Ny horisont

Jeg sitter på hybelen min i Haugesund, hvor jeg er i praksis frem til jul. En eller annen luftveisinfeksjon har sneket seg innpå meg, og jeg tilbringer dagen hjemme, og prøver intenst å slappe av ( kanskje en motsetning i seg selv)
Slike dager gir meg anledning til å tenke, både på godt og vondt.

I helga var jeg på Konferansen Medisin og Kristen tro, et helt unikt tilbud hvor kristne medisinstudenter og turnusleger samles til fire dager med seminarer, bibeltimer, diskusjoner og samvær. En fantastisk gjeng mennesker, nye og gamle bekjentskaper, og ikke minst, nye og gamle tanker.
For en snart 5.års medisinstudent begynner sannheten å gå opp for meg; jeg skal om ikke lenge kalles lege.. For en til tider litt for tenkende person som meg er det skummelt nok i seg selv, og når realiteten slår ned slik den har gjort i det siste for meg føler jeg meg nesten satt på sidelinjen i mitt eget liv.

Hvorfor deler jeg dette her? Vel, kanskje fordi jeg har et behov for å vise dere som følger denne bloggen at ikke engang mitt liv er topp hele tiden ( for de som måtte ha fått det inntrykket) Som ei god venninne engang sa; "Livet er godt, om enn ikke alltid behagelig" - vel, livet mitt er ikke behagelig for øyeblikket, uten at jeg helt kan sette fingeren på akkurat hva som gjør det ubehagelig.
Kanskje er det erkjennelsen av at medisin, og denne utdanningen, ikke er alfa og omega. Jeg betviler ikke at jeg er på rett hylle - men samtidig tror jeg det er mye annet jeg kunne gjort som kunne vært like spennende og engasjerende, og kanskje mer behagelig...
Men her er jeg altså, diltende i beina på kirurger og indremedisinere, sammen med 18 av mine gode medkullinger. Vi har det bra - ja for all del; noen i hundre over å få være med på operasjon eller intubere noen, andre mer likegyldige, avventende.
Det har slått meg i det siste at vi er utrolig forskjellige - og godt er det, for jobbene vi kommer til å ende opp med er også utrolig forskjellige.

Kanskje kommer min uro av en erkjennelse av at dette ikke er den "ene" veien, den "ene planen" med mitt liv. Kanskje kommer min uro av at jeg rett og slett har arvet litt for mange bekymringsgener fra min mor og mormor, og litt for få "ro" gener fra pappa? Kanskje kommer min uro av at mitt liv i Bergen, hvor det å være medisinstudent har vært en del av, men ikke hele livet mitt, nå er byttet ut med et liv her i Haugesund hvor det er lite annet å ta seg til enn nettopp det å være medisinstudent.

Uansett har jeg fått en ny horisont. Det er rart med det, her på kysten, så representer horisonten en konstant, noe som alltid er der, som noe betryggende og klippefast, som Jørgen sier : "den gir meg ro i sjelen" Sant nok. Samtidig er horisonten noe overveldende, noe ukjent, noe som danner grensen for det vi kan oppfatte - og bak den, hvem vet hva som skjuler seg.

"Vi lever alle under samme himmel, men har ulik horisont" stod det på et kort jeg engang fikk. Jeg har merket meg at horisonten min er dynamisk; noen ganger snever, andre ganger videre, det er skummelt når den forandrer seg, men kanskje er det også helt nødvendig for fremdriften i livet.
Jeg seiler nå videre så godt jeg kan i min lille, sprukne holk, så håper jeg bare at jeg klarer å gi roret til Han som vet hvor jeg skal.....