mandag 18. mai 2009

"Hvem våger å forstyrre min søvn??"

Noen ganger rykkes jeg hardt og brutalt ut av den dvalen jeg uten å legge merke til har gått inn i, sånn som nå ikveld. Jeg fikk et hett tips om å se på Reflektor om det "Moderne Slaveriet", og det satte spor jeg håper vil forbli, og utvikle seg...

I løpet av det vi kaller slavetiden, fra 1400-1800 ca, ble ca 13 mill slaver transportert over Atlanteren. Til sammenlikning finnes det på verdensbasis idag ca 27 mill slaver... Var det noen som sa at slavehandelen var over? Mennesker som frarøves sitt liv og sin frihet på den ene eller andre måten, en måte mer grusom enn den forrige. men alt bunner ut i det at noen mennesker mener de har rett på å råde over et annet menneske bare for å tilfredsstille sine egne behov, det være seg en gratis hushjelp, eller en ung jente som står til fri disposisjon for å dekke de "naturlige" sexuelle behov....
Og vi vet jo om det - faktisk var oppgavelyden på en av spørsmålene til hud eksamen min som følger : " en 23 år gammel gutt kommer tilbake fra et opphold i thailand og klager fordi han har vondt når han tisser..." til humring fra oss som skulle svare, for det var jo underforstått at han hadde forsynt seg av landets "gledespiker"
Men vi vender fint det døve øret til, for det angår ikke oss, i alle fall prøver vi hardt og intenst å overbevise oss selv om at det ikke handler om oss...
Og i bølger gjøres vi oppmerksomme på det, gjennom avisenes oppslag om trafficing, om hvordan regjeringen nå har ryddet bort all prostisusjon fra gata, så trenger vi i alle fall ikke bli minnet om at mange kvinner tvinges inn i et slikt "yrke" av ymse årsaker.
Eller vi skjemmes over at H&M selger klær laget av barnearbeidere, så lar vi vær å kjøpe klær der, helt til den nye sommermoten lanseres i alle fall....

Ja men vi kan da ikke gjøre noe, det får FN, UNICEF, Egeland og Gahr Støre ta seg av, det er jo det de er ansatt for....
Vel, liten tue kan velte stort lass heter det, og det er nok av historier om mennesker som har tatt skjeen i egne hender, og virkelig betydd en forskjell... akkurat hva en skal gjøre er ikke alltid like soleklart, men å la ubehaget fra denne sannheten gnage i hjertet, det er en vikig start.... Når løvetannen har irritert asfalten lenge nok må også den gi etter...

Uten å trekke en altfor direkte parallell her, så har jeg gått med en ubehagelig følelse over meg den siste tiden...
Jeg har fått en ny venn. Han er universitetslektor i fransk, stolt far til tre barn hvor de to eldste er i skolen, og gjør det bra. Han er forsørger for sin kone, har fast jobb,og de planlegger å flytte inn i ny leilighet. Spennende??? Kanskje ikke, høres ut som e helt vanlig nordmann, men slik er det altså ikke.
Min venn er kongolesisk flyktning, og bor pr dags dato på et flyktningemottak. Og jobben... han vasker toalettene og rydder etter late medisinstudenter som ikke gidder å ta med seg koppene sine fra lesesalen etter at de har brukt de. Vi må jo tross alt kunne unnskyldes, vi har jo tross alt eksamen, og altfor mye å tenke på til å rydde opp etter oss! hva tror folk egentlig om oss?? At vi er overmennesker??
Mine gode samtaler med min venn ( de foregår forresten på fransk, jeg veeldig stotrende, men med stadig oppmuntring og veiledning fra en god læremester er det utrolig hva som går...) får meg til å gremmes...
Forrige uke møtte jeg han igjen, og han spurte hvordan det gikk. Jeg sa jeg var sliten fordi jeg straks skulle ha eksamen.... Han sa da til meg " Jeg har tro på deg, dette klarer du, du må være sterk, og komme deg igjennom dette...."
Ser du den enorme ironien i dette??? Jeg, ei jente som har trukket det lengste strået her i livet, står og syter over en nært forestående eksamen i et studium som gir meg enorme muligheter. Han, en mann med minner så vonde at han ikke kan snakke om de, som vakser vår dritt, og tar imot vår dritt, smiler, og er fornøyd med livet, han har endog overskudd til å trøste og oppmuntre meg...... Det var en oppmuntring med bismak, eller heller dårlig ånde, for det guffne kom fra meg selv, og vissheten om hvor ufattelig urettferdig verden er...

Slike møter gir meg perspektiver, og hjelper meg til å glippe med øynene og dukke litt opp av dvalen, for dvalen, den er farlig, den luller oss i søvn, og hva som foregår utenfor vår egen stuedør blir totalt uinteressant så lenge jeg ligger godt...

Venner, jeg er for øyeblikket våken, vil dere hjelpe meg å fortsette å være våken?
Ingen har noensinne skapt forandring i verden ved å sove.....

2 kommentarer:

Anonym sa...

heihei Inga her. Sees vi på hyttetur i juni? Trur eg kjem :)

Det er fint det du skriver. Det får meg til å tenke at kanskje er det sånn at det ikkje alltid er omstendighetane, flaksen, mulighetane som avgjør om vi kan vere glade, ønske andre godt, smile, vere tilstades og ha det godt. Kanskje det ikkje er det å ha det lett som i seg sjølv gjev lykke. Boktips som eg trur du vil like: Richard Wurmbrand. Han skriv eindel om desse tinga. Long-time-no-see-klem, inga :)

Anonym sa...

Godt du er våken :) Det er nok lett å lukke øynene for andres skjebne, lett å sutre for noe som egentlig ikke betyr noe, men som blir uforholdsmessig stort.

Fortellingen om vennen din minner meg på en opplevelse jeg hadde nylig. Innvandrere er mennesker man ikke alltid ser fordi de ofte danner en egen gruppe. Men denne dagen hadde jeg et møte med mange av dem, mennesker fra alle verdens land. Først stod jeg alene, kjente ingen. Men heldigvis, etter hvert kom jeg i prat med flere av dem. Jeg fikk et lite glimt av hva de sliter med og satt igjen med tanken om at det finnes så mange skjebner, så mye vi ikke ser. Tenker fortsatt på den nydelige jenta fra Brasil som syntes det var kaldt i Norge, på tyskeren som ønsket seg en jobb og som hadde utvandret fordi arbeidsledigheten der hadde blitt for stor, på den beskjedne latviske jenta som fortalte om sin kreativitet (hun var bl.a. utdannet motedesigner)og som nå jobber med å dele ut reklame, på den makedonske jenta som skulle føde for første gang - hun var da allerede langt over termin - det var så mange fremtidstanker og håp.

Det er bra å ikke lukke øynene. Og så er det godt å kunne være takknemlig for det vi selv har. Vi trenger ikke så mye for å ha det godt.

Pleier egentlig ikke å lese og skrive i blogger, men kunne ikke la være å komme med noen tanker da jeg leste dine innlegg - likte så godt dine funderinger. De går under huden, og det er nettopp der livet finner sted. Lykke til med alt ditt!