Concessatio ergo sum

....som betyr "Jeg hviler, altså er jeg". Så er jo spørsmålet; er jeg? Kan jeg virkelig være dersom jeg ikke hviler?
Kanskje har du alt gitt opp å lese dette innlegget og tenker som så at nå har Ingvill fått kjenne bivirkningene av malaria medisinen, og har virkelig mistet kontakten med virkeligheten. Men neida, det er ikke fullt så høytsvevende som det kanskje høres ut.

Jeg har selvfølgelig vært ute i skogen igjen. Det er mangt og mye som gir meg inspirasjon, og gir næring til mine mer eller mindre filosoferende tanker, og skogen er definitivt en av de. Det som slo meg på dagens løpetur ( i tillegg til alle kvister og grener, siden jeg liker å utforske nye steder, utenfor stiene...) var at jeg sjelden gir meg selv tid til å sette meg ned, nyte stillheten, og rett og slett hvile. Du har sikkert alt gjettet at dette ikke bare gjelder løpeturer, men at det lett lar seg overføre til livet generelt.

Forrige gang jeg var i Mali sendte pappa meg en mail hvor han sa" stopp opp, nyt øyeblikket, og kjenn at du lever" De ordene ble svært viktige for meg da, og kanskje er det nettopp det at jeg skal tilbake nå som gjør at jeg stadig tenker på de ordene igjen. Som jeg vel har nevnt noen ganger på denne bloggen i det siste, så er jeg lykkelig for tiden, jeg har det bra, og er takknemlig for alt jeg får oppleve, hver eneste dag. Men kanskje gir jeg ikke meg selv tid til å kjenne på den følelsen, til å leve i den og takke for den.

Jeg synes bildet illustrerer poenget mitt; et øyeblikk, (og jeg regner med paret i bildet var lykkelige der og da),gir vi oss selv muligheten til å hvile i øyeblikket, eller har vi allerede hastet videre til det neste?