Mars 2009
Åh, for en herlig følelse å krype under dyna og for en gangs skyld kjenne at kroppen er sliten på grunn av fysisk utfoldelse, og mange timer med frisk luft.
Ansiktet brenner etter timer i snø og isende vind, og tinningen verker og hovner av et ublidt møte med en skistav etter et dobbelt rundkast til 20 i stil – minst. Skuldrene bærer bud om at skismurningen idag virkelig ikke var ideell, og jeg kan bare glede meg til gangsperren i morgen.
Men jeg er lykkelig – om enn jeg i de verste bakkene idag lurte på hva i alle dager jeg egentlig holder på med, når jeg bruker en lenge etterlengtet fridag til å kave rundt i snøen med langt mer trente folk enn meg selv. Det er dog rart hvor levende en føler seg når man har bekjempet kroppens iherdige bønn om å gi opp kampen mot en halv meter dyp snø i upreparert løype, og bakglatte ski. Når man da endelig står på toppen, kjenner vinden og snøføyka pisker deg i ansiktet, og vet at der, i bunnen av den altfor bratte bakken, der venter en levegg, ei skive og en kopp varm kakao. Da er det verdt slitet og jamringen fra muskler som har gått i dvale etter altfor mange timer på lesesalen. Da er det faktisk med yr glede man setter utfor bakkene med dødsforakt ( vel og merke etter å ha ploget så lenge at lårmuskulaturen kramper seg.....) og i skrekkblandet fryd aner at snøen ikke var så hard som fryktet idet kroppen kastes om kull til forbipasserendes store forskrekkelse.
Jeg lever, og jeg skal si jeg merker det! For alle musklene i kroppen min skriker ut sin frustrasjon over å bli misbrukt på denne måten – men det er greit, vi skal nok komme til enighet om tingenes tilstand igjen – snart. Men nå, nå sier hodepinen at hjernen har forspist seg på oksygen, og det er nok på høy tid å la Ole Lukkøye få komme inn, han har stått og trippet på trappen en stund nå igrunnen:) God natt!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar