En ny vei

I ti år har jeg vært lovsangsleder, og sett på det som min oppgave innenfor kristne sammenhenger. I november i fjor ga jeg meg som lovsangsleder, og har de siste månedene hatt en "tjenesteløs" tilværelse. Det har vært utrolig givende, og en prosess som har gitt meg veldig mange tanker, og mye å fundere på.
Jeg ble minnet på en dag at vi er først og fremst ment til å leve MED Jesus, ikke FOR Jesus. Det ble en liten oppvekker for meg, for jeg har hatt så lett for å tenke på meg selv som tjener, mer enn barn.
Nettopp derfor har de siste ukenes utfordringer vært så bra for meg, og fått meg til å se med nye øyne på det å være kristen.

Da min gode venn Ruben spurte meg i vinter om jeg kunne tenke meg å være konfirmantleder på sommerens konfirmantleir var jeg noe ambivalent innstilt; dette hadde jeg da ikke drevet med på leeenge, og jeg tvilte igrunnen på hva jeg kunne tilføre konfirmantene. I tillegg kjente jeg på en generell motvilje mot å engasjere meg i noe. Jeg ønsket å ha full kontroll over min egen tid, noe jeg igrunnen så på som en rett jeg hadde. Men jeg sa ja, og selv om jeg i løpet av sommeren angret meg, fordi jeg var redd det ville bli for slitsomt, så sitter jeg nå igjen med en ENORM takknemlighet fordi jeg fikk lov til å oppleve forrige uke med alt det innebar.
Å få prate med mennesker i en fase av livet hvor virkelig hele veien ligger åpen foran de, og også kanskje føles både vond og vanskelig, spennende og bekymringsløs - vel, det gjorde at jeg ble sittende igjen og tenke.
Å få lov til å undervise de i den kristne tro, å få lov til å fortelle om eget liv, egne erfaringer, egne tabber ( særlig den siste der var svæææært populær!!!) vel, det gjorde at jeg blomstret, enormt!!!
Og så sitter jeg igjen med følelsen av at mitt eget liv ble forandret. Jeg fikk lov til å oppleve en ny gnist, en ny giv for noe.
Å bli konfirmantarbeider på heltid tillater dessverre ikke min utdannelse at jeg kan gjøre, men jeg er selv eier av mitt eget liv, og av de 24 timene døgnet også har for meg. Så, det blir nok ikke siste gang jeg setter mine bein på Frekhaug denne høsten, til det gjorde disse menneskene, både konfirmantene og lederne, for stort inntrykk på meg.

Noe annet jeg også har fått lov til å gå inn i denne høsten, både med spenning og glede, er å jobbe som frivillig medarbeider i organisasjonen Navigatørene (www.navigatorene.no) I Bergen jobber vi primært med studenter, som medvandrere et stykke på livets vei. Også dette er utrolig givende og spennende.

Så, jeg har fått lov til å se at livet ikke er statisk, det er stadig vekk nye impulser, nye ideer, nye veier.

Min kjære venninne Ellen Marie har sagt at jeg virker så glad og fornøyd for tiden, og det er sant. Det ligger en grunntone av fred, av forventinger til livet, og en ro til at det er Gud som holder troen oppe, og at det er i nåden Hans jeg kan hvile.

Det er gode ting å ta med seg inn i en travel høst :)