Pust...

Som et pust fra en verden utenfor eksamensbobla kom jeg over mini-serien "Omvend meg" på Vårt Land sine nettsider. Spennende spørsmål om tro og tvil, formidlet fra et tidligere misjonærbarn, nå ateist, i samtale med en kamerat av meg fra Oslo, som er pastor.

Det føltes som når man trekker luft etter et litt for dypt dykk under vannflaten, å ta inn over seg livets store spørsmål igjen, det som virkelig betyr noe. Og jeg ble tatt på senga over hvor avflatet jeg har blitt denne høsten. Tusenvis av sider med menneskers forskning om hvordan vi henger sammen og fungerer ( og ikke fungerer) skal pugges, prosesseres, mistes, for så å pugges igjen.

Men jeg glemmer å løfte blikket.
Å se den virkelig store helheten, det som gjør oss så komplekse, så fantastiske. Det som virkelig er spørsmålene å stille seg er ikke hvem som fant ut hvordan sykdommer skal helbredes, hvem som kom frem til at overarmsbeinet er leddet med underarmsbeina osv. Nei, de viktige spørsmålene her i livet krever mer dyptpløyende undersøkelser enn som så.
Som å ha tenkt igjennom om du tror vi i utgangspunktet er en tilfeldighet.
Om jeg skal ha brukt 6 år av mitt liv på å studere tilfeldigheter, hvis eneste mål er å nå sitt biologiske toppunkt for så å forsvinne som støv igjen - vel, da har jeg lagt ned mye arbeid i nettopp det - tilfeldigheter.

Dagens mennesker tror, men på hva? På et evig oljefond som skal hjelpe oss til å leve våre luksusliv til vi dør?
På tekniske medisinske installasjoner som kan diagnostisere, kurere, ja endog fjerne, all lidelse?
På en jord som vil rette sin skjeve rygg på egenhånd uten at vi som sitter på toppen våger å hoppe av og støtte og hjelpe?
På slagordet "Har du lyst har du lov" - uten tanke på medmenneskers følelser, eller våre egne for den saks skyld?
På apatiens evige vuggevise?
På at forskningen har gått så langt at rett rundt hjørnet ligger kuren mot selve døden? Som et postmodernismens svar på ungdomskilden...

Vi lever som om vi var udødelige - og samtidig med liv så fylt til randen med innhold at en skulle tro vi hadde hastverk med å oppleve alt.
"Fordi jeg forventer effektivitet" har blitt slagordene vi lever under, men vi har blitt så effektive at det å stoppe opp og tenke igjennom hva vi er, hva vi tror på - nei, det har vi ikke tid til.

Våger vi å se et annet menneske inn i øynene og stille spørsmålene? Være tilstede? Med tro? Med tvil? Med livet?


På kunstgalleriet så ateisten og pastoren på bilder med de store spørsmål - men menneskene på bildene så bort.. Fordi de ikke våget å stille spørsmålene direkte til noen? Eller fordi det rett og slett ikke var noen å stille de til, fordi så få hadde gitt seg selv tid til å tenke over de selv? Ikke vet jeg...

Hva tror du?