Klar himmel eller skyet?

Hva foretrekker du?
De fleste vil nok si klar himmel, og når en er vant med tett skydekke og lav tåke så er ikke dager med høy klar himmel å forakte. Men idet jeg gikk til toget i dag morges lurte jeg nå på om ikke nettopp det er grunnen til at vi liker så godt dager som idag, hvor himmelen rommer alt, og er knallblå i alle retninger. Hadde vi virkelig satt like stor pris på slike dager om alle dager hadde vært slik? Neppe..
Og hvem vil vel ikke nyte utsikten på fjellet med kun lyseblå luft over seg? Joda, det er herlig, men når lette hvite skyer drar innover himmelen endres landskapet, og både varmen og været blir uforutsigbart. Men det gir både himmelen og landskapet en tekstur og kontrast som gjør det hele enda vakrere. Og så blir vi så enormt glade når solen atter en gang titter frem bak skyen, og vi kan kaste genseren og gå i t-skjorte en stund til. Inntil en ny sky tvinger oss til å kle oss om igjen, kanskje endre ruta, og betrakte landskapet på en annen måte.

Som de fleste sikkert skjønner har jeg vært på fjelltur igjen, men ikke sammen med 8000 andre opp på byfjellene i Bergen idag (7fjellsturen gikk av stabelen idag) Nei, sammen med Olav og Tima reiste jeg til Voss for å utforske fjellheimen der med Olav som kjentmann og toppentusiast. Det ble en fantastisk dag med gode mennesker, nydelig natur, mye latter, våte klær og god mat.

Olav fant ut at det gikk fortest på ryggen, og desto mer snø ned i nakken....


Kanskje ser det ut som om dette går fort, men jeg kan skrive under på at det gjorde det IKKE!



Et stykk glad latvier;Tima hadde ett mål for dagen; å ake/skli i snøen, for å si det slik, han fikk ønsket oppfylt :)


Nydelige Myrkdalen.

Og selvfølgelig gav turen grobunn for noen tankerekker...

Været er et fenomen jeg ( og veldig mange andre) har brukt mang en gang for å uttykke hvor i livet jeg er, og hvordan livet kan arte seg.
Noen ganger ser vi ikke den blå himmelen for bare skyer, og noen ganger henger tåka faktisk så lavt at det ikke er mulig å ane det minste glimt av blått. Og å gå bakken opp til toppen, over tåka, det er en kraftanstrengelse for stor til å la seg gjennomføre - i alle fall alene.
Andre ser tilsynelatende ut til å leve under evig solskinn ( noe jeg sterkt betviler egentlig er mulig...) Det som er spennende, og enormt utfordrende er å skulle betrakte det samme landskapet når skylaget over hver og en av oss har en så ulik utforming.

Å møte mennesker er også et møte med dette "skylaget", og for å kunne vandre videre er vi avhengig av at vi tillater hverandre å ha ulik utsikt, og ulik ballast til å møte utsikten, enten det er evig solskinn eller tung tåke.
Å gå ned i et tåkehav for å møte en annen, når en selv er vant med solskinn, kan være en ekstrem utfordring, men kanskje er det nettopp det som skal til for å lette tåken for en annen?

En ting er sikkert; jeg ville aldri vandret alene i fjellet under skiftende vær...

Hånd i hånd

"Livet er jo så godt, det er derfor det gjør så vondt....."
sitatet kom under en samtale med en god venninne her en dag. Vi satt på cafe og delte liv, tro, tvil, glede og smerte.
Det finnes konstanter her i livet som følger hverandre så tett at de omtrent blir ett; du kan ikke ha det ene uten å ha det andre: som natt og dag, oppoverbakke og nedoverbakke ( i alle fall her borte :) glede og sorg, tro og tvil.

