mandag 10. november 2008

Å leve mens du gjør det...

.. å elske mens du tør det..." siterte en kamerat av meg her en dag. En tankevekker for meg i min hverdag pr. idag. En annen kamerat snakket om ærlighet og genuinitet både i vennskap og samtaler, og begge deler gav gjenklang i meg. Ja, jeg vil leve mens jeg gjør det, og jeg ønsker å leve ekte - uten at det i seg selv må bli et strev....
Når folk spør meg nå om dagen hvordan jeg har det (jeg er uenig i at dette alltid danner grunnlaget for en overfladisk samtale, det kan faktisk være en inngangsport til en god, ærlig samtale også:) så er ikke svaret, "jo takk, bare bra" Jeg er sliten, uten å kunne sette fingeren på en spesiell hendelse eller tanke som danner opphavet for dette. Men denne høsten har lært meg ett og annet om livet. Jeg har ikke vært alvorlig syk, og selv om det finnes utallige mennesker som virkelig lider, så er min subjektive opplevelse av hverdagen faktisk den at i høst har det vært en del dager hvor det å stå opp ikke har fristet.
Når jeg da ser bak det faktum at jeg har håndhilst på en del virus, er det faktisk en tid for å stoppe opp og spørre hvorfor jeg er så sliten, og hva jeg kan gjøre med det?
Som jeg nevnte i forrige innlegg lever vi i et samfunn hvor verdien ofte måles i hva du kan prestere, heller enn hvem du er. Som pliktoppfyllende student er det lett å legge sin egen verdi nettopp i det, alt jeg takler, får til, skjønner. Men studiet er ikke livet, og livet er ikke studiet. En del av livet, ja, men å leve er så mye mer enn å lykkes i alt en gjør, og stå på til siste slutt. "Du må lære deg å gi litt balla," for å bruke en kamerat sitt uttrykk her en dag:) Ja, definitivt!
"Hvis du vil leve et rikt liv, gjør dine gleder enkle" sier Karsten Isachsen. Jeg opplevde enkle gleder her på lørdag, da stua var fylt av 25 av mine gode venner. Gleden over å kjenne meg velsignet til å ha de som venner, vel, det fikk meg til å kjenne at jeg lever. og også det å vite at de faktisk er glad i meg for den jeg er, ikke det jeg gjør. Så må jeg bare virkelig skjønne det med mitt hjerte også, og klare å være glad i meg selv også fordi jeg er den jeg er:)
Så, etter 10 år har jeg tatt en avgjørelse som kjennes veldig riktig, men allikevel skummel og litt trist: jeg slutter som lovsangsleder på ubestemt tid. Jeg trenger å bare være for en tid, å lære meg at det er greit, at jeg ikke alltid må bidra.

Jeg skal prøve å leve mens jeg gjør det, og elske mens jeg tør det.....

3 kommentarer:

Anonym sa...

Eg e utroli gla for at du e den du e, Ingvill! Du sprer glede og omsorg rundt deg sjøl de dagane du e sliten. Gla i deg! :)

Anonym sa...

Gi balla!

sindre sa...

Smittende setning: "jeg har håndhilst på en del virus." :)