Magiske øyeblikk

Harald O.Sohlberg "Vinternatt i Rondane"

Jeg kom akkurat hjem, og idet jeg snudde meg på trappa foran huset og kikket bort på Ulriken som lå der med snø på toppen og blinket mot stjernene omtrent som Storronden en vinternatt (bildet over) hørte jeg en lyd bak meg. Det hele var litt underlig for like før hadde jeg tenkt som så at det var merkelig, det lukter dyr her. Og det stemte, for bak meg stod en hjort og kikket på meg.
Å bo i by og ha hjort i hagen er ikke hverdagskost, men du verden så fantastisk. Det skjer noe med meg når jeg får lov å stå ansikt til ansikt med disse skapningene. Og det skapes magiske øyeblikk når vi for en stakket stund ser på hverandre før hun snur seg og vandrer opp i den trygge skogen igjen. Men før hun blir borte stopper hun en gang til, snur seg, og ser på meg.
Det er øyeblikk som blir sittende.
Jeg opplevde omtrent det samme når jeg var på Notodden for et par uker siden også; jeg var ute og løp i skogen, og idet jeg snudde meg stod det en elgkalv ca 100 meter fra meg og iakttok meg. Slik ble vi stående en stund før den trasket bedagelig opp til sin mor som stod vaktsomt bak den.
Jeg vt ikke, men det er i stunder som det jeg føler at jeg er en del av skaperverket, en del av noe som er større enn meg selv - uten at jeg helt kan forklare hvorfor. Kanskje er grunnen slik det står i Romerne 1.20:

"For hans(Guds) usynlige vesen, både hans evig kraft, og hans guddommelighet, har menneskene helt fra skapelsen av kunne se og erkjenne av hans gjerninger"

For meg er han i alle fall tilstede i sitt skaperverk ...