Når jeg var liten var jeg mørkredd ( og egentlig redd for alt annet også..) og jeg husker en kveld, etter at mamma hadde rullet dyna rundt meg ( helst så tett som mulig, det føltes liksom så trygt det) og satt seg på sengekanten min at jeg sa : "Mamma, jeg skulle ønske at det ikke fantes natt, det er jo bare fælt, mørkt, stille, alle sover...." Mamma strøk meg over pannen slik bare mammaer kan gjøre og sa; "Men hvordan skulle vi da få hvile? Få krefter til en ny dag? Vi trenger natta skjønner du Ingvill" Jeg tror ikke ordene der og da hadde noen umiddelbar effekt; jeg fortsatte å tråle rommet for troll og monster før jeg la meg, og det fortsatte å knyte seg i magen hver gang det gikk mot leggetid - men ordene fra mamma ligger der enda, og som med så mye annet sagt i barndommen endres betydningen, og de vise ordene inntar den posisjonen de skal ha.

Jeg er ikke lengre redd for natta, ett eller annet sted på ferden hit lærte jeg meg å sette pris på det jeg før var så redd for, og helst ønsket at Gud skulle fjerne ( jepps, ble nok bedt noen kveldsbønner med det temaet ja, greit det ikke ble noen umiddelbare bønnesvar :)
Igår overvar jeg en fantastisk solnedgang, dagens farvel, og allikevel med en lovnad om at den kommer tilbake - det er nemlig slik det ofte er; disse motsetningene vandrer sammen, og avløser hverandre. Så da er det kanskje ikke så ille å slippe de til, alle de tingene vi helst vil være foruten; oppoverbakker (tja, her løper de jo motbakkeløp til de stuper, så gjelder kanskje ikke alle det der nei...) sorg, og tvil.

"Å tro er å håpe så sterkt at en handler på det" sa en mann til meg tidligere i vår. Håp.... det bærer med seg en åpenhet til tvilen. De følges liksom ad de to også. Du kan ikke fjerne det ene uten å fjerne også det andre. Så blir utfordringen å leve i den spenningen; å våge å tro at selv om sola går ned, så kommer den opp igjen ......

Et siste sitat fra en alvorlig kronisk syk mann: "There are those who would sit and curse the dark rather than lighting a candle"....


Fra den gang verden var stor og skummel....


...og lykken var et pappafang:)

Alt er tomhet...

...en noe depressiv overskrift. Men neida, jeg har ikke gått inn i en "post-eksamen depressjon". Den beror på noen funderinger siste tiden.

Etter å ha fullført (forhåpentligvis) psykiatrieksamen idag tok jeg meg en tur opp på Landåsfjellet. Det er en fjellrygg som følger dalsøkket inn til Bergen. Det er en vakker tur i fantastisk landskap, og allikevel hele tiden på randen av byen. Med all den støyen det fører med seg. Lukten av varm jord og stillestående luft tok meg tilbake til barndommens somre, til ettermiddagenes badeturer etter at slåttonna var unnagjort. Og utsikten fylte mitt hjerte både med fred og en lengsel jeg alltid kjenner på når jeg er på fjellet. Akkurat etter hva vet jeg ikke, kanskje ligger det en underlig frihetsfølelse der, som om høydemetrene gir meg overblikk over livet mitt.

Med blikket festet på byen under meg ble jeg sittende og fundere... jeg så for meg alle menneskene som holdt på med sine dagligdagse ting; arbeid, skole, det daglige strevet, de daglige gledene, de daglige sorgene. Fra de smås bekymringsløse lek, til studenten som stresser over altfor mye pensum, til han som ikke kan konsentrere seg fordi han har fått seg kjæreste. Fra de narkomane i Nygårdsparken til forretningsmannen med utsikt fra 11.etasje, med minst like mange sorger som tiggeren ved utgangsdøra hans. Alle har de det til felles at de prøver å fylle livene sine. Drømmene varierer, men lengslene går igjen... å bli elsket, å være nødvendig, at noen savner meg hvis jeg ikke er der.... Kanskje har hverdagens slit blitt så stort at selv ikke disse grunnleggende behovene dekkes.

