Fragile

Hver morgen går jeg forbi en kunstig liten "innsjø" midt i Bergen Sentrum. Hjemmet til et ukjent antall måker, duer og ender. Idag la jeg merke til den store forandringen som hadde funnet sted iløpet av de timene jeg var på jobb. Da jeg gikk forbi i morges var det skumtopper på de små bølgene som varsomt slo mot kanten av den menneskelagde idyllen. Når jeg kom tilbake i ettermiddag spankulerte fuglene på en tilsynelatende trygg is.
"Skinnet bedrar" tenkte jeg, og lot ikke engang tanken om å ta på meg skøytene streife meg.
Det slo meg hvor mange likheter den tynne isen hadde med oss mennesker. Som en hinne av trygghet og overfladisk glans skjuler en polert overflate ofte både små og store bølger, kanskje med skumtopper tilogmed. Og den som prøver seg utpå bør vite om isen er sikker eller ei.

Idet jeg forlot andedammen og hastet videre gjennom sentrum slo det meg hvor overfladisk størsteparten av all reklame rundt meg er. De oppfordrer alle som en til å beholde isdekket; om det er kosmetikk, det nyeste innen fashion, eller endog den mest populære kaffedrikken. Joda, så kan man jo argumentere med at kaffe neppe er noe godt middel som maske eller overflatebehandling for å polere et ytre. Men kanskje er det det allikevel? Et forsøk på å passe inn. For det er vel det det handler om? Er det ikke derfor alle vi har moter? Så alle kan gå med det samme, med den unnskyldningen at det er "in", heller enn å innrømme at vi ikke vil stikke oss ut? Vi forsvinner i mengden, og overflaten forblir blank og fin.
Helt til noen innser hvor skjør isen er.

"Ta et strå og træ dom på"

Strå - rart hvordan en slik egentlig enkel liten plante har fått så stort innpass både i språket vårt og bevisstheten vår. Det er strå man trenger, for å samle de modne jordbær, de modne, gode gutta, og de gode minnene - ihvertfall i følge sangen. Ikveld når jeg gikk gjennom byen med blikket fast festet på senga som ventet meg og en god natts søvn, så slo det meg at de stråene det synges om sikkert var lange. Slike lange fine strå som det er gøy å springe mellom om sommeren, tygge på mens man ligger på ryggen i gresset og ser på skyene, lage fletter av - og samle jordbær på. De jeg som liten tok med hjem til mamma for å få sukker og fløte til.

"Å trekke et langt strå i livet" - er vel kanskje nettopp et slikt strå det da; der hvor det er plass til jordbærene, de gode gutta, de gode minnene, og alt annet som er godt. Å trekke vinnerloddet - det lengste.
Det har slått meg med full styrke i det siste; hva er det som gjør at noen "trekker lange strå" i livet? Er det et lotteri vi alle er med i uten å ha noen som helst innflytelse på hva slags strå vi trekker? Eller er det slik at vi alle egentlig får like lange strå i utgangspunktet? Et kjapt blikk på verden utelukker den siste - det blir en for enkel, svart/hvitt konklusjon å si det sånn. For hva skulle da grunnen være at stråene ble kortere? At noen av oss tygger iherdig på de, mens vi andre bare lar de være? Hva er grunnen til at jeg og en mann på min alder begge satt på bussen inn til byen igår. Jeg lengtende etter helg etter ei lang ute på jobb, han lengtende etter et nytt skudd - helst innen en time som han selv sa det...

Det la seg noe tungt om hjertet mitt ikveld. Jeg har flyttet ned i sentrum, det vil si at mine nærmeste naboer en lørdagskveld er de som henger på fotballpub´en, unge jenter hutrende i korte skjørt, voksne menn med øyne i kryss og beina likeså, eldre damer i lærbukser, gatemusikanter med fødeby langt utenfor Norges grenser, skrålende unggutter med ånde av sure oppstøt, og hvem vet, kanskje min medreisende fra bussen igår.
I fjerde etasje bor jeg, med gode vinduer men tynne vegger. Da er det godt å ha gode sov-i-ro, så jeg kan stenge ute både de korte og de lange stråene....
En god natts søvn er viktig, men hjertet trenger ikke søvn; jeg håper det holder seg våkent...

