torsdag 9. april 2009

Løgner og deres farger

Jeg ble utfordret her en dag på hvorvidt det er ukristelig å fortelle hvite løgner... og det satte selvfølgelig tankene i full virksomhet hos meg...
Første problem er jo; hva er egentlig hvite løgner? I følge bokmålsordboka på nettet er definisjonen "løgner en griper til i nødsfall" Jaha, da er jo det klart, eller?? Hva er egentlig nødsfall da? Nå skal jeg ikke begi meg ut på en lang ekspedisjon i bokmålsordboka, mitt poeng er vel heller at grensene for hva som er "nødsfall" og for når hvite løgner blir grå løgner, eller svarte løgner ( er det de direkte onde løgnene da eller??) er særdeles vikende, og vanskelig å finne.

OK, vi tyr vel alle til hvite løgner i ny og ne, eller i "nødsfall" , kanskje dersom sannheten smerter, eller er vanskelig å fortelle? Da er en hvit løgn en grei utvei, en åpen bakdør, og ingen stilles til spott og spe for å ha fortalt hvite løgner.
Men kan ikke de hvite løgnene bli en vane da, og jo flere hvite løgner, jo mer tåkete blir det hele, og kanskje blir det etterhvert vanskelig å få øye på sannheten i det hele tatt.

Sannheten er vel det motsatte av løgn, og i ordboka vises det til "utsagn som stemmer overens med virkeligheten, si sin mening uten omsvøp, oppriktighet, ærlighet" - dette er vel ord vi alle ønsker å forbindes med, men det er ikke alltid like enkelt.

Så var det dette med det kristne aspektet da. Jesus omtales jo som kjent som sannheten, dvs at for å se sannheten må vi se på han da. OK, la oss gjøre det; uansett hvem Jesus møtte, så møtte han de med sannheten, sagt i kjærlighet. Og nettopp der ligger vel hele svaret kanskje. Kjærlighet. Han hadde en genuin kjærlighet til menneskene rundt seg, uansett hva de gjorde, mente og sa. Han refset de ja, han sa sannheten om deres liv, selv om de ikke ønsket å høre det, men han sa det med kjærlighet.
Der sliter i alle fall jeg! Å si sannheten til mennesker, men å gjøre det i kjærlighet... jeg klarer ikke oppdrive den kjærligheten alltid, og da er det enklere å ty til hvite løgner istedenfor...

Så om det er kristelig å ty til hvite løgner? Nei, det tror jeg ikke, men menneskelig? ja, absolutt!!
- så, der kommer et annet aspekt jeg har tygget på en stund, frem i lyset: forskjellen på ideal tro, og real tro, ideal liv og real liv. Jeg har mine idealer, noe jeg strekker meg frem mot, og der er Jesus mitt absolutte forbilde. Men, jeg tror det er utrolig viktig for oss å, samtidig som vi har et ideal vi strekker oss mot, innse at vi lever her på jorden hvor realiteten er laaangt ifra idealet, uansett hvor kristne vi enn måtte være ( og for all del, ikke tro at jeg mener vi kan gradere kristne!!!)
Så grunnpoenget blir vel en balanse, en gylden middelvei- om jeg ikke kan si sannheten i kjærlighet, er det best å ty til noen hvite løgner???

Her trenger jeg innspill som dere sikkert skjønner!

Vi er midt i natten hvor vi minnes Jesu skrekknatt i Getsemane og i forhørene hos øversteprestene, Pilatus og Herodes. Ta deg tid til å tenke over det midt i alt påskegodtet og all krimen.....

1 kommentar:

Anonym sa...

Ja, dette er et vanskelig spørsmål. Jeg tror det er viktig med balanse. Det å være ærlig kan være bra, men noen ganger er det faktisk bedre med en hvit løgn. Kanskje man skåner et annet menneske ved å fortelle en hvit løgn? Hvor ærlig skal man egentlig være, og hvor mye skal man si til andre? Livet er så innvevd. Å prøve å si ting i kjærlighet, er i alle fall godt å ha som en basis for alt man sier til andre.