Det er den draumen me ber på...

Det er den draumen me ber på
at noko vedunderleg skal skje,
at det må skje-
at tidi skal opna seg
at hjarta skal opna seg
at dører skal opna seg
at berget skal opna seg
at kjeldor skal springa-
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.
Olav H. Hauge

Kom over ett av mine yndlingsdikt her en dag, og ble atter igjen minnet om mine egne drømmer - både de oppfylte (så til de grader), og de som fortsatt ligger der som skjulte våger vi enda ikke vet om. Hvilke dører skal åpne seg, hvilke kilder skal springe, hvilke drømme skal åpne seg der? Hvilke har alt åpnet seg? Og klarer jeg å nyte den vågen denne morgenstunden har vist meg, eller haster jeg videre mot nye våger?

De to siste linjene i diktet er så breddfulle av følelser, av inntrykk at jeg hver gang jeg leser de kjenner tufta under meg, ser dråpene dryppe fra årene, morgendisen som ligger over vannet. Lyden av en ringdue inne på land, og synet av stokkanda med sine unger som nettopp har startet dagens svømmetrening. Å ligge fremst i baugen på båten, lene seg over ripa, se speilbildet i vannet og skue inn mot en ny våg, en ny dag...


Bildene illustrerte ikke akkurat den vågen jeg tenker på, men heller en drøm, et minne om å være varm :)

Livet i fanget - fanget i livet?

Etter påpakk fra flere hold om at det hadde blitt merkelig stille her får jeg ta "pennen" fatt igjen. Om grunnen til mitt fravær er tanketørke vil jeg ikke si, heller fravær av tid - både til å absorbere tankene, og skrive de ned.
Fire uker er gått siden jeg trådde inn i rollen som fastlegeobservatør og vikar, og imorgen venter skolebenken igjen. Godt - og samtidig litt vemodig å være ferdig.

Det har vært fire intense uker, og møtene jeg beskrev forrige gang har skjedd, gang på gang - de enkle, de vanskelige, de umulige. Umulige ikke fordi pasientene er umulige i seg selv, men fordi livet, med alle sine svinger, har bragt de til steder det er vanskelig å komme ut av.

Det som forundrer meg mest er hvordan mennesker i mer eller mindre sårbare posisjoner serverer meg større eller mindre deler av sitt liv - rett i fanget på meg. Lille meg - jeg som ikke en gang er god på å ta imot en ball som blir kastet til meg, og så skal jeg ta imot et liv? Fragmentert eller helt, frydefullt eller ødelagt, livløst eller kraftfullt. Det er noe sprøtt, noe underfundig ved det hele.

Jo lengre jeg lever, og jo flere andre liv jeg møter, jo lengre viser det seg at det strået jeg trakk ved min fødsel, er. I møte med menneskers livshistorier forstår jeg mer av min egen. Andre menneskers kamper setter mine egne i perspektiv. Andre menneskers viljestyrke og stå-på-vilje gjør meg ydmyk og gir meg drivkraft i mine tunge stunder.

Vi er stadig på jakt etter forbilder, helter. Mennesker vi kan se opp til. Vel, jeg skal innlemme deg i en hemmelighet. Sett av noen minutter, noen dyrebare øyeblikk med menneskene rundt deg - nye bekjentskaper eller gamle, og du vil innse at heltene finnes overalt. Mennesker som lever... mennesker som kjemper. Noen ganger med livet de er tildelt, noen ganger imot det.

Det treffer meg i magen hver gang jeg møter mennesker som forteller om sine kamper, og det fyller meg med undring og ydmykhet å høre hvordan de kjemper seg videre, selv når livet svinger for fort til at de kan henge med.



Kvamshesten i Sunnfjord.



"Det er den svake som kan reise seg - den sterke står allerede....."