torsdag 24. juli 2008

En liten andakt

Noen ganger formelig spretter ordene opp fra sidene i Bibelen (andre ganger leser jeg og leser uten i det hele tatt å få med meg noe som helst..) Og her en kveld satt jeg og leste i 1.Johannes. Og jeg ble oppmerksom på et bibelsted som har vært et favorittsted lenge, men det er lenge siden jeg har tenkt over det. Nå kom tankene strømmende på, og siden disse ordene betyr så mye for meg, ville jeg dele de med de av dere som er interessert.
Håper noe av det kan legge seg på hjertene våre...

(PS! Inndelingen av bibelversene var kun for enkelhetsskyld å finne igjen de tilhørende tankene :)

"1)Mine kjære, la oss elske, ikke med tomme ord, men i gjerning og sannhet.
2)Slik skal vi vite at vi er av sannheten, og vi skal la vårt hjerte falle til ro for hans ansikt.
3)For selv om hjertet fordømmer oss, er Gud større enn vårt hjerte, og vet alt.
4)Mine kjære, dersom vårt hjerte ikke fordømmer oss, kan vi være frimodige for Gud.
5)Og det vi ber om, får vi av ham.
6) For vi holder hans bud og gjør det som er godt i hans øyne. Og dette er hans bud:
7)Vi skal tro på hans Sønn Jesu Kristi navn, og elske hverandre, slik som han bød oss.
8)Den som holder hans bud, blir værende i Gud, og Gud i ham.
9)Og at han er i oss, det vet vi fordi han har gitt oss sin Ånd."

1.johannes 3.18-24

1)Å elske i gjerning og sannhet, ikke med tomme ord. Vi vet det jo innerst inne, men noen ganger føles det så vanskelig å møte blikket til en i nød, istendefor å unngå det, så vanskelig å spørre hvordan noen har det, istedenfor å haste videre til neste gjøremål.Jeg kan da ikke gjøre noen forskjell allikevel.... Men jeg tror alt beror på ordet sannhet. Det å våge å leve sant, våge å være ærlig med sin til tider egne utilstrekkelighet i møte med andre mennesker, men allikevel komme med den en har. For ofte er det i har, så mye mer enn vi tror. Men å leve et liv i sannhet, hva er det, og er det virkelig noe vi vil; kjenne sannheten om oss selv?

2)Vi «er av sannheten».... Hmm, vi er ikke sannheten, men vi er av den, altså et resultat av sannhet. Gud. Det kan jo gjøre enhver opprømt og kanksje litt nervøs, men da sier neste vers noe jeg synes er så ufattelig fint: «og vi skal la våre hjerter falle til ro for hans åsyn.» For åsynet på den levende, allmektige Gud kan lille meg la mitt hjerte hvile. Jeg vet ikke om andre har lagt merke til det verset på samme måte, men jeg kjenner det som om jeg slipper meg ned i mykt gress en varm sommerdag, og kjenner sommerens nærvær rundt meg idet vinden stryker meg lett over sommebrun hud. Og det er ingen dum følelse :)

3)...Men så var det dette hjertet da, svikefullt som det kan være. For hvor mange ganger er det ikke akkurat hjertet mitt som hindrer meg fra å legge meg ned i den sommerengen?? «Jeg, som har gjort så mye fælt», «jeg som feilet» , «jeg strakk ikke til....», «Nei, for om jeg kommer så nærme Gud, om jeg tillater Han å komme så nærme meg, da vil Han kunne se alt, og hvordan skal Han da kunne elske meg??.......» Engstelsen for å bli avslørt blir større enn behovet for å bli elsket, og dermed holder vi oss unna. Men da er det det står, og dette verset MÅÅÅ du få med deg: «FOR SELV OM HJERTET FORDØMMER OSS ER GUD STØRRE ENN VÅRT HJERTE, OG VET ALT» Vet alt..... det er faktisk noe enormt befriende i det å ikke ha noen hemmeligheter... Han vet alt, og allikevel inviterer Han meg til å komme.

4)...og dersom vi kan bli satt fri fra den fordømmelsen vårt eget hjerte holder imot oss, da kan vi være frimodige overfor Gud! Ja, jeg lengter virkelig etter den dagen jeg kan bli fri fra mitt eget hjertes fordømmelse. Jeg lurer på om vi som medmennesker kan hjelpe hverandre der? Kanksje ved å våge å være åpne om egne nederlag, feil og mangler, og hjelpe hverandre til å innse at det finnes tilgivelse for alt? Det var dette med å våge å leve i sannhet da....

5)Og det vi ber om, får vi av han.... Hmm, vanskelig; for hvor mange ganger ber man ikke, og så får man ikke svar, i alle fall ikke svar som vi ser, og det er jo de som teller... Ja, den som hadde et godt svar på dette. Så mange som vender seg vekk fordi de trodde på dette, og ble skuffet; Gud svarte jo ikke, han var der ikke da jeg trang Han som mest... hvorfor skulle jeg tro på dette? Jeg har ikke noe svar, og om jeg hadde vært teolog vet jeg jommen ikke om jeg hadde hatt noe godt svar allikevel... Men jeg klamrer meg til håpet det ligger i det løftet...

6)Så var det dette med å holde hans bud da, det måtte jo være en hake. Men noe av det som er så flott med dette avsnittet er at vi får svaret med en gang, for hva er Hans bud? Er det loven? Er det å ha de «rette» meningene, være med i de riktige sammenhengene, eller si de rette tingene? Nei....

7)Å TRO.... så enkelt, og allikevel så vanskelig.... Det minner meg om et annet ord i Bibelen: «Jeg tror, Herre, hjelp meg i min vantro» Å tro på Jesus Kristus... For noen enkelt, for andre helt umulig..... Og samtidig å elske vår neste... Enklere ovenfor noen enn andre....

8)At Gud er i oss, gjør meg ganske så opprømt, for det må jo bety at Gud kan virke gjennom meg, og det er både en stor ære, og et stort ansvar. For dersom redskapen slår seg vrang er det ikke greit for byggmesteren å få ferdiggjort arbeidet.....

9)Men jeg skal ikke handle på egenhånd. En hammer kan da ikke slå uten at det er noen som bruker den? Gjennom sin Ånd har Gud gitt oss et bevis på at han er i oss. Og at han ønsker å bruke oss, ja, det er sikkert. Men først og fremst, uten sidestykke, så er vi hans barn. Og barn må ikke strekke til for å bli elsket, vi er elsket slik vi er, uavhengig av hva vi gjør, og uavhengig av hva hjertet vårt forteller oss.....

Så senk skuldrene, pust dypt inn, og.....lev.......

Ingen kommentarer: