lørdag 15. mars 2008

Å bære himmelen på sine skuldre



Jeg leste en tankevekkende artikkel her om dagen, i tidsskriftet for den norske legeforening. Den handlet i grove trekk om å være "for flink", og hvordan "det å yte mindre er en selvmotsigelse som ideal" ( denne artikkelen var spesielt rettet mot leger, men jeg mener at det igrunnen gjelder svært mange i samfunnet vårt idag)

Det å skulle takle alt, ikke nødvendigvis fordi andre rundt en forlanger det, men rett og slett fordi en forlanger det av seg selv, er for mange neppe noe ukjent fenomen. Jeg kan virkelig skrive under på at sånn er jeg; helst skal skolen gå glatt, A-planen skal være full med verv, med sosiale sammenkomster, trening, osv osv. Det gir meg en følelse av vellykkethet. Av å være flink, av å ha en verdi. Legg på et ønske om å stille opp for mine venner, være hoppypsykolog, bringe glede inn i menneskers liv.... jada, listen er lang.
Men så var det dette med det rent ut menneskelige da....alle må da ha sine ting å slite med, ting en ikke takler, klarer. Dårlige dager med humøret på bånn? Eller finnes det virkelig en liten gruppe mennesker som er overmennesker, og som klarer å leve opp til alle sine krav, og sine mål? Kremt, vi kan vel kanskje ønske det så hardt mange ganger at vi til slutt virkelig tror det, men tilslutt går det vel opp for alle og enhver, uansett hvor hardt en prøver, at nei, jommen er jeg bare et menneske jeg også....

En kamerat sa til meg her om dagen at det var så godt å høre at jeg hadde dårlige dager også.... Det fikk meg til å tenke på hvordan mennesker rundt meg ser på meg. Lever jeg åpent og ærlig? Eller prøver jeg å flikke på livet slik at det skal se ut som om jeg takler alt?
Jeg har begynt en ny hobby iløpet av de siste månedene; å ligge på sofaen. Tro det eller ei, det er faktisk ikke så verst, noen ganger er det rett ut behagelig.... ;)

Vel, tankerekkene rundt dette temaet kommer nok til å spinne i hodet mitt en stund fremover, og forhåpentligvis blir det mer enn bare tanker, men handling. Hadde bare lyst til å dele det med de som måtte være interessert.

Nå skal jeg gå påsken i møte og gjøre et forsøk på å legge min skulderbyrde på Han som virkelig bærer både himmel og jord på sine skuldre!

God påske!
(PS! Ser du duen i bildet?)

2 kommentarer:

Berit og Irene sa...

Eg ser duå! :)

Glede meg t å se deg på fredag :)

Gla i deg!

- Irene

sindre sa...

om man er robot, forventes man å være maskinelt konstant operativ i tipp-topp stand.

om man er menneske, kan man ikke være gjennomført bånn ærlig og ekte uten å vise svakheter. vi er skapt til relasjoner og dermed også til å gi og få hjelp, ord, oppmuntring og støtte til hverandre for å styrke de sosiale bånd.