Ikke fordi det er spesielt mange nyperoser i år, jeg har heller ikke bosatt meg i en hage full av nyperoser, heller tvert imot. Det er heller det at behovet har vært større - for å lukte på rosene.
Kanskje høres det rart ut, men når sommer ikke lengre er ensbetydende med høyonn, lange turer i skog og over blomsterenger, eller å ligge rett ut på gresset og kjenne lukten av blomster og gress, og se på skyene som passerer, vel, da blir behovet for den ene rosen, det ene øyeblikket av å drømme seg bort, senke skuldrene, puste dypt inn, enda viktigere.
Så det er nok mange som har undret seg over hun som står med nesa langt inn i rosebusken rett utenfor et av landets travleste sykehus. Men der står jeg altså; og lukter på rosene, puster inn minner og drømmer, stopper opp og fyller lungene, før jeg traver videre til dagens mange gjøremål - innendørs.
Første gang jeg var i Mali husker jeg pappa sa i en mail at jeg måtte huske på å stoppe opp og ta inn over meg øyeblikket, opplevelsen, for brått ville den være over.
Kanskje er det vel så viktig i hverdagen slik den fortoner seg nå. Så jeg stopper opp, puster ut, og gleder meg over at et nytt kapittel begynner snart. I mellomtiden skal jeg gjøre mitt beste for å nyte slutten av dette kapittelet - hvor enn slitsomt det måtte være..
....og til høsten kan jeg stoppe opp her...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar