Fragile

Hver morgen går jeg forbi en kunstig liten "innsjø" midt i Bergen Sentrum. Hjemmet til et ukjent antall måker, duer og ender. Idag la jeg merke til den store forandringen som hadde funnet sted iløpet av de timene jeg var på jobb. Da jeg gikk forbi i morges var det skumtopper på de små bølgene som varsomt slo mot kanten av den menneskelagde idyllen. Når jeg kom tilbake i ettermiddag spankulerte fuglene på en tilsynelatende trygg is.
"Skinnet bedrar" tenkte jeg, og lot ikke engang tanken om å ta på meg skøytene streife meg.
Det slo meg hvor mange likheter den tynne isen hadde med oss mennesker. Som en hinne av trygghet og overfladisk glans skjuler en polert overflate ofte både små og store bølger, kanskje med skumtopper tilogmed. Og den som prøver seg utpå bør vite om isen er sikker eller ei.

Idet jeg forlot andedammen og hastet videre gjennom sentrum slo det meg hvor overfladisk størsteparten av all reklame rundt meg er. De oppfordrer alle som en til å beholde isdekket; om det er kosmetikk, det nyeste innen fashion, eller endog den mest populære kaffedrikken. Joda, så kan man jo argumentere med at kaffe neppe er noe godt middel som maske eller overflatebehandling for å polere et ytre. Men kanskje er det det allikevel? Et forsøk på å passe inn. For det er vel det det handler om? Er det ikke derfor alle vi har moter? Så alle kan gå med det samme, med den unnskyldningen at det er "in", heller enn å innrømme at vi ikke vil stikke oss ut? Vi forsvinner i mengden, og overflaten forblir blank og fin.
Helt til noen innser hvor skjør isen er.