Patient unknown....

Foto: Asgeir Fowles

Etter en særdeles halvveis førsteuke var jeg igår endelig frisk nok til å komme meg på sykehuset. Min første dag var på akutten.... Under følger noen betraktninger som kom ned i dagboken min etter mitt første møte med Mulago Hospital...

Akutten.... "Vent litt, de vasker blod her, kan dere vente litt på gangen?" Det var Viktor, 4.års medisinstudenten som snakket til oss... På rommet innenfor lå fire blodige forslåtte menn.. de hadde vært fem da han kom på jobb, men en av de døde rett før vi kom. Det er Id, Rhamadans avslutningsfest, og nasjonal helligdag... få leger på jobb, så turnuskandidater og medisinstudenter styrer showet på akutten..

Det blir en dag til ettertanke, med et enormt potensielt følelses - og inntrykksbombardement... Jeg skrur av følelsene, så automatisk at det skremmer meg, trer inn i legefrakken, og inn på det kaotiske rommet.

En pasient skal komme til å gjøre mer inntrykk enn andre. Han ligger der på benken, blødende fra dype kutt i hodet, under han står en bøtte full av søppel, og etterhvert mer og mer av mannens blod. Han puster, men er bevisstløs... Han er skitten og full av sår. Trafikkulykke lurer vi.. uten å få noe svar, ingen vet hvem som bragte han inn, langt mindre hvem han er.... "Unknown"... Pusten kommer surklende fra de hovne leppene hans, og jeg prøver å se for meg hvordan han en gang har sett ut....
-Hvor dype er sårene han har i hodet? spør jeg forsiktig.... Vet ikke... hva med CT, skal ikke det tas? Nei, han er bevisstløs, kan ikke gjøres. Jeg forstår ikke, og ser spørrende på sykepleieren. "Vi vet ikke om han kan betale" kommer svaret, fulgt av et blikk som uttrykker både irritasjon over min uvitenhet, og sorg over hvordan praksisen er, må være....

Jeg lukker øynene og på et øyeblikk er han i et norsk akuttmottak; Traumeteam, CT med en gang, rett på nevrokirurgen for evt. operasjon... så intensivovervåkning....
Lukten av råtnende blod trekker meg tilbake til virkeligheten...
Noen kommer og vasker han forsiktig på kroppen - "Vi må lage et best mulig miljø for pasienten" sier en sykepleier idet hun durer forbi... Ja, hva skal han med en ren kropp når hodet er deformert og han mister blod kontinuerlig... funderer jeg...

"Mob justice" - en politimann nevner et ord jeg kun forbinder med historier fra ville vesten og lynsjestemning i krigstid...
"Han prøvde nok å rane noen" sier politimannen lett.... Og da gjør mobben det vi har rettsvesen for i norge; å dømme og straffe... "De var mange, og hadde god tid".... ja, jeg ser det, resultatet er makabert, og jeg kan ikke hjelpe for å tenke på norske fengselsstraffer; enerom, TV, utdanningsmuligheter..... stor kontrast til mobben i Kampalas gater...

Han er pulsløs og kald, men hjertet slår stertk og regelmessig gjennom stetoskopet mitt... for hvor lenge lurer jeg.... "Hva skjer om han.... overlever?" spør jeg..... "Tja, han blir enten en byrde for pårørende eller nevroavdelingen....." antakelig det siste, han er ukjent, og vil mest sannsynlig forbli det... "Og hvis ikke?".... men jeg vet svaret; han vil ende som så mange andre... i en anonym grav...

Han er ren nå, og kuttene i hodet er sydd sammen, de har lagt et teppe over han, og han ser med ett mer fredelig ut... hadde det bare ikke vært for den surklende pusten... "Hvem er du?" Hvem fødte deg? Har noen vært glad i deg? Vil noen savne deg? Sørge over deg?... spørsmålene er mange...

Han trilles vekk.. vi ser han igjen senere, utenfor kirurgisk avdeling står en forlatt seng, med en kropp skjult av tepper... Ingen passer på, ingen sjekker tilstanden hans, og i enden av senga ligger journalen som en merkelapp på et liv "Unknown male"....



Og jeg, jeg ser på, observerer, spør, lærer, skriver... uten å føle noe som helst... Et sukk over urettferdigheten? Ja, absolutt, men sorg? Kvalme? Fortvilelse? Nei.... jeg er ikke engang nummen.. Hvorfor? Hvorfor slår apatien og kyniskheten så fort inn?
For å overleve... for om mulig å holde hodet over vannet, for ikke å dø av byrden det er å se, å vite, hvor vanvittig urettferdig verden er... for å kunne starte en ny uke på Mulago på mandag... for å kunne leve videre....

---------------------------------------------------------------------------------------------

After a slow firstweek, I was well enough to go to the hospital yesterday, finally!! My first day was in the emergency room... Here are some thoughts I wrote down in my diary after my first day at Mulago Hospital...

ER... "Wait a minute, they´re washing away some blood here, do you mind waiting?" it´s Victor, a 4th year medical student that talks to us. Four boodstained men lies in the room on the other sides of the door. They were five when Victor arrived, but one died just before we came. It´s Id, the ending of Rhamadan, and not many doctors at work, so intern doctors and medical students are in charge of ER..

The bombardement of feelings and impressions are huge, so I turn of my feelings, so quick that it scares me, walks into the doctor-role, and the chaotic room...

One patient makes a larger impression than the others.. He´s lying on the bench, bleeding from a lot of cuts in his head. Underneath him is a garbagebin filling up with his blood. He´s breathing, but is unconcious.. He´s dirty and full of wounds. "Trafficaccident" we wonder.. without getting any answers. Nobody knows who brought him in, or who he is.. "Unknown"..
His breathing is heavy behind his sore lips, and I try to imagine how he used to look like...
- "How deep are thecuts in his head" , I ask... Don´t know... What about a CT, don´t you do that? No, he is unconcious, can´t be done... I don´t understand, and look at the nurse again. "We don´t know if he can pay" she answers, with a look that shows both irritation because I don´t understand, but also sorrow over the fact that this is how it is... how it must be...

I close my eyes and he´s all the sudden in a norwegian ER; Traumateam, CT at once, straight to neurosurgery for operation...
then intensive care....
The smell of rotten blood draws me back to the reality..
Somebody comes and washes his body carefully " We have to make a good environment for the patient" says a nurse as she runs by.. Yes.. well, what does he need a good environment for when his scull is deformated and he´s continously loosing blood...?

"Mob justice" -the word, for me known only form wester movies and histories from the world wars comes from a policeman. "I guess he tried to rob someone" he says with a smile... And then the mob does what lawyers and judges does in Norway; judges and punishes.... "They were many and had a lot of time"... I can see that, the result is shocking, and I cn´t help but think of norwegian punishments... a room in a jail, TV, education while doing your time... a tremendous contrast to the mob in the streets of Kampala...

He doesn´t have a pulse, and he´s cold, but his heart beats strong through my stethoscoe... for how long I wonder... "What happens if he...survives?" I ask... "Well, he´ll be a burden to his relatives or to the neuroward..." most likely the last one, he´s unknown, and most likely he´ll remain unknown... "And if he doesn´t?"... but I know the answer; he´ll end up like so many others... in an anonymous grave....

He´s clean now, and the cuts in his head has been stiched. They´ve put a blanket over him, and he looks much more peaceful... if it hadn´t been for the heavy breating... "Who are you?" "Who gave birth to you?" "Has anybody loved you?" "Will anyone miss you?"... the questions are soooo many...

He´s rolled away from the ER... we see him again later that day, outside the surgicalward stands an abandoned bed with a body hidden under some blankets... Nobody looks after him, nobody´s checking his condition, and by his feets lies the journal like a tag for his life... "Unknown male".....



And I observe, I ask, I learn, I write... without feeling anything... a sigh over the lack of justice? Yes, absolutely! But sorrow? Nausea? Despair? No.... I´m not even numb.. Why? Why do I become so cynical so quickly?
To survive... in order to, if possible, keep my head above the water, to prevent myself from dying because of the burden it is to see, to know, how unfair the world is.. To be able to start a new week in Mulago at monday... In order to be able to live on....