Instant world

Det er et nytt år, nye muligheter. For hva? For effektivisering? For å trykke enda flere ting inn i timeplanen? For å henge enda bedre med i utviklingen? For å holde seg oppdatert?

The instant world... den øyeblikkelige verden. Der hvor alt skal skje fortest mulig, mest mulig effektivt. Og hvor berømmelse, meninger, holdninger omtrent er like instant som en "rett i koppen" suppepose.

Både kjendiser, politisk korrekthet og teknologien er "out" omtrent før vi vanlig dødelige har fått med oss at det var "in". Og mote! Ikke rart disse rosa-bloggerne tjener mye penger, for skal de oppdatere seg på alt som skjer på motefronten må de jommen jobbe hardt. Velfortjent altså - den lønna...

Og i samtidig med at samfunnets grunntakt øker, øker andelen mennesker som "møter veggen", "går på en smell", som rett og slett faller av lasset. For hvilen er borte. Det konstante, uforanderlige er endret til å bli en stadig foranderlig masse som vi i større eller mindre grad må forholde oss til. Alle som er berørt av kvikkleire-raset på Byneset vet hvordan slike stadig foranderlige masser er utrolig uforutsigbare. De gir ingen hvile, kun en stadig søken etter et fast punkt, etter trygg grunn under føttene.

"Jeg forventer effektivitet" var et reklamemantra som gikk for noen år siden, og som er et spot on utsagn som favner vidt omkring oss idag. Middagen skal være effektiv, jobben skal være effektiv, slankekuren skal være effektiv, kort sagt alt skal være effektivt. Men hvorfor? Hvorfor skal vi være så effektive? For å få tid til mer... effektivitet? Eller hva?

Er det dette som kalles tidsklemma? At vi har blitt så effektive at alt det vi klarer å stappe inn i en dag, et liv, rett og slett har blitt for mye?
På "dansk-norsk" ( les bokmål ) blir tidsklemma fort tidsklemmen.. for min del får det en helt ny betydning. Hva om vi heller omfavnet den tiden vi har fått? Nå, ved starten av et nytt år, hvor nyttårsforsetter som fort kommer til å gå i glemmeboke ( eller godteposen...), hvorfor ikke spørre oss selv hva vi ønsker å bruke tiden vår på? Uansett hvor mye vi effektiviserer så har døgnet fortsatt kun 24 timer, det kommer ikke til å bli flere, hverken timer eller dager hvor mye vi enn effektiviserer...

La oss innrømme det; instant-produkter er ikke like gode som de som er laget fra bunnen av....



"Se nøye skal du øyne det store i det små"

Imagebygging

Jeg tror jeg er en del av det - det vi alle driver med, på ett eller annet vis. Image-bygging. Blogging, Facebook, Twitter, noen vil kanskje også slenge på julebrev.Vi har så enormt mange muligheter for å by på oss selv; dosert akkurat slik vi ønsker det selv. Ingen råmateriale, men nøye utvalgte, formulerte og omformulerte hendelser fra liv og virke. Meninger og tanker så nøye gjennomtenkt at de virker som midler for å fremheve oss selv på best mulig måte.

Jeg leste en svært så syrlig og ironisk kronikk over julebrev i Aftenposten her om dagen ( ikke sant, bare det at jeg fikk med at det var Aftenposten, ikke VG eller Se og Hør jeg hadde lest, sa mye om hvordan jeg ønsker å fremstå ), hvor man pekte på julebrev som nok et medium for imagebygging. Mer stuerent enn Facebook og Twitter, og endog blogging, men allikevel.

