd i denne "nye" virkeligheten i over to måneder alt. Men har jeg tatt det innover meg? Nei, egentlig ikke. jeg har funnet nye merkedager å telle ned til - noen mer naturlige enn andre ( hvor mange sekunder er det egentlig igjen til 19.mai??) Men å ta seg tid til å puste ut og være akkurat her, akkurat nå, akkurat så ufullstendig, akkurat så underveis, akkurat så glad, frustrert, eller hva nå enn jeg måtte være akkurat nå? - det er skummelt hvor vanskelig det er å ta inn over seg dagen idag.

Kø er irriterende, frustrerende, forhindrer kanskje at man rekker neste buss, neste gjøremål, neste viktige merkedag. Men kanskje er det rett og slett et behagelig tempo på bevegelsen fremover. For fremover går det - men ikke i den effektive farten, heller i den ettertenksomme...


Nedtellingstavla før jul. Mange kloke ord - og noen mindre kloke

Fragile

Hver morgen går jeg forbi en kunstig liten "innsjø" midt i Bergen Sentrum. Hjemmet til et ukjent antall måker, duer og ender. Idag la jeg merke til den store forandringen som hadde funnet sted iløpet av de timene jeg var på jobb. Da jeg gikk forbi i morges var det skumtopper på de små bølgene som varsomt slo mot kanten av den menneskelagde idyllen. Når jeg kom tilbake i ettermiddag spankulerte fuglene på en tilsynelatende trygg is.
"Skinnet bedrar" tenkte jeg, og lot ikke engang tanken om å ta på meg skøytene streife meg.
Det slo meg hvor mange likheter den tynne isen hadde med oss mennesker. Som en hinne av trygghet og overfladisk glans skjuler en polert overflate ofte både små og store bølger, kanskje med skumtopper tilogmed. Og den som prøver seg utpå bør vite om isen er sikker eller ei.

Idet jeg forlot andedammen og hastet videre gjennom sentrum slo det meg hvor overfladisk størsteparten av all reklame rundt meg er. De oppfordrer alle som en til å beholde isdekket; om det er kosmetikk, det nyeste innen fashion, eller endog den mest populære kaffedrikken. Joda, så kan man jo argumentere med at kaffe neppe er noe godt middel som maske eller overflatebehandling for å polere et ytre. Men kanskje er det det allikevel? Et forsøk på å passe inn. For det er vel det det handler om? Er det ikke derfor alle vi har moter? Så alle kan gå med det samme, med den unnskyldningen at det er "in", heller enn å innrømme at vi ikke vil stikke oss ut? Vi forsvinner i mengden, og overflaten forblir blank og fin.
Helt til noen innser hvor skjør isen er.

"Ta et strå og træ dom på"

Strå - rart hvordan en slik egentlig enkel liten plante har fått så stort innpass både i språket vårt og bevisstheten vår. Det er strå man trenger, for å samle de modne jordbær, de modne, gode gutta, og de gode minnene - ihvertfall i følge sangen. Ikveld når jeg gikk gjennom byen med blikket fast festet på senga som ventet meg og en god natts søvn, så slo det meg at de stråene det synges om sikkert var lange. Slike lange fine strå som det er gøy å springe mellom om sommeren, tygge på mens man ligger på ryggen i gresset og ser på skyene, lage fletter av - og samle jordbær på. De jeg som liten tok med hjem til mamma for å få sukker og fløte til.

"Å trekke et langt strå i livet" - er vel kanskje nettopp et slikt strå det da; der hvor det er plass til jordbærene, de gode gutta, de gode minnene, og alt annet som er godt. Å trekke vinnerloddet - det lengste.
Det har slått meg med full styrke i det siste; hva er det som gjør at noen "trekker lange strå" i livet? Er det et lotteri vi alle er med i uten å ha noen som helst innflytelse på hva slags strå vi trekker? Eller er det slik at vi alle egentlig får like lange strå i utgangspunktet? Et kjapt blikk på verden utelukker den siste - det blir en for enkel, svart/hvitt konklusjon å si det sånn. For hva skulle da grunnen være at stråene ble kortere? At noen av oss tygger iherdig på de, mens vi andre bare lar de være? Hva er grunnen til at jeg og en mann på min alder begge satt på bussen inn til byen igår. Jeg lengtende etter helg etter ei lang ute på jobb, han lengtende etter et nytt skudd - helst innen en time som han selv sa det...

Det la seg noe tungt om hjertet mitt ikveld. Jeg har flyttet ned i sentrum, det vil si at mine nærmeste naboer en lørdagskveld er de som henger på fotballpub´en, unge jenter hutrende i korte skjørt, voksne menn med øyne i kryss og beina likeså, eldre damer i lærbukser, gatemusikanter med fødeby langt utenfor Norges grenser, skrålende unggutter med ånde av sure oppstøt, og hvem vet, kanskje min medreisende fra bussen igår.
I fjerde etasje bor jeg, med gode vinduer men tynne vegger. Da er det godt å ha gode sov-i-ro, så jeg kan stenge ute både de korte og de lange stråene....
En god natts søvn er viktig, men hjertet trenger ikke søvn; jeg håper det holder seg våkent...

Instant world

Det er et nytt år, nye muligheter. For hva? For effektivisering? For å trykke enda flere ting inn i timeplanen? For å henge enda bedre med i utviklingen? For å holde seg oppdatert?

The instant world... den øyeblikkelige verden. Der hvor alt skal skje fortest mulig, mest mulig effektivt. Og hvor berømmelse, meninger, holdninger omtrent er like instant som en "rett i koppen" suppepose.

Både kjendiser, politisk korrekthet og teknologien er "out" omtrent før vi vanlig dødelige har fått med oss at det var "in". Og mote! Ikke rart disse rosa-bloggerne tjener mye penger, for skal de oppdatere seg på alt som skjer på motefronten må de jommen jobbe hardt. Velfortjent altså - den lønna...

Og i samtidig med at samfunnets grunntakt øker, øker andelen mennesker som "møter veggen", "går på en smell", som rett og slett faller av lasset. For hvilen er borte. Det konstante, uforanderlige er endret til å bli en stadig foranderlig masse som vi i større eller mindre grad må forholde oss til. Alle som er berørt av kvikkleire-raset på Byneset vet hvordan slike stadig foranderlige masser er utrolig uforutsigbare. De gir ingen hvile, kun en stadig søken etter et fast punkt, etter trygg grunn under føttene.

"Jeg forventer effektivitet" var et reklamemantra som gikk for noen år siden, og som er et spot on utsagn som favner vidt omkring oss idag. Middagen skal være effektiv, jobben skal være effektiv, slankekuren skal være effektiv, kort sagt alt skal være effektivt. Men hvorfor? Hvorfor skal vi være så effektive? For å få tid til mer... effektivitet? Eller hva?

Er det dette som kalles tidsklemma? At vi har blitt så effektive at alt det vi klarer å stappe inn i en dag, et liv, rett og slett har blitt for mye?
På "dansk-norsk" ( les bokmål ) blir tidsklemma fort tidsklemmen.. for min del får det en helt ny betydning. Hva om vi heller omfavnet den tiden vi har fått? Nå, ved starten av et nytt år, hvor nyttårsforsetter som fort kommer til å gå i glemmeboke ( eller godteposen...), hvorfor ikke spørre oss selv hva vi ønsker å bruke tiden vår på? Uansett hvor mye vi effektiviserer så har døgnet fortsatt kun 24 timer, det kommer ikke til å bli flere, hverken timer eller dager hvor mye vi enn effektiviserer...

La oss innrømme det; instant-produkter er ikke like gode som de som er laget fra bunnen av....



"Se nøye skal du øyne det store i det små"

Imagebygging

Jeg tror jeg er en del av det - det vi alle driver med, på ett eller annet vis. Image-bygging. Blogging, Facebook, Twitter, noen vil kanskje også slenge på julebrev.Vi har så enormt mange muligheter for å by på oss selv; dosert akkurat slik vi ønsker det selv. Ingen råmateriale, men nøye utvalgte, formulerte og omformulerte hendelser fra liv og virke. Meninger og tanker så nøye gjennomtenkt at de virker som midler for å fremheve oss selv på best mulig måte.

Jeg leste en svært så syrlig og ironisk kronikk over julebrev i Aftenposten her om dagen ( ikke sant, bare det at jeg fikk med at det var Aftenposten, ikke VG eller Se og Hør jeg hadde lest, sa mye om hvordan jeg ønsker å fremstå ), hvor man pekte på julebrev som nok et medium for imagebygging. Mer stuerent enn Facebook og Twitter, og endog blogging, men allikevel.

Når det er sagt; jeg setter enormt stor pris på julebrev fra venner og familie; en oppsummering over året, et tegn på at jeg er tenkt på, medregnet ( og med skam må jeg meddele at juleposten i år ble to kort bare... ) og jeg er overveldet over hvor mange som åpent og ærlig forteller om livets lyse og mørke dager. Jeg er og den første til å si at jeg med jevne mellomrom har meg en runde på diverse blogger for å se hva folk driver med, er opptatt av. I høst ble facebook også et kjærkommet avbrekk i lesingen, med mer eller mindre gjennomtenkte oppdateringer. OK, la meg være ærlig; de er som regel svært så gjennomtenkte; jeg ønsker jo å fremstå slik jeg ønsker å føle meg; selvsikker, men allikevel ydmyk, vellykket, opptatt...

