Nummen / Numb

Jeg har alltid, så lenge jeg kan huske, vært et følelsesmenneske - på godt og vondt. Men her opplever jeg til min forvirring, men også med en viss lettelse, at følelsene omtrent er avskrudd...
Jeg er på barneavdelingene denne uken og den neste. De heftigste skjebner serveres oss, pakket inn i nydelige små og store barn.
En jente med hjertefeil, ville vært operert i norge, men her opereres de ikke...
En gutt med sigdcelleanemi som har gitt han slag i en alder av 7...
En 7 år gammel jente med størrelsen til en 4 åring, og utseende til en 90 åring med begge beina i graven, AIDS i sluttstadium..
En to år gammel jente med hjernemalaria, bevisstløs, puster ikke selv, og respirator er uaktuelt...

De er der alle sammen, rett foran meg. Noen ser på meg med store øyne, andre er ikke bevisste. Jeg har på meg frakken, er profesjonell, med holdningen "se og lær mest mulig"
Jeg spør om prognoser, og får bare et dystert blikk og ristende hoder til svar. Dette er ikke stedet for å snakke om prognoser.. Vi jobber her og nå, det er det eneste vi kjenner.

Men midt oppi alt, i all håpløsheten, er det et gammelt, og enkelt knep som skal til for å få frem smil i ellers så dystre omgivelser....
En hanske og en sprittusj, og vips, en lekekamerat er skapt, og latteren runger både fra øyne og munn hos den lille AIDS jenta... i alle fall for en stakket stund... Uforglemmelig øyeblikk for en bortskjemt medisinstudent fra verdens beste land å vokse opp i...
------------------------------------------------------------------------------------------------

As long as I can remember, i´ve been emotional - for good or bad. But here I experience to my confusion, but also to my relief, that my feelings has been turned off..
I´m in the pediatric wards this week and the next. The most horrible destinies are served us, wrapped up in beautiful small and big children.
A girl with a congenital heart failure, she would have been operated in Norway, but not here..
A bou with sickle cell anemia, that led to stroke at the age of 7...
A 7 year old girl with the size of a four year old, and the look of a 90 years old with both legs in the grave, terminal AIDS..
A two year old girl with cerebral malaria, unconcious, not breathing on her own, and BiPap is not an option..

They´re there all of them, right in front of me. Some looking at me with big eyes, others not concious. I have my white coat on, I am professional, with an attitude of "watch and learn"
I ask about prognosis, and all I get as an answer are sad looks and shaking of heads. This is not the place to talk about prognosis.. we work here and now, thats all we know..

But in the midst of all this hopelessness, an old simple trick is all it takes to bring out the smiles...
A plastic glove and a pen, and there is a new friend all at once. The laughter rises from eyes and mouth of the little AIDS girl... at least for a moment... Unforgettable moment for a spoiled medical student from the best country in the wolrd to grow up in...