Ingen e bare det me ser

Når det gjelder musikk er jeg kresen på tekstene - men noen ganger er sangtekstene så virkelighetsnære at jeg lurer på om komponisten har sittet inne i mitt hode og tenkt samme tanker som meg.
På bussen heim fra jobb her en dag hørte jeg på Bjørn Eidsvåg sin sang med tittelen "Ingen e bare det me ser" - og igjen fikk jeg følelsen av at presten fra Sauda hadde sittet på skulderen min den dagen og fulgt mine tanker.

Refrenget går som følger:
Det e lurt å væra åpen og rause 
det e'kje smart å fella dommar for fort 
det kan vær farverikt og flott hos den tause 
og den "verste" vær av flottaste sort 
me e alle mer enn me forstår 
me ser kunn litt av det som foregår 
det e spennande det her: 
Ingen e bare det me ser 

Møte med mennesker er noe av det mest spennende, mest utfordrende og mest givende som finnes. Og kanskje er det nettopp derfor; fordi ingen kun er det vi ser. Vi må se, og se igjen, og enda en gang. Og selv ikke da har vi skjønt det. Den dagen jeg tror jeg fullt ut forstår det mennesket jeg har foran meg, det være min egen mann, venner eller pasienter - vel, da har jeg tapt. 
Da har jeg sluttet å vise respekt.

En klok mann og kollega sa til meg her en dag at ordet respekt kommer av re spectare "Å se om igjen". Tenk det! For å vise et annet menneske respekt må vi våge å se om igjen, å revurdere vår bedømmelse, å tenke utenfor boksen vi alt har puttet vedkommende inn i.
Det tar tid, og det er utfordrende, men kanskje finner vi noe nytt? Kanskje ser vi skatter skjult i leirkrukker vi ikke så ved første øyekast.

Halvt vissent eller i sin flotteste prakt?