Når det er sagt; jeg setter enormt stor pris på julebrev fra venner og familie; en oppsummering over året, et tegn på at jeg er tenkt på, medregnet ( og med skam må jeg meddele at juleposten i år ble to kort bare... ) og jeg er overveldet over hvor mange som åpent og ærlig forteller om livets lyse og mørke dager. Jeg er og den første til å si at jeg med jevne mellomrom har meg en runde på diverse blogger for å se hva folk driver med, er opptatt av. I høst ble facebook også et kjærkommet avbrekk i lesingen, med mer eller mindre gjennomtenkte oppdateringer. OK, la meg være ærlig; de er som regel svært så gjennomtenkte; jeg ønsker jo å fremstå slik jeg ønsker å føle meg; selvsikker, men allikevel ydmyk, vellykket, opptatt...

Antakelig er imagebygging så grunnleggende i oss at enhver sosialantropolog vil si at det er umulig å unngå - og det er da heller ikke det jeg vil til livs. For hvis vi ikke byr på oss selv, forteller omverdenen hvem vi er, hvordan skal da noen, og kanskje aller minst oss selv, vite hva som gjør oss til nettopp den personen vi er? Men det som er betenkelig er hvordan vi i en verden hvor vi bombarderes av andres privatliv på sosiale medier ( og lar oss bombardere, i form av at vi trer inn i rollen som kikkere ( eller skulle vi kalt det "klikkere"?)) har større og større mulighet for å bygge opp usanne bilder av oss selv, og av andre.
Som tegneserien hvor kona i huset oppdaterer facebook-profilen sin med "Huset er vasket, ungene i seng og livet er herlig" - mens huset i virkeligheten faller sammen, ungene river hverandre i håret og mor ser usigelig sliten ut...

Våger vi å være ærlige? Både ovenfor oss selv og andre? For vår egen del, og for andres del?
"Har du noen gang tenkt på hvor godt det må føles for noen av dine klassekamerater når du ikke kan besvare et spørsmål?" Det var Olav som stilte meg spørsmålet en gang i kampens hete i høst. Nei, jeg hadde ikke det, og ærlig talt hadde jeg heller ikke tenkt å tenke så mye over det. For det ville bety at jeg stilte meg sårbar, og det ble for tøft.
Men kanskje er det slik vi kommer videre her i livet, både som samfunn og som enkeltpersoner; ved å stille oss åpne og sårbare med våre liv, våre oppturer og nedturer.

Og kanskje særlig nå, i juletida, hvor, la oss være ærlige; det handler mye om å lykkes. Ikke bare med svoren på ribba, men på å gjennomføre ei koselig familiejul for få eller mange, for å ha kjøpt de riktige gavene, passe inn.... Jeg tenkte på de ikveld, i hvertfall en liten stund, alle de som ikke passer inn. Som er for sårbare, som ikke makter lengre å bygge et image som passer med "alle oss andre". Samfunnets svakere stilte.

Vi skal kose oss i jula, glede oss over alt vi har, men la oss hjelpe hverandre å være ærlige om livet, både nå og senere. Hvem vet, kanskje kan vi lære noe av hverandre. Og la oss holde døra på gløtt mot kulden utenfor, for det er først når vi kjenner den kalde lufta vi kan innse hvor varmt og godt det er inne...

"Ring the bells that still can ring, forget your perfect offering.
There is a crack in everything, thats how the light gets in"
Leonard Cohen

Fokus

Til min store forskrekkelse ser jeg at det snart er jul, folk har visst planlagt og handlet, pakket inn og gjort klart, bakt kaker og pynta - det er førjulskos og adventstid.
En tid for å vente i glede og spenning, i takknemlighet og håp, til Han som lot seg føde inn i verden som flyktning og "bastard", inn i en urolig tid, inn i en mørk tid. For å gi menneskene lys, et evig lys i mørke.

For min del må jeg med skam meddele at Hans ankomst, og feiringen av den har kommet ikke bare litt i skyggen, men helt i bakevja... For hva er vel en frelsers komme mot lyset i tunelen som sier at år med studier ( som jeg selv, ingen andre, har valgt...) endelig er over. Ja i forhold til DET blekner vel alt...

Det har vært en bisarr høst, og jeg må med skam melde at jeg lot meg rive med, i et stress, et jag som gjorde at hadde det ikke vært for mine nærmeste er jeg redd jeg helt og holdent hadde mistet fokuset på hva livet egentlig handler om.
Og så sitter jeg her, fem dager før jeg, hvis alt går etter planen, aldri mer skal være medisinstudent, og lurer på om dette var siste gangen.
Siste gangen jeg mister fokus... Og jeg vet dessverre svaret så altfor godt. Nei, mest sannsynlig ikke. Det er så mange ting som så lett sluker oss, som så lett gjør at vi mister fotfeste, mister av syne det som er viktig i livet.
Høsten har, om ikke annet, fått meg til å tenke; "dette er mitt liv, jeg har alle muligheter til å gjøre hva jeg vil med det. Hva vil jeg med det? hva er viktig? og hva er kun streben for tomhet?"

Jeg har mange spørsmål, få svar. Men en ting vet jeg; at diplomet for vel gjennomført semester, vel, det er det ikke jeg som skal ha, men han som har stått med meg igjennom alt. Det er der bragden ligger, det er der essensen ligger.




"They say life makes sense backwards, only you´ve got to live it forward"

Pust...

Som et pust fra en verden utenfor eksamensbobla kom jeg over mini-serien "Omvend meg" på Vårt Land sine nettsider. Spennende spørsmål om tro og tvil, formidlet fra et tidligere misjonærbarn, nå ateist, i samtale med en kamerat av meg fra Oslo, som er pastor.

Det føltes som når man trekker luft etter et litt for dypt dykk under vannflaten, å ta inn over seg livets store spørsmål igjen, det som virkelig betyr noe. Og jeg ble tatt på senga over hvor avflatet jeg har blitt denne høsten. Tusenvis av sider med menneskers forskning om hvordan vi henger sammen og fungerer ( og ikke fungerer) skal pugges, prosesseres, mistes, for så å pugges igjen.

Men jeg glemmer å løfte blikket.
Å se den virkelig store helheten, det som gjør oss så komplekse, så fantastiske. Det som virkelig er spørsmålene å stille seg er ikke hvem som fant ut hvordan sykdommer skal helbredes, hvem som kom frem til at overarmsbeinet er leddet med underarmsbeina osv. Nei, de viktige spørsmålene her i livet krever mer dyptpløyende undersøkelser enn som så.
Som å ha tenkt igjennom om du tror vi i utgangspunktet er en tilfeldighet.
Om jeg skal ha brukt 6 år av mitt liv på å studere tilfeldigheter, hvis eneste mål er å nå sitt biologiske toppunkt for så å forsvinne som støv igjen - vel, da har jeg lagt ned mye arbeid i nettopp det - tilfeldigheter.

Dagens mennesker tror, men på hva? På et evig oljefond som skal hjelpe oss til å leve våre luksusliv til vi dør?
På tekniske medisinske installasjoner som kan diagnostisere, kurere, ja endog fjerne, all lidelse?
På en jord som vil rette sin skjeve rygg på egenhånd uten at vi som sitter på toppen våger å hoppe av og støtte og hjelpe?
På slagordet "Har du lyst har du lov" - uten tanke på medmenneskers følelser, eller våre egne for den saks skyld?
På apatiens evige vuggevise?
På at forskningen har gått så langt at rett rundt hjørnet ligger kuren mot selve døden? Som et postmodernismens svar på ungdomskilden...

Vi lever som om vi var udødelige - og samtidig med liv så fylt til randen med innhold at en skulle tro vi hadde hastverk med å oppleve alt.
"Fordi jeg forventer effektivitet" har blitt slagordene vi lever under, men vi har blitt så effektive at det å stoppe opp og tenke igjennom hva vi er, hva vi tror på - nei, det har vi ikke tid til.

Våger vi å se et annet menneske inn i øynene og stille spørsmålene? Være tilstede? Med tro? Med tvil? Med livet?


På kunstgalleriet så ateisten og pastoren på bilder med de store spørsmål - men menneskene på bildene så bort.. Fordi de ikke våget å stille spørsmålene direkte til noen? Eller fordi det rett og slett ikke var noen å stille de til, fordi så få hadde gitt seg selv tid til å tenke over de selv? Ikke vet jeg...

Hva tror du?

Sunnhet

Sunnhet og helse... et lite søk på Google eller en titt i bladhyllene i butikken, og man overveldes. ALLE har visst noe de skal si deg om det å være sunn, og alle mener de å ha funnet "veien". WHO definerte i 1946 helse slik:
«En tilstand av fullstendig fysisk, mentalt og sosialt velvære, og ikke bare fravær av sykdom eller fysisk svekkelse»
- med andre ord er det sjeldent vi er sunne, har god helse..

Spør en KOLS er som har fått beskjed av legen sin at om han skal ha noen som helst sjans for å forbedre sin fysiske helse MÅ han kutte røyken, hva skjer da med den sosiale velværen? For all del, jeg kjører ikke noen pro-røykekampanje her, men det er et tankekors. Jeg har i snart 6 år studert hvordan vi kan hjelpe folk som ikke har god helse, og hvordan vi kan forhindre at folk får dårlig helse. "Sunnhetslære" kunne jeg vel sagt at jeg studerte, for ikke å si alt det som skjer når sunnheten svikter.
Og da skulle man jo tro at man hadde lagret seg såpass mye kunnskap at man selv lever et sunt liv?

Men i det siste har jeg lurt fælt på hva det egentlig betyr å være sunn..
Å spise de riktige tingene? ( hva nå enn det betyr nå i disse "ikke-mer-smør-igjen-i-butikken-tider!)
Å trene?
- jo da, vel og bra, men har man da nådd det liksom? Er det helse? For å si det slik kan det fort bli usunt om den fysiske helsen er det eneste vi fokuserer på. Ortoreksi - en tilstand hvor fokuset på å leve rett, leve sunt, rett og slett blir sykelig, og paradoksalt nok kan føre til alvorlig underernæring og død. "Sunnhet" - men kun den fysiske.

WHO har fått med seg mentalt og sosialt også, (ville nok dristet meg til å si at åndelig velvære også hører med i sunnhetsbegrepet, hverken for mye eller for lite - men menneskets åndelige aspekter innen medisin er en sak man kan skrive side opp og ned om, en annen sak altså)
Men hvor flinke er vi på å anerkjenne det? At mennesket må ha det godt mentalt og sosialt også for å ha god helse? Etter 6 år på studiet er det minimale input jeg har fått på det området, så lite at det virker som om jeg ikke reflekterer over det for min egen del lengre.

Medisinstudenter kan nok være karakterisert av en fysisk sunnhet, og leger likeså - med pulsklokke på en veltrent arm,og planen klar for enhver pasient som trenger hjelp med et fysisk problem - og kanskje er det kun det legene skal være til, kanskjer er det andre instanser man må gå til med de mentale og sosiale problemene. Men det er skremmende å se hvor fragmentert jeg selv blir i tankegangen omkring en pasients problemstilling etter å ha pugget og lest, og ikke minst totalt undertrykket min egen mentale og sosiale sunnhet de siste måneder (og den fysiske også for den saks skyld)

Vi er underfullt sammensatte vesner, og når vi ikke klarer å ta vare på oss selv trenger vi andre som kan hjelpe oss - i vår helhet, svakhet og sårbarhet.

Har du forresten tenkt på at sunnhet likner veldig på sannhet? Kan det å leve sunt være noe i nærheten av å leve sant? Både med livets usikkerhet, og egne styrker og svakheter?

Det er med ærefrykt jeg straks står ved studiets målstrek, og yrkets startstrek; å være ikke bare tilskuer men deltaker i menneskers kanskje mest sårbare øyeblikk.

Så gjenstår det å se om jeg klarer å pugge nok detaljer til å gjøre meg fortjent til det...