Jeg møtte ei jente her en dag... det vil si, hennes blikk var altfor langt borte til at hun møtte mitt. Hun så ut som om verden var plassert på skuldrene hennes. Takhøyden var borte, og nå hvilte det hele på henne. Hun var tankefull, og så ufattelig trist ut. Skulle ønske jeg visste hva ho tenkte på... men det vet jeg ikke, for jeg stoppet ikke opp.... jeg hadde en avtale jeg måtte rekke.....

Idag, lykkelig der i solen, med luft under vingene, og en snarlig sommerferie å se frem til, ble jeg straks kalt tilbake til livets realiteter, og vårt endeløse jag etter vind.. Hvilken drivkraft i oss er det som stadig jager oss fremover, stadig opptatt av nye prosjekter som kan dekke våre behov, eller dekke over de behovene som ikke dekkes? I alle fall nok til at vi utad ser bra ut, klarer oss, er lykkelige.... Men hvem er vi da, og hva jager vi etter? hva kan fylle våre liv, og hva er egentlig poenget med at vi er her i det hele tatt?

Jeg tror i alle fall ikke vi var ment til å gå alene med verden på våre skuldre, vi er heller ikke satt her for å være fasadebyggere. Vår fasade var i utgangspunktet bygget for å speile de vi er ment å være. Men av så uendelig mange grunner mener vi å vite bedre enn Han som bygde oss, så vi jager videre, etter å bli litt bedre, bare flikke litt til, legge på litt ekstra, fylle hullene våre med noe, slik at vi kan slippe unna denne tomhetsfølelsen....

Apropos fasade; en god kamerat har en gammel bil han elsker å stelle på, og han er veldig opptatt av at ho ( :)) blir satt i sin originale stand, hvilket fører til at han bestiller originaldeler både fra inn- og utland. For å få ho slik ho var ment å være. Litt godmodig erting møter han, men i bunn og grunn synes jeg det er et godt bilde; tenk å få bli satt i stand slik jeg var ment å være av en som har en enorm omsorg for meg?

Jeg håper jeg kan våge å la meg selv bli restaurert tilbake til det jeg var ment å være - så kan jeg kanskje hjelpe andre til å gi slipp på sine fasader også? .....

De små gledene i livet :)

....en gang en vakkert laget flaske, nå knust i småbiter, men fortsatt vakker.....

Jeg har en egenskap jeg er veldig glad i; evnen til å glede seg overmåte over enkle ting :) Forrige uke hadde jeg flere fantastiske opplevelser. De krevde ikke at jeg reiste langt av gårde til eksotiske strøk, de kostet ikke mange penger, og de stilte ikke store krav til organisering eller planlegging-
Her er noen tips som gjør meg glad:

-Ta kystbussen fra Stavanger til Haugesund. Sitt klistret til vinduet når bussen kjører nordover over haugene rundt Randaberg, og nyt synet av hvite sauer mot knallgrønne enger idet veien går videre over Bru og Rennesøy. Nyt synet av Boknfjorden som ligger omkranset av fjellene innover i Vindafjord. Nyt vinden idet ferja legger utpå, og gled deg over muligheten til å se både tårnet på Ullandhaug i Stavanger og Steinsfjellet i Haugesund - samtidig!

- Ta sykkelen fatt, og beveg deg inn på ukjente landeveier hvor bakketoppen foran deg er inngangsporten til en dal full av grønne marker, dypblå vann og nyfødte lam som breker imot deg. La deg glede over muligheten til å suse nedover en skogsbilvei, og stoltheten over å ha kommet opp enda ei steinkledt kneik.

- Besøk et sauefjøs!!!!!! og slå deg ned i bingen med koppelam. Legg deg på alle fire og gled deg over lammene som bruker deg som klatrestativ, lekekamerat, og trygg favn. La sansene fylles av alt som skjer rundt deg. Et sauefjøs om våren er jo som en miniverden i seg selv; med både liv og død, hånd i hånd...

-Kjenn på tristheten over å forlate noen venner, og gleden over å se igjen andre. Le sammen med mennesker du er glad i, gråt med mennesker du er glad i, våg å kjenne både på gleder og på sorg.