Antakelig er imagebygging så grunnleggende i oss at enhver sosialantropolog vil si at det er umulig å unngå - og det er da heller ikke det jeg vil til livs. For hvis vi ikke byr på oss selv, forteller omverdenen hvem vi er, hvordan skal da noen, og kanskje aller minst oss selv, vite hva som gjør oss til nettopp den personen vi er? Men det som er betenkelig er hvordan vi i en verden hvor vi bombarderes av andres privatliv på sosiale medier ( og lar oss bombardere, i form av at vi trer inn i rollen som kikkere ( eller skulle vi kalt det "klikkere"?)) har større og større mulighet for å bygge opp usanne bilder av oss selv, og av andre.
Som tegneserien hvor kona i huset oppdaterer facebook-profilen sin med "Huset er vasket, ungene i seng og livet er herlig" - mens huset i virkeligheten faller sammen, ungene river hverandre i håret og mor ser usigelig sliten ut...

Våger vi å være ærlige? Både ovenfor oss selv og andre? For vår egen del, og for andres del?
"Har du noen gang tenkt på hvor godt det må føles for noen av dine klassekamerater når du ikke kan besvare et spørsmål?" Det var Olav som stilte meg spørsmålet en gang i kampens hete i høst. Nei, jeg hadde ikke det, og ærlig talt hadde jeg heller ikke tenkt å tenke så mye over det. For det ville bety at jeg stilte meg sårbar, og det ble for tøft.
Men kanskje er det slik vi kommer videre her i livet, både som samfunn og som enkeltpersoner; ved å stille oss åpne og sårbare med våre liv, våre oppturer og nedturer.

Og kanskje særlig nå, i juletida, hvor, la oss være ærlige; det handler mye om å lykkes. Ikke bare med svoren på ribba, men på å gjennomføre ei koselig familiejul for få eller mange, for å ha kjøpt de riktige gavene, passe inn.... Jeg tenkte på de ikveld, i hvertfall en liten stund, alle de som ikke passer inn. Som er for sårbare, som ikke makter lengre å bygge et image som passer med "alle oss andre". Samfunnets svakere stilte.

Vi skal kose oss i jula, glede oss over alt vi har, men la oss hjelpe hverandre å være ærlige om livet, både nå og senere. Hvem vet, kanskje kan vi lære noe av hverandre. Og la oss holde døra på gløtt mot kulden utenfor, for det er først når vi kjenner den kalde lufta vi kan innse hvor varmt og godt det er inne...

"Ring the bells that still can ring, forget your perfect offering.
There is a crack in everything, thats how the light gets in"
Leonard Cohen

Fokus

Til min store forskrekkelse ser jeg at det snart er jul, folk har visst planlagt og handlet, pakket inn og gjort klart, bakt kaker og pynta - det er førjulskos og adventstid.
En tid for å vente i glede og spenning, i takknemlighet og håp, til Han som lot seg føde inn i verden som flyktning og "bastard", inn i en urolig tid, inn i en mørk tid. For å gi menneskene lys, et evig lys i mørke.

For min del må jeg med skam meddele at Hans ankomst, og feiringen av den har kommet ikke bare litt i skyggen, men helt i bakevja... For hva er vel en frelsers komme mot lyset i tunelen som sier at år med studier ( som jeg selv, ingen andre, har valgt...) endelig er over. Ja i forhold til DET blekner vel alt...

Det har vært en bisarr høst, og jeg må med skam melde at jeg lot meg rive med, i et stress, et jag som gjorde at hadde det ikke vært for mine nærmeste er jeg redd jeg helt og holdent hadde mistet fokuset på hva livet egentlig handler om.
Og så sitter jeg her, fem dager før jeg, hvis alt går etter planen, aldri mer skal være medisinstudent, og lurer på om dette var siste gangen.
Siste gangen jeg mister fokus... Og jeg vet dessverre svaret så altfor godt. Nei, mest sannsynlig ikke. Det er så mange ting som så lett sluker oss, som så lett gjør at vi mister fotfeste, mister av syne det som er viktig i livet.
Høsten har, om ikke annet, fått meg til å tenke; "dette er mitt liv, jeg har alle muligheter til å gjøre hva jeg vil med det. Hva vil jeg med det? hva er viktig? og hva er kun streben for tomhet?"

Jeg har mange spørsmål, få svar. Men en ting vet jeg; at diplomet for vel gjennomført semester, vel, det er det ikke jeg som skal ha, men han som har stått med meg igjennom alt. Det er der bragden ligger, det er der essensen ligger.




"They say life makes sense backwards, only you´ve got to live it forward"