mandag 16. april 2007

O snufsende varm vår????

Idag viser kalenderen 16.april. Etter noen fantastiske sommerdager her i regnbyen, har mer "hjemlig" vær slått til, og det var nesten med en følelse av "hmm, dette var lenge siden, hyggelig å oppleve dette igjen" at jeg ble sprutet ned av en bil på vei til skolen idag. Lenge leve Bergans, sier nå jeg :)

Men, nå er det ikke slik at jeg har gått tom for ting å publisere her, og at jeg dermed må skrive om været, nei, det ligger nok noe mer bak enn som så.
Med våren kommer nytt liv heter det i en klisje, og nytt liv betyr pollen, og for meg og maaaaange andre, en tid med konstant tåreproduksjon og mer eller mindre hovne øyne og hals. Selv pillemotstandere som meg selv må krype til korset,for ikke å se våren gjennom en konstant tåke av tårer. Men når pillene kan hjelpe meg til å sitte ute i sene nattetimer og nyte den varme luften, og ligge langstrak i gresset og kjenne vinden klie meg mellom tærne, vel, da skal jeg gladelig støtte opp om legemiddelindustrien.

I går kveld slo dog en bekymringsverdig tanke ned i meg. Jeg kom hjem fra jobb kl 22.oo, og raste rett ut på verandaen min, hvor jeg spiste kveldsmat i capribukse og genser, husk husk, vi skriver april, ikke juni!! "Skal jeg glede meg enormt over at jeg kan gjøre dette, eller skal jeg være oppriktig bekymret?" tenkte jeg. Som forhenværende biolog (engang biolog, alltid biolog) vet jeg jo at moder jord går i sykluser som det meste annet, og det at hun gir oss en god lang vår her på det ellers milde vestlandet, er vel kanskje ikke så rart? Men jeg tror vel ikke engang den mest hardbarkede Hummerkjørende industriherre kan med hånden på hjertet si at han ikke tror noe av dette er menneskeskapt.
Det som bekymrer meg er at jeg ikke bekymrer meg.... Vel sykler jeg isteden for å kjøre rundt i en amerikaner (noe som virkelig ikke hadde vært meg imot), men ellers tenker jeg ikke så mye på miljøet, selv om jeg er utrolig glad i det. Jeg vurderer å ta tog, fordi det er mer miljøvennlig, men når det viser seg at fly er billigere settes økonomien, og ikke miljøet, i høysetet. Å kjøpe klimakvoter for å kunne fly, blir jo omtrent som avlatsbrev det. Synden er jo der like mye....
I bibelen står det at lunkenhet er det verste, og jeg føler meg vel ganske lunken når det kommer til denne problemstillingen. Ikke er jeg kald, men jeg kjemper ikke med nebb og klør til svetten siler, for miljøet heller.
Føler meg litt fanget i likegyldigheten, og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal komme meg ut av den, eller om jeg vil.. Noen som har noen tanker om tingene?

2 kommentarer:

sindre sa...

Avlatsbrev er et godt bilde, selv om pengene fra klimakvotene har større avkastning enn tro påå kjøpe seg frelse. Fra et medievitenskapelig perspektiv (en gang master i medievitenskap, aldri mer), oppstår apati og tafatthet fra overlast med inntrykk, da særlig med tanke på grusomheter og katastrofer. Den menneskelige kropp (, ånd og sjel) har begrenset med plass og kapasitet, og når impulsene hagler, er det fare for at man søker ly. Svaret burde være at selvfølgelig skal man engasjere seg for miljøsaken. Leve Norge som lover å kutte med 30 prosent før 2020. Er Norge for lite til å utgjøre noen forskjell? Men er det for sent ute? En brå, usammenhengende konklusjon blir følgende: gjør det beste ut av hver dag, og våk alltid; både for global oppvarming, tyver på natten og Herrens gjenkomst. Det ornder seg til slutt, men det betyr ikke vi ikke kan legge ned en innsats for kloden og våre medmennesker før tida er ute.

SigridLois sa...

Hei, Ingvill! Artig å lese på bloggen din. Jeg lærte mye nytt da jeg leste 10 ting om deg, og jeg smilte mange ganger ;)
Jeg kommer tilbake til Bergen til høsten. Vi ses!
Hilsen Sigrid
www.sigridlouise.blog.com