Livet pulserer, så gjelder det følge pulsslagene

Og hvis du lurte; jepps, det har omtrent gått inflasjon i mine uttrykk :"Åh så vakkert det er her!!!!!" :)

Haugalandsk hverdag :)

Jeg er tilbake i Bergen etter 4 uker med psykiatripraksis i Haugesund. Det har vært en god tid, et lærerikt innblikk i faget, og ikke minst mange gooode stunder sammen med nye og gamle venner - og alene i Haugalandets fantastiske natur.
Her følger noen bilder:




To av mine samboere, Jørgen og Julie, foran villaen som har vært vårt hjem. Et særdeles bra kollektiv :)


En konsentrert innlandskrabbe får passet påskrevet som roer på Fosen, sør for Haugesund. Lite fisk, men veldig gøy allikevel!


Bollefest i villaen!!


Mari, Christian og Milrid tok turen på besøk ei helg, og vi reiste ut til Ryvarden fyr.


Fire fornøyde venner på kaien i Haugesund!Hilde Marie, meg, Mari og Julie


Å bo med innfødte betyr mulighet for fisketur. Jørgen tok oss med til Karmøy, og selv om fisken ikke beit noe særlig var stemningen særdeles høy, mye grunnet to østlandskrabber som var over seg av iver over sjølukt i nesa og sjøluft i nesa!



Middag på karmøy var heller ikke å forakte :)



Jeg fikk meg også noen flotte sykkelturer. Noen ble mer utforskning enn godt var på to hjul, men vakkert var det, virkelig :)
Jeg håper definitivt jeg kommer meg tilbake til Haugalandet :)

Retreat på Sola

En uke igjen i min psykiatripraksis, og jeg har tatt turen til Sola utenfor Stavanger for helga. Min kjære venninne Irene og hennes familie er i konfirmasjon idag, hvilket betyr at jeg får en etterlengtet mulighet for litt ro, til å tenke, filosofere, be og lese... og blogge :)

Jeg holder ufrivillig på med en sær øvelse for tiden ; å falle fra mine høye hester. Og det henspeiler ikke på at jeg endelig har fått tatt opp igjen en av mine store hobbyer her i livet ( ikke å falle av hestene altså, men hestene i seg selv) men heller i overført betydning.

Livet er i rask endring, selv om det utenpå ser tilsynelatende likt ut, så er det mye som skjer på innsiden, og som sagt går mye av det ut på å innse hvilke høye hester jeg har, og fortsatt sitter på.
Utdannelsen min har nok i stor grad ( større enn jeg noensinne trodde) vært en slik hest; en selvhevdelse, en billett til lykke og suksess, en identitet. Og alt selvfølgelig takket være meg selv.... Det er JEG som har jobbet hardt, det er JEG som har vært strukturert, og ikke minst, det er takket være MEG selv at jeg takler dette studiet, og i fremtiden kommer til å takle jobben som enn måtte vente meg. For å si det slik; det er definitivt en av de vanskeligste hestene jeg noensinne har sittet på, og totalt umulig å håndtere for meg. Mer enn noe annet har nok denne vinteren bevist det.
Da er det en utrolig lettelse å få lov til å hoppe ned av hesten og innse at jeg er totalt avhengig av hjelp, både fra oven, og fra gode venner og nære, for å takle dette, og ikke minst til å peke på de positive egenskapene jeg har for å gå inn i dette yrke, når mine mangler står så altfor klart for meg.
Og så får vi se hvor veien går videre, på dette tidspunktet er det faktisk en utrolig lettelse å kunne tenke på at jeg ikke må jobbe som lege :)

Troen min er en annen tidivis høy hest for meg, og også der er jeg iferd med å innse at jeg alene på min høye hest faktisk ikke kan gjøre noe. De store følelsene og opplevelsene oppstår sjeldnere, men er byttet ut med en dyper vilje, dypere avhengighet og en større nøkternhet i forhold til at troen min må tåle å ikke bare møte alle sidene ved mitt eget liv, men også andres....

Og så tar hjernen en pause igjen - bare puste, nyte livet, her og nå, for det er alt jeg vet, tross alt - og det er nok, for nå....