Halllloooo i luken!

Det er virkelig ikke ofte jeg kjenner at jeg blir skikkelig sint, et sånt sinne og frustrasjon som tar strupetak på meg og gjør at jeg utbryter "Er det mulig!!!" Men her og nå, ja, så har det skjedd.
På siden av mailen min detter det inn alle mulige reklamer, og ikveld dukket dette opp;

"Gift? Savner spenning? - Unn deg en spennende chat, flørt, affære. Gjør livet levende"

Jeg måtte stoppe opp og lese det en gang til, for jeg trodde rett og slett ikke det som stod der. Men her var det altså, rett foran øynene på meg, en datingside beregnet på samboende eller gifte. "vi lever jo bare en gang" som det står på siden.
"Vi tilbyr en helt privat affære der du kan finne en som oppfyller dine etterlengtede drømmer."
Jeg aner ikke om jeg kjenner på dypt sinne eller bare en forferdelig sorg.
I et samfunn hvor ekteskapet, noe av det som har vært grunnpilaren i samfunnet til alle tider, mister mer og mer fotfeste, legges det nå altså til rette for at det skal bli enklere å ha en affære. Du trenger ikke se særlig langt for å se resultatet av brutte relasjoner, de finnes nær sagt overalt, og konsekvensene er tidvis brutale.
Jeg mener ikke å være fordømmende for de som bruker disse sidene - men heller rette en pekefinger på et samfunn hvor slike sider ikke engang er noe som får folk til å reagere. At det er blitt en menneskerettighet å alltid følge sine egne følelser uten tanke på andre. Og hva er denne enorme svindelen om at vi kan finne en som kan oppfylle alle våre etterlengtede drømmer? Vis meg den mann eller kvinne som kan det - eller som ønsker å få det stempelet og den byrden det må være å skulle være en som kan/skal oppfylle alle de etterlengtede drømmene til et annet menneske.
Når skal det bli normalt igjen å innse at relasjoner er arbeid, tidvis lett, tidvis hardt og at det "perfekte" per def ikke er noe å trakte etter - både fordi det ikke finnes, og om det hadde gjort det ville det hele blitt så statisk at å snakke om en relasjon ville blitt komplett umulig, da en relasjon har i seg at den er dynamisk?

Ikke misforstå - jeg setter meg ikke til dommer over noens relasjoner, men jeg synes det er forferdelig synd at vi som samfunn og som medmennesker ikke setter mer inn på å hjelpe hverandre, til å kjempe for ting det er verdt å kjempe for - heller enn å legge tilrette for å ødelegge..

Nytråkka spor

Jeg har oppdaget en ny måte å gå på ski; utenom løypene :)
Joda, høres nok rart ut, men som oppvokst på det sentrale østland er ski for meg forbundet med rene autostradaer av preparerte løyper i et sinnrikt nett hvor små og store både med "løpepinner" og de med pinnebrød i sekken beveger seg mer eller mindre uanstrengt. Joda, for all del har jeg opplevd både dårlig føre og løssnøkjøring, men jeg må langt tilbake i hukommelsen skal jeg huske milevis med vidder og fjell, høye, hvite topper og det å tråkke løype sjøl. Fram til nå.
Påsken på Voss betyr fjellski og feller, klister og appelsin, solkrem og skille, brusende glede over fantastiske vidder, og skrekkblandet fryd idet baken blir brukt som fremkomstmiddel ned de verste bakkene.


Hvem sa det ikke var snø til påske?


Langt fra overfylt turisthotel og slalombakker - ingen kø!


Med riktig smøring går motbakkene som en lek - nesten ihvertfall :)


Smil :)


Følg rygg - vær trygg! En god rygg


Jepps, jeg kan like dette!

Om nåde og utilstrekkelighet

Har du noen gang følt deg utilstrekkelig? Nei, du har vel ikke det. Ikke i min verden i alle fall. "Alle" andre takler jo ting så bra, får til det de begir seg ut på, og lykkes. Slike tanker sniker seg i hvertfall tidvis inn i mitt lille hode.
Nå skal ikke dette misforstås som at jeg sitter og føler meg mislykket og utilstrekkelig hele tiden, for all del; for det meste går det bra, tidvis også veldig bra. Noen ganger endog så bra at jeg tenker at "dette takler jeg jo helt på egenhånd" : studiet, venner, kjæreste, fremtid, fortid, nåtid, planer, drømmer, ønsker osv osv, tilogmed bekymringene mine kan jeg visst klare selv i slike stunder.
Men så kommer alt ramlende ned i hodet på meg. Og jeg kjenner en gammel, lett gjenkjennelig følelse igjen; Utilstrekkelighet, skikkelig bunnløs utilstrekkelighet.
Da må jeg ta en timeout, en pause, og lytte. Være stille ( noe som fra min side nok skjer litt for skjeldent :)) Igår var jeg stille, og igjen ble jeg minnet om noe jeg nok kommer til å måtte bli påminnet gjennom hele livet, for jeg klarer aldri å leve helt og fullt i det. Antakelig klarer jeg aldri det, men jeg håper, og jeg lærer, ett lite skritt av gangen...

"Min NÅDE er nok for deg, for troen fullendes i SVAKHET"

Forsinkelser

"Det er omveiene, forsinkelsene og sidesporene som beriker ens liv."
Nils Kjær

Målbevissthet dyrkes som et stort gode - og det er bra det, livet, og verden går fremover da, men for å være ærlig, når jeg ser på livet mitt ( jada, jeg vet, høres ut som om jeg har nådd 90, minst!!) så er det ikke de dagene jeg har vært effektiv og særs målbevisst jeg ser tilbake på og fryder meg over. Det er heller ikke det jeg ønsker å bli kjent som; "Ingvill, den målbevisste og effektive"
Nei, det er når dagene, eller livet for den sags skyld, har tatt en omvei, et sidespor, noe vekk fra MIN opprinnelige plan, de dagene husker jeg, de øyeblikkene er kjære for meg. Det er det jeg ønsker å bli kjent som; "Ingvill, du vet, ho som har rom for forsinkelse og endringer i planene.." Ikke at effektivitet er å forakte, å virre rundt på et evig sidespor er ikke livet det heller. Men det er noe med mentaliteten med ikke å være redd for omveien, forsinkelsene, og sidesporene. Kanskje gir de oss nye perspektiver, nye tanker, tid til å reflektere, tid til en samtale vi glatt hadde kjørt forbi i den opprinnelige planen.
Og kanskje øker vi sjansen for at vi lytter, til hva livet, og Han som satte oss her, sier til oss, mens vi sitter der og venter på neste etappe?

Hva hadde forresten Norge vært uten slike "sidespor"? Hvor ellers i verden går man tur som oss? Ikke fra A til B, men fra A, og en runde, en fin runde, noen ganger en våt runde, en forblåst runde, en frisk runde, en vakker runde, tilbake til A. Et sidespor.. en omvei.. eller rett og slett bare en del av veien.
Det er lettere å få med seg omgivelsene på en kjerrevei i Sogn enn på autostradaen i Tyskland...

Og forresten... visste du at gresset er grønnest der vi går, bare vi husker å vanne og luke?

Stress ned, senk skuldrene, fuglene kvitrer, og veien ligger der den, så kan du velge om du vil gå eller bruke raskere, mer effektive fremkomstmidler..