lørdag 13. desember 2008

"Vi må ikke tåle så inderlig vel.....




...den urett som ikke rammer oss selv.."

Jeg har akkurat sett et program fra Kongo, og blitt rystet langt inn i sjelen. Vi har alle hørt om det, hvordan voldtekt brukes som middel i en rå og brutal borgerkrig som er i ferd med å gå inn i sitt 15.år... 3 mill mennesker er drept, og antallet kvinner som er blitt utsatt for krigens mest umenneskelige brutaliteter er ukjent.

Jeg er en uke fra juleferie, en uke fra å reise hjem og slappe av, hente meg inn igjen etter en slitsom høst, og ta en velfortjent hvil.... Vel, jeg fikk litt perspektiv på ting ikveld....

Bilder av kvinner i alle aldre som stirrer tomt ut i luften fordi de ikke lengre har noe å leve for, fordi minnene om det som skjedde er for smertefulle til å holde fast på. Kvinner som er frarøvet alt; ektemenn, barn, eiendeler... verdighet. Og så har du de som deler sin historie, som kommer sammen for å søke styrke, for å prøve å finne en måte å gå videre på, å leve...
Å se fire åringen som ser forvirret ut i luften fordi hun ble offer for handlinger hun ikke har noen som helst mulighet til å forstå, eller den 80 år gamle kvinnen utsatt for gjengvoldtekt... Hvordan kan jeg være stille??? Hvordan kan verden være stille??? Hvorfor roper vi ikke opp, hvorfor må historiene forbli innenfor jordveggene? Hvorfor er det ikke disse historiene som når oss, istedenfor massehysteri rundt verdensøkonomien???

Kongo - et rikt land i Afrika, er i ferd med å miste sin fremtid. Det sies at 80 % av barna i Kongo ikke har noen skolegang, og de går en usikker fremtid i møte. Hoppet fra lediggang til å bli rekrutert til millitsen er liten, og med stadig nyrekruttering av barn med umenneskelige traumer fra barndommen, vil nye generasjoner gå en usikker fremtid med krig og voldtekt i møte.
"Syng for meg, mine små" sa den kongolesiske politikvinnen til barna som satt med store øyne på barnehjemmet for "barn avlet i voldtekt." Mange av de er foreldreløse fordi mor døde av AIDS, eller de er forlatt fordi mor ikke kunne ta vare på de, eller ikke orket den daglige påminnelsen om hva som en gang skjedde....

Noen av voldtektsmennene lot seg også intervjue, og jeg, som ønsket å kjenne et enormt hat ovenfor disse monstrene, ble isteden sittende å se menn og unge gutter som så ut som hvem som helst... "Hva er din bakgrunn" tenkte jeg. Det finnes ingen unnskyldning for de gjerningene de utfører, men hva er det som driver de, hva er det som får oss mennesker til å gå så til de grader av henglsene at all moral forsvinner? Er det bare den blinde troen på at voldtekt vil hjelpe de i seieren om et fritt Kongo, og at de gjør det i ren patriotisme, eller hva er det?????

Jeg blir sittende igjen med en nagende vond følelse i hjertet, og allikevel en undring, og beundring, for det siste vi ser av de Kongolesiske kvinnene er en syngende forsamling, de synger til Gud, og de er ikke knekket. Uansett hvor horrible historier de bærer på...
Jeg håper den nagende følelsen forblir i hjertet mitt, og vokser seg større, slik at tanker blir til handling, hvordan det nå enn måtte bli....

NB! Bildene er kun illustrasjonbilder, og har ingenting med Kongo å gjøre!

1 kommentar:

Anonym sa...

Sterkt skrevet, Ingvill! Håper den vonde følelsen snus til en positiv energi, selv om det er forferdelig vanskelig...

Sykt å tenke på at genene som gav oss Mahatma Gandhi og Mor Teresa har gitt oss Robert Mugabe og Adolf Hitler...

Men det er vel bare en påminnelse om at vi alle har et ansvar for å være et lite lys i hverdagen, uansett hvor vi befinner oss, eller hvem vi møter. Vi må bare ikke la den ekstreme råskapen og brutaliteten knekke oss, for uansett hvor mørkt ting ser ut, så er det ikke mer enn et bittelite lys som skal til for å få ting til å se annerledes ut...