søndag 13. februar 2011

Livet i fanget - fanget i livet?



Etter påpakk fra flere hold om at det hadde blitt merkelig stille her får jeg ta "pennen" fatt igjen. Om grunnen til mitt fravær er tanketørke vil jeg ikke si, heller fravær av tid - både til å absorbere tankene, og skrive de ned.
Fire uker er gått siden jeg trådde inn i rollen som fastlegeobservatør og vikar, og imorgen venter skolebenken igjen. Godt - og samtidig litt vemodig å være ferdig.

Det har vært fire intense uker, og møtene jeg beskrev forrige gang har skjedd, gang på gang - de enkle, de vanskelige, de umulige. Umulige ikke fordi pasientene er umulige i seg selv, men fordi livet, med alle sine svinger, har bragt de til steder det er vanskelig å komme ut av.

Det som forundrer meg mest er hvordan mennesker i mer eller mindre sårbare posisjoner serverer meg større eller mindre deler av sitt liv - rett i fanget på meg. Lille meg - jeg som ikke en gang er god på å ta imot en ball som blir kastet til meg, og så skal jeg ta imot et liv? Fragmentert eller helt, frydefullt eller ødelagt, livløst eller kraftfullt. Det er noe sprøtt, noe underfundig ved det hele.

Jo lengre jeg lever, og jo flere andre liv jeg møter, jo lengre viser det seg at det strået jeg trakk ved min fødsel, er. I møte med menneskers livshistorier forstår jeg mer av min egen. Andre menneskers kamper setter mine egne i perspektiv. Andre menneskers viljestyrke og stå-på-vilje gjør meg ydmyk og gir meg drivkraft i mine tunge stunder.

Vi er stadig på jakt etter forbilder, helter. Mennesker vi kan se opp til. Vel, jeg skal innlemme deg i en hemmelighet. Sett av noen minutter, noen dyrebare øyeblikk med menneskene rundt deg - nye bekjentskaper eller gamle, og du vil innse at heltene finnes overalt. Mennesker som lever... mennesker som kjemper. Noen ganger med livet de er tildelt, noen ganger imot det.

Det treffer meg i magen hver gang jeg møter mennesker som forteller om sine kamper, og det fyller meg med undring og ydmykhet å høre hvordan de kjemper seg videre, selv når livet svinger for fort til at de kan henge med.



Kvamshesten i Sunnfjord.



"Det er den svake som kan reise seg - den sterke står allerede....."

2 kommentarer:

Ritabella sa...

Kjekt å lese det du skriver kjære Ingvill!! Skulle så gjerne tatt en god kopp kaffe med deg nå, ja feks på Karen coffegarden. Men det hjelper jo å lese dine gode ord. Håper å kunne skype med deg om ikke alt for lenge!! Klem klem

åshild sa...

Ååh, du er så flink til å sette ord på ting.. det må jeg bare si=)=) Alltid interessant å lese det du skriver:) Sitter nå i en rotete "stue", med et rotete hode.. Som jeg håper snart jeg vil få orden på:) Håper å treffe deg snart:) God klem