Toveis tilgivelse

Egentlig altfor sent å blogge i disse eksamenstider, men gjør det allikevel..
Jeg har vel også tidligere sammenliknet troen min med et kjærlighetsforhold ( og hvis du detter av nå fordi du tror dette blir klissete - gi meg en sjans :) Den stormende forelskelsen med masse følelser, hvor alt er rosenrødt og flott, til et tidspunkt for valg: "er dette det rette for meg?" til hverdagen, der hvor det ofte er langt mellom de store følelsene, og troen kanskje noenganger vedvarer kun på grunn av vilje. Langt fra rosenrødt i alle fall.
At troen min har nådd hverdagen, det er sikkert. Men ikke dermed sagt kjedelig. For det er en stadig utvikling, og en relasjon som bare blir dypere og dypere, kanskje nettopp fordi den mer og mer har sin grunn i en vilje til å tro, ikke en følelse...
Og idag ble et nytt aspekt innført idet jeg snakket med en god kristen dame med flere år på baken enn det jeg har.
Aspektet med at tilgivelse går to veier: Gud tilgir oss, men vi må også tilgi Gud.
Hey, det var en tanke som har ligget latent uten at jeg noengang har satt ord på den. For det kan da ikke gå an?? Gud gjør da ikke noe galt?? nei, fra hans vinkel gjør han nok ikke det. Og fra Hans synspunkt ( hvilket jo til syvende og sist jo er det reelle, men det spiller liksom liten rolle her nede...)er han rettferdig og god. Men hva hjelper det når vi ikke ser det?? Er Gud virkelig rettferdig? Når vi leser gamletestamentet ser det virkelig ikke sånn ut; Kain og Abels offer, hvorpå gud prissetter den ene men ikke den andre, alle folkeslag som utryddes for at Israelsfolket skal få sitt land. Hva med de andre menneskene, var ikke de også skapt av Gud? Hvilken rettferdig Gud gjør slike ting? Eller dagens samfunn? Er det en rettferdig Gud som står bak all ondskapen som skjer i verden idag?? All fattigdom, naturkatastrofer, sykdom, mennesker som ikke blir helbredet??? Nei, men det er "Det ondes problem" sier teologene. Jeg har aldri riktig skjønt det der med "det ondes problem" Hvem sitt problem er det egentlig? Ikke det ondes i alle fall, for det liker jo at vi har det ille. Og igrunnen synes jeg det blir en ansvarsfraskrivelse.. Gud, som allmektig, som rettferdig, Han har da vel ikke noe problem med å ordne opp???
Poenget mitt er, uten å gå nærmere inn på alle de teologiske aspektene her, er at troen min blir plutselig enklere å svelge, både for meg, og for andre, dersom jeg faktisk innser at jeg har lov til å hytte med neven mot Gud, til å skrike at jeg ikke for mitt bare liv kan skjønne hva hans rettferdighet i alt dette er. Og så har jeg lov til å innse at selv om Han i sin innsikt ser alt, og ser så uendelig mye mer enn meg, så har jeg fremdeles lov til å være sint fordi Han ikke kan gi meg et svar på hvor hans rettferdighet er oppi alt dette...

Som en person som øsnker å bli likt av alle krever det mye av meg, og ikke minst mine relasjoner, at jeg blir sint på noen. At jeg roper ut min frustrasjon og fortvilelse over at jeg føler meg dårlig behandlet. Men nettopp det at jeg gjør det er et tegn på at jeg stoler nok på relasjonen til å vite at den holder, uavhengig av en diskusjon.
Slik er min relasjon til Gud begynt å bli; Han er mitt valg, og jeg er Hans, og jeg stoler nok på Han til å vite at relasjonen ikke ryker selv om jeg roper til han.
Om Han viser meg mer fordi jeg roper til Han er vel usikkert, men jeg tror , og håper, at Han ønsker at jeg er ærlig ovenfor han, og det betyr definitivt ikke å stå med armene i været og synge lovsanger til han 24/7!