mandag 13. august 2007

”Når lykken er et mål i seg selv, opphører den å være lykke,”






Sitatet er fra Per Arne Dahl, en teolog hvis bøker jeg enda ikke har utforsket, men hans bøker står svært høyt på min liste over "må-lese-snart"bøker. Det var en kamerat som satte meg på tanken idag. Lykke er jo ikke et ukjent tema på denne siden. Kanskje skulle jeg strebe etter å skrive om ting som er litt utenfor "allmennboksen", dvs ting som hver og en går og tenker på, men poenget er vel at jeg er jo en "hver og en" jeg også :)

Et kjapt søk på google viser at folk flest virkelig ikke har skjønt overstående sitat. Jakten på lykke, den ultimate lykke, foregår visst overalt, og i alle mulige former ( henvisning til "The happy curve" - en side som ved første øyekast virket som en motpol til dagens slankepress, greit nok det:), og et artig treff på "happiness")

Som min kamerat påpekte, vi i velferdsstaten Norge definerer lykke som noe helt annet enn mennesker i andre deler av verden. Vi har jo alt vi trenger, ja, livet blir kanskje endatil litt kjedelig, fordi vi ikke trenger å gjøre noe som helst aktivt for å fylle behovene våre. Og hva blir lykken da?Jo, å oppleve alt som oppleves kan, og helst ting som er mer eksotisk, og mer ekstremt enn hva andre har gjort.
Hmm, jeg følte meg truffet. Jeg vil helst skille meg ut litt, ikke være som alle andre. Jeg skal helst ha litt mer interessant å se tilbake på enn andre, helst ha litt flere eksotiske stempler i passet mitt, og litt flere halsbrekkende historier å fortelle i lunsjpausen. Da føler jeg meg sett, da føler jeg at jeg får realisert meg selv, og det må da være toppen av lykke?For all del, jeg mener ikke at disse tingene i seg selv er gale, men spørsmålet er hva er mitt mål med det? Jeg hørte en person si en gang at grunnen til at han valgte å bo i Afrika en stund var for å kunne skryte av det senere. Oppholdet i Afrika i seg selv var nok bra det, men blir vi virkelig lykkelig av alle disse tingene vi gjør dersom de alle sammen kun er ment som noe vi kan pryde skrytealbumet vårt med?

Det slo meg at det sier igrunnen mye om hva vi definerer som lykke her i Norge, ja i vesten generelt, når jeg tenker over hvordan vi stusser og himler med øynene over hvor lykkelige mennesker i fattige land ofte virker ( da henviser jeg ikke til dagsrevyens endeløse bilder fra flyktingeleirer...) Hvordan så mange stråler av en livsglede mange i Norge for lengst har mistet, på tross av at de kanskje ikke engang har nok mat til å klare seg igjennom vinteren.
Nå skal ikke jeg prøve å komme med et svar på hvorfor disse virker så mye lykkeligere ( jada, jeg er klar over at jeg generaliserer!) men kanskje ligger litt av svaret i overskriften... Kanskje er det de som ikke jakter på lykken i seg selv, men som evner å glede seg over hver dag, over hver lille enkle ting, som finner lykken...?