Om molter og slikt

Enhver blogger med respekt for seg selv har masse å blogge om for tiden, om å gi så det svir til de sultrammede på Afrikas horn, om bekymring rundt den politiske tausheten som råder i Norge etter terroren, om verdensøkonomiens berg-og-dalbane eller andre verdensproblemer. Bra, flott, at folk engasjerer seg, bryr seg, har en mening.
Jeg derimot - vel, jeg blogger om molter. Om hverdagslivets enkle gleder. Men kanskje er nettopp molter, eller ørret, det som gir fast underlag i en verden som stadig blir mindre, stadig mer påtrengende. All verdens nyheter raser imot oss på alle kanter, enten vi vil eller ei. Vi tvinges til å mene, til å prøve å forstå, til å se og høre detaljer selv garvede kynikere har problemer med. Og kanskje er det slik det må være - kanskje må vi "vanlige" mennesker tvinges til å ta del, jeg vet jeg har lett for å lukke døren og stenge verden ute. Men skal man ta del i dette kaoset, så kreves det også fast grunn under føttene, avbrekk for en travel hjerne :)
som f.eks molteplukking :)
Når himmelen er høy og blå, høsten har begynt å puste oss i nakken en tidlig morgen, gresset er friskt av dugg, og sekkene gradvis fylles av 16 kg orange herlighet, da tar hjernen ferie fra tabolidoverskrifter og egne bekymringer.
Når nista fortæres i stillhet med en utsikt som gir hjertet grunnlag til å gjøre et byks, og en ny gullring glitrer på høyre ringefinger - vel, da fylles velværelagrene til topps.
Da er det liksom greit at en sommer går mot slutten, og at skolen atter kaller. Akkurat da, når lyngtuene glitrer i rødt og oransje, og hjernen jobber som en engelsk setter med stand på ryper - mange ryper, etter hvorvidt bærene til høyre eller venstre skal plukkes først, da er livet på sitt beste. Når tankene får sin frihet og lungene fylles av frisk luft og kjærlighet, vel, da er livet slett ikke det verste man har.

Så var det å huske de gyldne øyeblikkene da, når de har veket plassen for høstregn, tåke og lesesal...


Nyforlovet med utsikt til livet