Indianer-Ingvill på tur

Helt fra jeg som lita jente fikk en bunke Sølvpilen(tegneserie om en ung indianerhøvding for de som ikke er bevandret...) har jeg vært betatt av indianere. Nå skal det sies at mitt forhold til urbefolkningen i USA er farget av de romantiserte bilder og filmer som er blitt produsert for å dysse ned den tragiske historien som har ført de før så stolte stammene inn i den miserable tilværelsen i reservatene de fortsatt lever i.
Uansett, min interesse for indianerne førte til at jeg hver høst kjente på en stor lengsel etter dette enorme landet i vest. En lengsel etter de endeløse prærier og de dype ospelundene hvor tipiene lå samlet ved elvevollene.
For ei jente med min fantasi ble skogen rundt Notodden kjapt forvandlet til stedene jeg drømte om, og høstkveldene tilbragt i skogen kunne fort ende i at jeg hadde drømt meg bort og møtt både indianerhøvdinger, fjellpumaer og et par cowboyer på min vei.

I ettermiddag, på en liten tur i den høstkledde skogen, ble jeg minnet på fordums drømmer, men jeg er redd de erverdige høvdinger Cochise, Geronimo, Victorio og Crazy Horse ikke ville tatt meg opp i stammen- ikke som stifinner i alle fall.
Her følger et lite innblikk i Ingvills turer i de dype skoger.. Håper latteren sitter løst :)

"Ahh... for en herlig løpesti". En fornøyd Ingvill traller og synger mens hun løper på myke, mosekledte stier, forbi dype myrer og gjennom gyldne bjørkelunder. Det er i slike stunder sanger som " O store gud,når jeg i undring ander, hva du har skapt i verden ved ditt ord..." ligger lett latent. Når lungene fylles av frisk høstluft og kroppen fungerer - ja, da er livet godt!
Men så, helt plutselig smalner den gode stien inn, mer og mer, til den grufulle sannheten går opp for den unge indianerjenta: "Søren, dette er jo kun et dyretråkk!!" Og alle erfarne stifinnere vet at et dyretråkk nødvendigvis ikke fører til befolkede områder, heller tvert om.
Med ett føles skogen truende. Og stillheten som for et øyeblikk siden var så deilig, blir nå et skummelt varselssignal om at hun er alene - og hun aner ikke hvor!
Lovsangen byttes ut med "Selv om jeg vander i dødsskyggens dal..." og saligprisninger over at hun IKKE har sett "Villmark" og "Fritt vilt" lyder innimellom.
Gjennom krattskog og lyng går ferden, mens vår heltinne blir mer og mer usikker på hvor hun skal. Med ett gir de nyvaskede gore tex skoene (hvis gore tex funksjon forsvant for et år siden) etter for presset fra myrpytten, og kaldt myrvann siver inn og lager go`stemning for tærne. "Søren, jeg skulle valgt mokasiner!" freser hun mens hun hopper videre fra tue til tue og prøver å fortrenge morgendagens avisfremside "26 årig jente savnet i skogen på Notodden". "Idiot!!!" "Hvorfor kan du ikke for EN gangs skyld faktisk følge de stiene du kjenner Ingvill??? Men neeeida, du mååå finne en ny en!! Enda du vet at det pleier å ende som dette!!!!" Beskydningene er mange, og hun kjemper med seg selv da hun plutselig oppdager at hun står - på en brei kjerrevei. Definitivt IKKE dyretråkk!!! HALLELUJA!!! Indianerjentas forvillelse er over, knappe fem minutter etter at den startet.
Lettet, glad og noe beskjemmet jogger hun hjem, og funderer seg i hjel på hvordan Lars Monsen takler flere måneder alene ute, han kan da neppe vite hvor han er alltid??? "Jeg skulle lært meg å navigere... etter stjernene, eventuelt bare ta med kart neste gang...."




Crazy Horse,leder for Oglala Lakota indianerne (egentlig het han Tȟašúŋke Witkó) han hadde neppe tatt meg opp i stammen sin....


Mine barndoms helter;vakre Månestråle, og utrolig kjekke Sølvpilen. Ikke rart min drøm var å gifte meg med en indianer!!!


Vel, jeg kom meg, som alltid hjem igjen, om enn noe senere, og noe våtere og litt mer sulten enn jeg i utgangspunktet hadde tenkt, men også noen minner og gode løpestier rikere.

Og til de av dere som nå da ikke tør å gå på tur med meg; jeg pleier å følge stiene når jeg har med meg noen.... :)