mandag 1. desember 2014

Ventetid

I går tente vi det første lyset i adventskransen - ventetiden er innledet.
Jeg har de siste dagene lest og fundert en del på en ung dame ved navn Maria, og hva hun opplevde i sin ventetid.

Når jeg var liten var det ganske så utrolig å tenke på at Jesusbarnet, dette lille spebarnet, ble født i en stall og lagt i en krybbe.
Jeg tilbragte ganske så mange timer selv i stallen, og visste godt hvordan det så ut der. Nå skal det vel sies at en stall i Betlehem for 2000 år siden var av et annet kaliber enn en stall i Norge på 1990 tallet, men allikevel. Jeg trivdes jo godt i stallen, og å sitte på krybbekanten og godprate med hestene mens dampen stod av pelsen deres etter en lang dag ute i vinterkulda, vel, det var en fin måte å avslutte dagen på. Dyrene gav rommet en ro og fylte det med fred - i hvert fall for min del.

Men det er langt fra å være en 14 år gammel norsk jente med hestedilla, til å være en ung jødisk tenåring som innlosjeres i stallen høygravid og etter en lang reise.
I alle julekrybbene ser hun så fredelig ut, ja, både hun, Josef og Jesusbarnet ser både rene og rolige ut. Lite tyder på at de nettopp har vært igjennom en situasjon som fortsatt i dag, 2000 år senere, er dramatisk og dødelig for både mor og barn over store deler av verden.

Tenk deg scenariet: Maria får beskjed av en engel om at hun er gravid - noe som fysisk var umulig i hennes øyne, hun var jo fortsatt jomfru. Men hun godtar beskjeden, og nokså snart begynner nok kroppen hennes å forandre seg også. Hun er forlovet med Josef, og i jødisk tradisjon var det et legalt forhold som kun kunne oppheves med et skillsmissebrev. Så var hun altså blitt gravid - uten Josefs innblanding. Det må jo ha vært mest nærliggende å tro at hun hadde vært utro - og i så fall skulle hun dømmes til døden etter loven. Kinkig situasjon...
Nå blir heldigvis også Josef overbevist om tingenes tilstand, og forblir ved Marias side.
Svangerskapskontroller var det neppe mye av på Marias tid. Heller ikke NAV med mulighet for sykemelding og svangerskapspenger, omsorgspermisjoner og mammaperm. Nei, som i Norge i tidligere tider, og fortsatt i store deler av verden, var det nok helst de "kloke konene" i familien og landsbyen, som tok seg av den gravide. Maria selv reiste til sin slektning Elisabeth, som også var gravid, og ble der i tre måneder.
Vi vet ikke så mye om Marias svangerskap, men vi kan ane at det må ha vært en særdeles spesiell opplevelse for henne, alle forhold tatt i betraktning. Ventetiden mot dette store som skulle skje, at hun, som hadde "funnet nåde hos Gud" skulle føde en sønn som skulle være konge til evig tid, må ha fortonet seg som både utfordrende og spesiell for den unge jenta.

Så,mens hun sitter der i Nasaret med en stadig voksende mage, kanskje hadde hun bekkenbesvær og fødselsangst, hva vet vel vi, vel, da skal verden innskrives i manntall. De må til Betlehem. Rundt regnet ca 12 mil unna. Maria kaver seg opp på eselet, med magen stor og ruvende, og blir med sin mann.
For en ferd!! Tenk på alt som kunne skje! Og det var nok verken fødeklinikker, ambulanser eller muligheter for profesjonell hjelp langs veien skulle noe skje.
Med all den innsikt Maria nok hadde fått fra kvinnene i familien visste hun i tillegg at sjansen for at hun kom til å føde iløpet av denne reisen, var stor. Og ja, "mens de var der kom tiden da hun skulle føde, og hun fødte sin sønn, den førstefødte, svøpte ham og la ham i en krybbe, for det var ikke plass til dem i herberget". Kjente setninger fra juleevangeliet, men hva i all verden skjuler seg bak de?
Vi vet ikke hvem som var tilstede under fødselen. Var det virkelig bare Josef, oksen og eselet, eller fikk hun mer hjelp? Var det en lang fødsel eller en kort en? Ville hun ha blitt forløst instrumentelt om hun hadde født på et norsk sykehus anno i dag? Hadde hun svangerskapsforgiftning den siste tiden, og burde tatt det med ro? Vi vet ikke. Men det vi vet er at Gud tok en stor risiko ved å la seg føde inn i verden på denne måten, en veldig stor risiko...

I dag, 2000 år senere kan vi tenke at det er absurd å skulle føde under slike omstendigheter, men sannheten er at for majoriteten av verdens kvinner er dette fortsatt reelt (og da snakker jeg om fødselssituasjonen, ikke jomfrufødselen med bud fra Gud :))
Ifølge WHO dør fortsatt 800 kvinner DAGLIG pga. komplikasjoner under svangerskap og fødsel. De fleste av disse bor i øde områder i fattige land.
Maria fikk en lang ferd mot sitt fødested. Dette er også en realitet for mange; når fødselen stopper opp i hytta de ligger i, blir de kanskje fraktet til ei mer egnet fødestue, kanskje med noen kloke koner, en jordmor eller endog en sykepleier. Ferden fra en landsby til en annen kan foregå med eselkjerre, båt, eller kanskje, om man er heldig; en bil på humpete veier. Uansett fremokomstmiddel er ferden både strabasiøs og farlig både for mor og barn, ikke ikke så rent få dør underveis.

Maria, Josef og det nyfødte barnet ble raskt kastet ut i en tilværelse som flyktninger pga. Herodes`raseri etter vismennenes bedrag, og de flyktet til Egypt.
Hvor mange flyktninger som finnes i dag er vanskelig å si, og hvor mange av disse som er gravide er enda mer vanskelig å få oversikt over, men at dette er den harde hverdag mange barn fødes inn i i dag, det er innlysende.

Så kanskje er det ikke så rart at når Gud skulle bli menneske slik som oss, så gjorde han seg så sårbar som de mest sårbare av oss er. Han lot seg føde av ei ung, uerfaren jente, i et okkupert land på en tid hvor "helsevesen" var et ukjent ord. Han, den store kongen, ble født med den mest ydmyke herkomst man kunne tenke seg - og for mange i verden i dag taler det fortsatt til hjertene; dette er hverdagen, om enn den er så langt fra den virkelighet gravide i Norge befinner seg i.

Det er advent, ventetid. Kanskje kan vi bruke den, ikke bare til å vente på, og glede oss over barnet som ble født i en stall for vår skyld, men også til å fokusere på alle de kvinnene som ikke har noe problem med å identifisere seg med hans mor, Maria.....

Ikke akkurat en stall, men legger med noen bilder fra den lokale fødestua i Mali, hvor jeg fikk jobbe med nettopp mødredødelighet i 2007. Langt fra telys, boblebad og dobbelseng på Kvinneklinikken...


Ingen kommentarer: