Livet er godt...

...men ikke alltid behagelig, sa en venninne til meg idag. For et godt uttrykk!

Ja, livet er godt! Jeg har virkelig trukket det lengste strået; jeg er født i Norge, jeg har en god familie, jeg er omgitt av mange velsignet gode venner, jeg studerer, jeg er frisk, og jeg har støtte i troen min hver dag.
Jeg har da ingenting å klage på? Egentlig er vel livet perfekt?
Jeg tror det er viktig å ha det perspektivet på ting, å klare å se alle de godene som omgir deg hver dag. For all del, nå kan det godt være at du ikke er like fornøyd med livet som det jeg er, og kanskje kan det virke både overfladisk og ikke så rent lite provoserende at jeg buser ut med dette, for livet er da virkelig ikke så enkelt? Nei, det er det ikke, men sant å si så er det kanskje de små, lykkelige stundene som gjør at dagene som er tyngre blir lettere å bære..
Jeg har allikevel litt lett for å falle i en grøft her; den grøften som ikke gir meg lov til å føle meg nedfor, lei, sint, frustrert, fordi "det er jo så mange som har det så mye verre enn meg"
Joda, sjansen for at noen som helst av oss ( som kan lese dette, og dermed er norske..) har det verst av alle, er jo minimal. Men enhvers subjektive opplevelse av sine egne sorger, problemer og bekymringer skal ikke spøkes med, for uansett hvor godt man har det rent objektivt sett, så kan ens egen opplevelse av livet sette dype spor og arr i sjel og sinn.
Og det skal vi alle ta alvorlig, og la oss selv få rom til å sette ord på det som enn måtte danne de mørke trådene i livene våre.

Jeg snakket med en kjær venninne her i kveld om det å bry seg om hverandre, om det å våge å stille direkte spørsmål, å gå inn i hverandres liv. Jeg tror vi så altfor ofte har lett for å være redd for å stille de dype, kanskje litt såre spørsmålene, og dermed blir det litt "enhver mann for seg selv"-kultur.
Vi lever i et samfunn hvor akkurat det nok ofte er et gjennomgående tema. Vi skal ikke bry oss, alle må vi få lov til å styre på selv, leve vårt eget liv, uten at andre legger seg oppi hva jeg sier og gjør. Men mon tro om vi ikke alle trenger noen som bryr seg?
Jeg vet jeg trenger det i alle fall. Om det er mennesker som støtter meg i vanskelige tider, eller mennesker som deler sin mening om ting med meg, og gir meg nye perspektiver på livet, så er det nettopp i møte med mennesker som våger å gå litt under overflaten at jeg formes, forandres, og slipes.

La oss ta vare på hverandre, både når livet er godt, men også når dagene er direkte onde...

PS! På bildet var visst livet både godt og behagelig :)