torsdag 21. februar 2008

Medmenneskelighet

... er ikke en egen pensumbok, eller forelesningsrekke. Men allikevel så enormt viktig i studiet. Nå har jeg ikke tenkt å begi meg ut på en stor definisjon av emnet (de siste dagers journalskriving har avslørt at mitt norske språk er noe skrantent, så alle dere språkentusiaster ute i nettverdenen får ha meg unnskyld)
Men altså, medmenneskelighet, hva er det? Jeg er nok en person som så langt det lar seg gjøre unngår de vanskelige temaer, de harde, ofte brutale møtene med sannheten. Jeg ønsker at mennesker rundt meg skal ha det godt,men hva da med de gangene det er fysisk umulig? (Alle dere ikke-medisinere får ha meg unnskyldt, men tankene mine er nok mye farget av at jeg oppholder meg på sykehus store deler av tiden nå) Hvordan skal vi da kunne være et medmenneske? Ved å "lulle" de inn i tanker som at "det går nok bra"?? Det ville lettet min samvittighet å kunne si det, å kunne få mennesker til å forstatt leve i troen på at ting kommer til å være bra. Og en ekstra bonus er jo at sjansen for at de da vil like meg, den er høy. (aner jeg en liiiten antydning til sosial angst her?? ;) For hvem liker vel den som kommer med dårlige nyheter?
Men, vel, det er visst også en del av dette yrket jeg har valgt. Jeg gleder meg ikke til den dagen det er jeg som presenterer meg som legen, og må si "Beklager, men det ser ikke så bra ut som vi håpet..." Foreløpig er det betryggende å være en "hvit sau" som bekymringsløst(??????) vandrer etter legene på visitt etter visitt, pasient etter pasient, og nikker, smiler, prøver så godt vi kan å være åpne, imøtekommende, forståelsesfulle, samtidig som vi higer etter de "spennende casene" til å fylle opp kunnskapsbegeret vårt.
Jeg vet jeg kommer til å oppleve mange ting, mange møter, mange utfordringer som gir vedvarende bismak. Men om jeg midt i all frustrasjon, all sinne, sorg kan klare å se mine medmennesker der de er, og være der for de på den måten som gagner DEM best, vel, kanskje jeg da har skjønt noe om dette med medmenneskelighet. Så får det heller være om selvfølelsen min får seg en knekk. Det skal jeg nok overleve ;)

2 kommentarer:

irene sa...

Hei på deg Ingvild:)du husker kanskje ikke meg, men jeg var på besøk til Gjermund og Gunn Marit i Mali den jula du var der som STK. Kjersti (Hagen)fortalte at du hadde blogg, så da måtte jeg nesten inn å kikke:) Gøy å se bilder fra Mali! (Var selv STK 05/06 sammen med Kjersti). Keep up the good work, så snakkes vi plutselig i Norkirka:) Irene Lygre/Dian Suko

sindre sa...

det er vel en forskjell på å udelt optimisme og/eller spille allmektig positiv (dvs alltid kunne bringe det alle vil ha), og det å vise kjærlighet til andre mennesker - både når det går godt og dårlig.