fredag 17. oktober 2008

Å sette spor





Jeg er godt plassert i sofaen med dyna over meg, varmeflaske på magen, te, honning og vann, nesespray, snytepapir, bok og fjernkontrollen er innen rekkevidde. Jeg er godt igang med min 3.helg på sofaen, slått ut av ett eller annet sint virus. Så sitter jeg her da, og ser ut på skyene som driver forbi, og trærne på Fløyen som stadig skifter farge. Føler meg litt avskåret fra verden, men gode venner og familie, som stikker innom og ringer, gjør at jeg ikke føler meg så isolert allikevel. Og som mamma sier "Det går over" Ja, det gjør det, og i forhold til mange andre mennesker jeg møter på min vei, er dette en filleting det ikke er verdt å nevne engang - men akkurat nå er det frustrerende og irriterende uansett hvor "fillete" det er.

Egentlig skulle jeg tro at slike dager ville inspirere meg til dype tanker og filosofering, men jeg må igrunnen si at jo tommere jo bedre har vært slagordet mitt, både når det gjelder Tv program og bøker. Men så hender det at en samtale sporer meg mot de store dyp (rent filosofisk altså:)
Min kjære venninne Ellen Marie var på besøk her, og krøllet opp i sofaen kom som vanlig trospørsmål opp..
Vi snakket om forskjeller i tro. At det å tro på en og samme Gud ikke nødvendigvis betyr at vi har samme forhold til han. Og da ser jeg bort ifra alle store teologiske spørsmål som verserer i media som de store skillesteinene oss kristne i mellom.Nei, jeg snakker om det det egentlig i bunn og grunn handler om; vårt forhold til vår Far, Skaper, Frelser.
Og jeg kjente at jeg ble gjort oppmerksom på en holdning jeg selv har tilegnet meg, som ikke er av det sunne: Jeg har det jo så bra med Gud, da må det jo være slik andre må forholde seg til han for å ha det bra også??!! og kanskje har jeg til tider faktisk frontet mitt eget forhold til Gud mot andre på måter som ikke har vært av det gode.

Jeg har masse gode venner, men det er deres egne særegenheter som gjør at de er så gode venner, og at jeg trives så godt sammen med de. Vi har alle forskjellige forhold, forskjellige måter å vise at vi er glad i hverandre, setter pris på hverandre. Og sånn tror jeg jommen det er med våre forhold til Gud også; ikke alle (de aller færreste skulle jeg tro) står opp kl 04 for å be i to timer før arbeidsdagen. Noen ser Gud i naturen, andre i samtale med andre mennesker. Atter andre i stillheten.
Å forstå dette kan være vanskelig, i alle fall for meg, men du verden så viktig. Ikke bare for å bedre forstå, og respektere andre, men også for å verdsette meg selv. Jeg er meg, og det gjør meg unik, og umistelig.

Noen forhold setter dype avtrykk i livets sand, andre etterlater tydelige spor på himmelen over livet.... Men felles for de alle er at de er like viktige; de former et menneskes liv.

Ingen kommentarer: