Fokus

Til min store forskrekkelse ser jeg at det snart er jul, folk har visst planlagt og handlet, pakket inn og gjort klart, bakt kaker og pynta - det er førjulskos og adventstid.
En tid for å vente i glede og spenning, i takknemlighet og håp, til Han som lot seg føde inn i verden som flyktning og "bastard", inn i en urolig tid, inn i en mørk tid. For å gi menneskene lys, et evig lys i mørke.

For min del må jeg med skam meddele at Hans ankomst, og feiringen av den har kommet ikke bare litt i skyggen, men helt i bakevja... For hva er vel en frelsers komme mot lyset i tunelen som sier at år med studier ( som jeg selv, ingen andre, har valgt...) endelig er over. Ja i forhold til DET blekner vel alt...

Det har vært en bisarr høst, og jeg må med skam melde at jeg lot meg rive med, i et stress, et jag som gjorde at hadde det ikke vært for mine nærmeste er jeg redd jeg helt og holdent hadde mistet fokuset på hva livet egentlig handler om.
Og så sitter jeg her, fem dager før jeg, hvis alt går etter planen, aldri mer skal være medisinstudent, og lurer på om dette var siste gangen.
Siste gangen jeg mister fokus... Og jeg vet dessverre svaret så altfor godt. Nei, mest sannsynlig ikke. Det er så mange ting som så lett sluker oss, som så lett gjør at vi mister fotfeste, mister av syne det som er viktig i livet.
Høsten har, om ikke annet, fått meg til å tenke; "dette er mitt liv, jeg har alle muligheter til å gjøre hva jeg vil med det. Hva vil jeg med det? hva er viktig? og hva er kun streben for tomhet?"

Jeg har mange spørsmål, få svar. Men en ting vet jeg; at diplomet for vel gjennomført semester, vel, det er det ikke jeg som skal ha, men han som har stått med meg igjennom alt. Det er der bragden ligger, det er der essensen ligger.




"They say life makes sense backwards, only you´ve got to live it forward"

Pust...

Som et pust fra en verden utenfor eksamensbobla kom jeg over mini-serien "Omvend meg" på Vårt Land sine nettsider. Spennende spørsmål om tro og tvil, formidlet fra et tidligere misjonærbarn, nå ateist, i samtale med en kamerat av meg fra Oslo, som er pastor.

Det føltes som når man trekker luft etter et litt for dypt dykk under vannflaten, å ta inn over seg livets store spørsmål igjen, det som virkelig betyr noe. Og jeg ble tatt på senga over hvor avflatet jeg har blitt denne høsten. Tusenvis av sider med menneskers forskning om hvordan vi henger sammen og fungerer ( og ikke fungerer) skal pugges, prosesseres, mistes, for så å pugges igjen.

Men jeg glemmer å løfte blikket.
Å se den virkelig store helheten, det som gjør oss så komplekse, så fantastiske. Det som virkelig er spørsmålene å stille seg er ikke hvem som fant ut hvordan sykdommer skal helbredes, hvem som kom frem til at overarmsbeinet er leddet med underarmsbeina osv. Nei, de viktige spørsmålene her i livet krever mer dyptpløyende undersøkelser enn som så.
Som å ha tenkt igjennom om du tror vi i utgangspunktet er en tilfeldighet.
Om jeg skal ha brukt 6 år av mitt liv på å studere tilfeldigheter, hvis eneste mål er å nå sitt biologiske toppunkt for så å forsvinne som støv igjen - vel, da har jeg lagt ned mye arbeid i nettopp det - tilfeldigheter.

Dagens mennesker tror, men på hva? På et evig oljefond som skal hjelpe oss til å leve våre luksusliv til vi dør?
På tekniske medisinske installasjoner som kan diagnostisere, kurere, ja endog fjerne, all lidelse?
På en jord som vil rette sin skjeve rygg på egenhånd uten at vi som sitter på toppen våger å hoppe av og støtte og hjelpe?
På slagordet "Har du lyst har du lov" - uten tanke på medmenneskers følelser, eller våre egne for den saks skyld?
På apatiens evige vuggevise?
På at forskningen har gått så langt at rett rundt hjørnet ligger kuren mot selve døden? Som et postmodernismens svar på ungdomskilden...

Vi lever som om vi var udødelige - og samtidig med liv så fylt til randen med innhold at en skulle tro vi hadde hastverk med å oppleve alt.
"Fordi jeg forventer effektivitet" har blitt slagordene vi lever under, men vi har blitt så effektive at det å stoppe opp og tenke igjennom hva vi er, hva vi tror på - nei, det har vi ikke tid til.

Våger vi å se et annet menneske inn i øynene og stille spørsmålene? Være tilstede? Med tro? Med tvil? Med livet?


På kunstgalleriet så ateisten og pastoren på bilder med de store spørsmål - men menneskene på bildene så bort.. Fordi de ikke våget å stille spørsmålene direkte til noen? Eller fordi det rett og slett ikke var noen å stille de til, fordi så få hadde gitt seg selv tid til å tenke over de selv? Ikke vet jeg...

Hva tror du?