Det er søndag, det er kveld, det er høst og rolig jazz på anlegget. En kopp te er nettopp fortært med mine samboere, og jeg er klar for å sove, klar for å gå ut i en ny uke, den siste i Norge på en stund...
Lørdag er avreisedag, og nok en gang er det Afrika som er målet, om enn en annen del enn det tidligere har vært. Kenya, Uganda og Tanzania skal være mitt tilholdssted de neste to månedene. Og som alltid når jeg skal ut og reise kommer funderingene sigende på meg, og jeg befinner meg plutselig i et slags tomrom, et tomrom mellom gleden over muligheten til å reise, og sorgen over å dra. Sånn har det alltid vært, kanskje er det naturlig, kanskje ikke.
Jeg tar meg i alle fall stadig i å utsette det jeg bør gjøre, det jeg bør planlegge, ordne, i et forsøk på å utsette det hele kanskje. Men om jeg hadde vært smart nok til å nyttiggjøre meg tidligere erfaringer vet jeg jo at det kommer til å bli to spennende måneder, fyllt med utfordringer og opplevelser. Og når jeg kommer hjem igjen vil jeg antakelig se tilbake og tenke at jeg aldri ville ha vært det foruten... Men nå, vel, nå er det frykten for det ukjente som griper så gjenkjennelig om hjertet igjen. Livet er stadig i endring, stadig i bevegelse, og å prøve å holde igjen bevegelsen fordi jeg har det så bra her og nå, vel, det blir feil det også.
Men skummelt, ja det er det, det innrømmer jeg så gjerne.
------------------------------------------------------------------------------------------
It´s sunday, it´s evening, it´s autumn and it´s smooth jazz on the stereo. I´ve just had a cup of tea with the girls here, and I´m ready to go to sleep, ready for a new week, the last one in Norway for a while.
Saturday I´m leaving for Africa yet another time. Kenya, Uganda and Tanzania will be my home for the next couple of mounths, and I´m trapped in this vacuum, between the joy of travelling, and the sorrow of leaving things behind for a while. This is how it´s always been, call it natural or not.
I´m pursponing things I should do, plan and so on, in an attempt to purspone the whole thing. If I had been smart enough to learn from earlier experiences, I´d know that this will be yet another time of exitement and experiences. But now... well, the fear of the unknown drives me, and holds my heart like always before.
Life is changing, constantly moving, and trying to stand still just because I feel so good where I´m at right now is wrong.
But scary, yes, I admit it easily.....
søndag 22. august 2010
onsdag 11. august 2010
Mysterier / Mysteries
Det var en som syntes det skjedde litt lite på bloggen min for tiden, så da var det jo ikke noe annet å gjøre enn å skrive litt da
--------------------------------------------------------------------------------------------
There was someone who thought nothing happened on my blog, so I didn´t have any other choice than to write :)
Jeg er inne i avslutningen av min første jobb som lege, utrolig, men sant. Det har vært en god tid, og en utfordrende tid. Jeg sitter igjen med mye, men mer og mer er det en ting som utkrystalliserer seg; kan jeg noensinne virkelig fullt ut forstå et annet menneske?
----------------------------------------------------------------------------------------------
I´m about to finish my first job as a doctor, strange, but true. It´s been a good time, and a challenging time. And what I´m left with is a lot of toughts , especially that I will never ever be able to fully understand another human being...
Dagene her oppe har vært fylt til randen med samtaler, med stadig nye ting som spiller inn, stadig nye deler av et menneskes historie som plutselig ligger der åpent, med stadig nye vinklinger, nye tanker. Og jo lengre inn i samtalene vi kommer, jo mindre forstår jeg. Og kanskje er det alltid sånn. Kanskje er det å være menneske så innviklet i seg selv at det er en umulighet å virkelig fullt ut forstå hverandre. Hva hadde det gjort med verden om vi gjorde det, forstod hverandre? Jeg vet ikke, antakelig ville verden sett helt annerledes ut, men om det hadde vært bare godt, det er jeg noen ganger litt usikker på.
For ville vi da brukt tid og krefter på å være sammen, bli kjent, eller ville vi kun tatt alt for gitt, siden vi jo forstod hverandre umiddelbart allikevel?
------------------------------------------------------------------------------------------
The days has been filled with conversations with constantly new thoughts, new parts of that persons history, new colours to explain why todays painting looks like it does. And the longer the conversations, the less I understand. And maybe thats how it always is. Maybe people are to complicated to fully understand? What would the world look like if we did fully understand eachother? I don´t know, I guess it would look very different, but better? If that was the reality, why would we use time with eachother? We certainly wouldn´t need to be curious, to ask to understand...
Om det er en ting som har gått igjen i samtalene, og i mine tanker, den siste tiden, så er det at alt i livet er prosesser; det er prosesser å komme videre fra det som ligger i fortiden, prosesser i hele tiden å finne ut hvem jeg selv er, prosesser å våge å gå ut i det livet som ligger foran en. Og gjennom alt går en undertone av fri vilje og valg. Tidvis så enormt vanskelig, særlig om man har satt seg fast i noe som er trygt men svært lite hensiktsmessig for videre utvikling.
Og jeg undrer meg, og lærer, og blir ydmyket over hvor lite jeg vet, hvor lite jeg noen gang kommer til å vite, og hvor lite det er hensiktsmessig at jeg vet for å kunne veilede, gå sammen med..
----------------------------------------------------------------------------------------------
Life is filled with processes... thats a thought that has been filling my mind, and the conversations, lately. Processes in how to move on from your past, processes in finding out who you are, and to dare to dive into the life that lies in front. And through it all there is an element of free will and decicions. Sometimes sooooo difficult, especially if you´re stuck in something safe but not helpful in trying to move on.
And I´m wondering, and learning, and being humbled when I see how little I´ll ever know, and how little it´s helpful that I know if I am to guide, and walk alongside with...
Søren Kierkegaard sa en gang at for å hjelpe et menneske må man komme på det stedet det mennesket befinner seg, og se verden fra dets standpunkt. Nå lurer jeg på hvor hensiktsmessig det er i det store å det hele, og forresten, hvordan skal jeg klare å komme til et slikt sted, når jeg ikke engang forstår mennesket jeg skal hjelpe?
---------------------------------------------------------------------------------------------
Soren Kierkegaard once said that to be able to help another person you need to be in the place this person is in, and to see the world from this point of view. Right now I´m wondering how helpful that actually is, and by the way, how on earth shall I be able to reach a place like that when I don´t understand the person I´m supposed to help?
Og hvordan skal jeg kunne forstå et annet menneske når jeg ikke engang fullt ut forstår meg selv?
---------------------------------------------------------------------------------------------
And how can I understand another person when I don´t even fully understand myself?
--------------------------------------------------------------------------------------------
There was someone who thought nothing happened on my blog, so I didn´t have any other choice than to write :)
Jeg er inne i avslutningen av min første jobb som lege, utrolig, men sant. Det har vært en god tid, og en utfordrende tid. Jeg sitter igjen med mye, men mer og mer er det en ting som utkrystalliserer seg; kan jeg noensinne virkelig fullt ut forstå et annet menneske?
----------------------------------------------------------------------------------------------
I´m about to finish my first job as a doctor, strange, but true. It´s been a good time, and a challenging time. And what I´m left with is a lot of toughts , especially that I will never ever be able to fully understand another human being...
Dagene her oppe har vært fylt til randen med samtaler, med stadig nye ting som spiller inn, stadig nye deler av et menneskes historie som plutselig ligger der åpent, med stadig nye vinklinger, nye tanker. Og jo lengre inn i samtalene vi kommer, jo mindre forstår jeg. Og kanskje er det alltid sånn. Kanskje er det å være menneske så innviklet i seg selv at det er en umulighet å virkelig fullt ut forstå hverandre. Hva hadde det gjort med verden om vi gjorde det, forstod hverandre? Jeg vet ikke, antakelig ville verden sett helt annerledes ut, men om det hadde vært bare godt, det er jeg noen ganger litt usikker på.
For ville vi da brukt tid og krefter på å være sammen, bli kjent, eller ville vi kun tatt alt for gitt, siden vi jo forstod hverandre umiddelbart allikevel?
------------------------------------------------------------------------------------------
The days has been filled with conversations with constantly new thoughts, new parts of that persons history, new colours to explain why todays painting looks like it does. And the longer the conversations, the less I understand. And maybe thats how it always is. Maybe people are to complicated to fully understand? What would the world look like if we did fully understand eachother? I don´t know, I guess it would look very different, but better? If that was the reality, why would we use time with eachother? We certainly wouldn´t need to be curious, to ask to understand...
Om det er en ting som har gått igjen i samtalene, og i mine tanker, den siste tiden, så er det at alt i livet er prosesser; det er prosesser å komme videre fra det som ligger i fortiden, prosesser i hele tiden å finne ut hvem jeg selv er, prosesser å våge å gå ut i det livet som ligger foran en. Og gjennom alt går en undertone av fri vilje og valg. Tidvis så enormt vanskelig, særlig om man har satt seg fast i noe som er trygt men svært lite hensiktsmessig for videre utvikling.
Og jeg undrer meg, og lærer, og blir ydmyket over hvor lite jeg vet, hvor lite jeg noen gang kommer til å vite, og hvor lite det er hensiktsmessig at jeg vet for å kunne veilede, gå sammen med..
----------------------------------------------------------------------------------------------
Life is filled with processes... thats a thought that has been filling my mind, and the conversations, lately. Processes in how to move on from your past, processes in finding out who you are, and to dare to dive into the life that lies in front. And through it all there is an element of free will and decicions. Sometimes sooooo difficult, especially if you´re stuck in something safe but not helpful in trying to move on.
And I´m wondering, and learning, and being humbled when I see how little I´ll ever know, and how little it´s helpful that I know if I am to guide, and walk alongside with...
Søren Kierkegaard sa en gang at for å hjelpe et menneske må man komme på det stedet det mennesket befinner seg, og se verden fra dets standpunkt. Nå lurer jeg på hvor hensiktsmessig det er i det store å det hele, og forresten, hvordan skal jeg klare å komme til et slikt sted, når jeg ikke engang forstår mennesket jeg skal hjelpe?
---------------------------------------------------------------------------------------------
Soren Kierkegaard once said that to be able to help another person you need to be in the place this person is in, and to see the world from this point of view. Right now I´m wondering how helpful that actually is, and by the way, how on earth shall I be able to reach a place like that when I don´t understand the person I´m supposed to help?
Og hvordan skal jeg kunne forstå et annet menneske når jeg ikke engang fullt ut forstår meg selv?
---------------------------------------------------------------------------------------------
And how can I understand another person when I don´t even fully understand myself?
lørdag 7. august 2010
Sikring og tautillit
Jeg har prøvd fjellklatring for første gang i mitt liv. Neppe en ny yndlingsbeskjeftigelse, men det var gøy å prøve, og det gav meg noen aha-opplevelser.
For det første; joda, veggen var bratt nok den, men nedenfra så det ok ut, hyllene så greie ut, takene så dype ut, og ikke minst, mine fjellgeiter av kolleger nærmest sprang opp veggen, så dette går nok greit tenkte jeg, og fikk på meg sele, sko og hjelm, og ble godt sikret.Og så var det å begynne; høyre fot der, venstre der, høyre hånd med godt tak i en utstikker, og venstre klamrende fast i en bergsprekk. Og så beveger vi oss Ingvill..
Til min store forundring oppdaget jeg at å klamre seg fast tok alle mine krefter, og å gi slipp på et av takene for å flytte beina var nesten umulig, for i mitt hode var det kun mine armer og bein som holdt meg oppe, og det å måtte slippe taket for å se etter et nytt og bevege seg oppover ble rett og slett for skummelt.
Men med god veiledning fra de under meg kom jeg meg på sett og vis noen metre opp, kjempende med høydeskrekk, såre fingre, og fornuften. Et menneske skapt for det horisontale utfordre det vertikale, det finnes ikke logisk en plass. Men så endret plutselig noe seg; jeg begynte å stole på tauet som holdt meg oppe, på hun som kyndig sikret meg der langt under meg, og jeg opplevde at om jeg slapp taket og ikke klarte å holde fast lengre så kunne jeg slippe meg ut, dingle høyt der oppe, og endog nyte utsikten før jeg kravlet meg tilbake i veggen og fortsatte oppover...
Og da jeg mør i kroppen og overrasket over at ikke høydeskrekken hadde fått overtaket, traff bakken igjen, hadde jeg gjort noen verdifulle oppdagelser..
For stoler jeg på Han som sikrer meg? Stoler jeg på at han strammer tauet så jeg ikke raser i bakken når jeg prøver å ta et nytt steg? Stoler jeg på at Han vil veilede meg i hvor jeg skal sette beina, og hvor det er best at armene får et nytt tak? Eller famler jeg selv, skal klare selv? Er jeg ydmyk nok til å se at for å bestige den veggen kalt mitt liv er jeg avhengig av Han, ønsker jeg å være avhengig av han?
Det finnes folk som klatrer uten sikring, fasadeklatrere for eksempel. Helt på egenhånd farer de oppover bygninger og fjell. Det ser så enkelt ut, og de er helt uavhengige og frie, men om de faller er fallet fatalt... Og ikke kan de ta pause og dingle i selen heller.
Ikke bare sikret mine gode kolleger meg, de oppmuntret meg også, særlig når det eneste jeg ville var å gi opp og komme meg ned igjen. De hjalp meg frem, fikk meg til å fokusere igjen, og til å stole på tauet. Uten de heller ville jeg aldri kommet av flekken....
--------------------------------------------------------------------------------------------
Security and rope-trusting.
I´ve tried mountainclimbing for the first time in my life. I doubt it will be my new favourite hobby, but it was good fun to try, and it gave me some new thoughts..
First of all; ok, the mountain was steep enough, but from down there it looked ok, with places to hold on to with both feet and hands, and my collegues looked like mountaingoats running up and down, so this will be OK, I thought.. I received all my equippment, and was safely secured. And then I stared my journey; left foot there, the right one a bit higher, left hand holding on there, the right one here. And lets moove Ingvill...
To my surprise I discovered that holding on stole all my strength, and to let go with one foot or hand to move them was almost impossible, because in my head this was all that held me up; my hands and feet. To let go of one of them to be able to move was faaaar to scary to do.
But guided by my collegues I managed to traverse some meters, fighting against my fear of hights, sore fingers, and my reason. A human being created for the horizontal challenging the vertical... there´s no logic to it at all!
But then something changed; I started to trust in the rope holding me up, and in my friend securing me there somewhere beneath me. And I experienced that if I let go, If I no longer could hold on, I could sit there relax in the reins, enjoying the view, before crawling back onto the rock and continue up, up, up.
And when I returned to the ground, my body aching, surprised that my fear of hights hadn´t got the best of me, I had realised something important...
Do I trust in Him who secures me? Do I trust that He will tighten the rope so that I don´t fall to the ground when trying to move? Do I trust that He will guide me in where to place my hands and feet? Or am I so stubborn that I want to do it all by myself? Am I humble enough to see that in order to climb the wall called my life I´m dependent on Him? Do I want to be dependent on Him?
There are climbers who climbs buildings and mountains without rope or someone to secure them. All by themself they manage to get up. It looks sooo simple, and they are indipendent and free, but if they fall it´s often fatal.... And they can´t take breaks to relax and enjoy the view either...
My collegues did not only secure me, they encouraged me too, especially when the only thing I wanted to do was give up and get down again. They helped me on, got me to focus, and to trust in the rope. Without them I would never even have left the ground....
For det første; joda, veggen var bratt nok den, men nedenfra så det ok ut, hyllene så greie ut, takene så dype ut, og ikke minst, mine fjellgeiter av kolleger nærmest sprang opp veggen, så dette går nok greit tenkte jeg, og fikk på meg sele, sko og hjelm, og ble godt sikret.Og så var det å begynne; høyre fot der, venstre der, høyre hånd med godt tak i en utstikker, og venstre klamrende fast i en bergsprekk. Og så beveger vi oss Ingvill..
Til min store forundring oppdaget jeg at å klamre seg fast tok alle mine krefter, og å gi slipp på et av takene for å flytte beina var nesten umulig, for i mitt hode var det kun mine armer og bein som holdt meg oppe, og det å måtte slippe taket for å se etter et nytt og bevege seg oppover ble rett og slett for skummelt.
Men med god veiledning fra de under meg kom jeg meg på sett og vis noen metre opp, kjempende med høydeskrekk, såre fingre, og fornuften. Et menneske skapt for det horisontale utfordre det vertikale, det finnes ikke logisk en plass. Men så endret plutselig noe seg; jeg begynte å stole på tauet som holdt meg oppe, på hun som kyndig sikret meg der langt under meg, og jeg opplevde at om jeg slapp taket og ikke klarte å holde fast lengre så kunne jeg slippe meg ut, dingle høyt der oppe, og endog nyte utsikten før jeg kravlet meg tilbake i veggen og fortsatte oppover...
Og da jeg mør i kroppen og overrasket over at ikke høydeskrekken hadde fått overtaket, traff bakken igjen, hadde jeg gjort noen verdifulle oppdagelser..
For stoler jeg på Han som sikrer meg? Stoler jeg på at han strammer tauet så jeg ikke raser i bakken når jeg prøver å ta et nytt steg? Stoler jeg på at Han vil veilede meg i hvor jeg skal sette beina, og hvor det er best at armene får et nytt tak? Eller famler jeg selv, skal klare selv? Er jeg ydmyk nok til å se at for å bestige den veggen kalt mitt liv er jeg avhengig av Han, ønsker jeg å være avhengig av han?
Det finnes folk som klatrer uten sikring, fasadeklatrere for eksempel. Helt på egenhånd farer de oppover bygninger og fjell. Det ser så enkelt ut, og de er helt uavhengige og frie, men om de faller er fallet fatalt... Og ikke kan de ta pause og dingle i selen heller.
Ikke bare sikret mine gode kolleger meg, de oppmuntret meg også, særlig når det eneste jeg ville var å gi opp og komme meg ned igjen. De hjalp meg frem, fikk meg til å fokusere igjen, og til å stole på tauet. Uten de heller ville jeg aldri kommet av flekken....
--------------------------------------------------------------------------------------------
Security and rope-trusting.
I´ve tried mountainclimbing for the first time in my life. I doubt it will be my new favourite hobby, but it was good fun to try, and it gave me some new thoughts..
First of all; ok, the mountain was steep enough, but from down there it looked ok, with places to hold on to with both feet and hands, and my collegues looked like mountaingoats running up and down, so this will be OK, I thought.. I received all my equippment, and was safely secured. And then I stared my journey; left foot there, the right one a bit higher, left hand holding on there, the right one here. And lets moove Ingvill...
To my surprise I discovered that holding on stole all my strength, and to let go with one foot or hand to move them was almost impossible, because in my head this was all that held me up; my hands and feet. To let go of one of them to be able to move was faaaar to scary to do.
But guided by my collegues I managed to traverse some meters, fighting against my fear of hights, sore fingers, and my reason. A human being created for the horizontal challenging the vertical... there´s no logic to it at all!
But then something changed; I started to trust in the rope holding me up, and in my friend securing me there somewhere beneath me. And I experienced that if I let go, If I no longer could hold on, I could sit there relax in the reins, enjoying the view, before crawling back onto the rock and continue up, up, up.
And when I returned to the ground, my body aching, surprised that my fear of hights hadn´t got the best of me, I had realised something important...
Do I trust in Him who secures me? Do I trust that He will tighten the rope so that I don´t fall to the ground when trying to move? Do I trust that He will guide me in where to place my hands and feet? Or am I so stubborn that I want to do it all by myself? Am I humble enough to see that in order to climb the wall called my life I´m dependent on Him? Do I want to be dependent on Him?
There are climbers who climbs buildings and mountains without rope or someone to secure them. All by themself they manage to get up. It looks sooo simple, and they are indipendent and free, but if they fall it´s often fatal.... And they can´t take breaks to relax and enjoy the view either...
My collegues did not only secure me, they encouraged me too, especially when the only thing I wanted to do was give up and get down again. They helped me on, got me to focus, and to trust in the rope. Without them I would never even have left the ground....
tirsdag 3. august 2010
The road is long with many winding turns..
"Eg veit ikkje kor eg skal, men eg gler meg medan eg kjem dit" A.Kavli
Klokt sagt! Livet er en risikosport, fyllt med usikkerhet og svinger hvor vi ikke vet hva som ligger bak. Men her er jeg nå, dette er det jeg kjenner, dagen idag - skjønt den kjenner jeg ikke før den er over. Men jeg kan glede meg over den, på den :)
God reise folkens!
-----------------------------------------------------------------------------------------------
"I don´t know where I´m going, but I´ll rejoyce while going there" A.kavli
Wise words! Life is a high-risksport, filled with insecurity and winding turns hiding what lies behind. But here am I now, this is what I know, this day - allthough I don´t really know it until it ends. But I can enjoy it-today!
Have a safe journey people!
Abonner på:
Innlegg (Atom)