Rent fysiologisk er det bevist at det er selve kontrastsonene i øyet mellom mørkt og lyst som gjør at vi har den enorme evnen vi har til å se. Og mange ganger lurer jeg på om ikke akkurat det poenget gjelder ved flere sider av livet. For er det ikke akkurat det spennet, ikke bare mellom lys og mørke, men mellom alt det vi opplever, både på godt og vondt, som gjør at vi virkelig kjenner at vi lever - også det på godt og vondt?
Jeg er fascinert av fotografering, og når jeg nå har tatt skrittet inn i den digitale verdenen har jeg enorme muligheter til å forske på nettopp lysets effekt. Blir det for mye lys så blir bildet bare en eneste lys grøt, og det er umulig å skille det ene fra det andre. Blir det for mørkt skjer omtrent det samme, bare i andre enden av skalaen. Å finne den perfekte mellomtingen mellom lys og mørke gir perfekt kontrast, og fanger opp akkurat nok lys til å gi et mest mulig riktig bilde av det virkelige lyset. Uten å dra denne lys filosofien altfor langt, så er det jo sånn i livet også: Det blir jo platt og kjedelig dersom alle dager KUN er lyse, og det blir umulig å komme seg frem om alle er mørke.
Vel vel, jeg og pappa hadde en fantastisk skitur på fjellet ikveld, lastet opp med kamera, diverse linser og stativ, var vi klare til å fange fullmånen. Det var en helt utrolig opplevese å stå der midt på vidda og prøve alt mulig for å fange det flotte lyset og den trolske stemningen. Og resultatet ser dere litt av her.
Prøving og feiling er visst cluet, men det fine med digitalkamera er at man kan slette det man ikke liker....
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar