Små og store lys

Ikveld tok jeg meg en liten sykkeltur i Djupadalen, turområdet jeg har blitt så glad i her. Langt uti skogen, under de mørke furutrærne stoppet jeg opp og nøt synet av fullmånen, stjernene, og kjente hvordan den kalde luften klarnet tankene. Nesten som å være i skogen hjemme - og det er sjeldent jeg har opplevd på vestlandet :)
Anyway, i starten av en ny uke begynte jeg å tenke på hvordan månen, når den er full, og lyser som sterkest, overskygger stjernene. De blekner helt i nærheten av månens voldsomme lys (som ikke er fra den selv engang... bare for å dra inn enda en analog...) For all del, en fullmånekveld er helt fantastisk, og det er få ting som er så vakkert som månelys, enten det er over snøkledd skog i norge, gnistrende i all sin prakt, eller mykt over en afrikansk landsby. Jeg blir alltid fascinert av hvor enormt lyst det blir når månen sprer solens lys utover oss. Men, det er enklere å se stjernene når månen ikke er full. Og det er minst like storslått. Når du legger hodet bakover til du nesten svimler, og ser milliarder av små og større lyspunkt over deg. Noenganger tettpakket, andre ganger mer spredt. Merkelig nok føler jeg meg mindre under den himmelen enn under den opplyste fullmånehimmelen.

Og selvfølgelig drar jeg en analog til livet ut av dette da, det var vel ingen overraskelse:)
Spørsmålet er; er det enklere å fokuser, og ikke minst oppdage alle de små lyspunktene når dagene befinner seg i den noe mørkere enden av fargeskalaen? For all del, jeg tror himmelen, og dagene, kan bli så mørke for oss mennesker at vi ikke makter å se lyspunktene - men på den andre siden, hvis hver dag skulle være opplyst av en fullmåne - ville vi da noensinne legge merke til stjernene? De som leder oss på vår vei? Tja? hva tror du?
I alle fall vil jeg anbefale en tur ut under stjernene. Det er de vi lever under, men så er det opp til deg om du vil løfte blikket og se på de i ny og ne, eller kun fokusere på veien du selv setter dine spor på....