Kjærkommen uro

Jeg har lenge bekymret meg over en stadig økende kynisme og egoisme i mitt eget liv. Et fokus på meg og mitt, hva som skal til for at jeg skal få maks ut av livet, hvordan jeg skal bli mest mulig lykkelig, og ikke minst, hvordan jeg skal oppnå de ingrediensene i livet som må til for å nå lykkens mål.
Det har da også for en stund vært et bønnemne at dette måtte snu. Nå skal jeg aldeles ikke påstå at jeg har lagt ned alt mitt eget, for dit kommer jeg aldri, men en nagende uro for den verden vi lever i, har satt seg fast i brystet mitt, og der er den hjertelig velkommen.

Som en eminent foreleser sa her en dag at "All solidaritet har sitt utspring i egoisme.." sikkert sant nok det, men solidaritet er allikevel en god ting.
Uroen er der, så er det opp til meg hva jeg ønsker å gjøre med den; skal jeg sette den ut i live, eller bare la den forbli en nagende følelse slik at jeg i alle fall kan ha god samvittighet fordi jeg kjenner den??

Jeg har aldri vært kjent for å finne den gyldne middelvei, jeg ender som regel i en eller annen grøft, som for eksempel å tro at for å bety en forskjell må jeg bli lege, og komme meg så langt vekk fra Norge, fra vesten som mulig. Vel, kanskje har jeg vokst ikke bare i alder men også i visdom, for jeg har i alle fall skjønt at det er jo virkelig ikke tilfellet. Hver dag har vi alle den unike muligheten at vi kan bety en forskjell for mennesker rundt oss, for verden. Det avhenger bare av hvorvidt vi er tilstede i vårt eget liv.Det er en tanke som gjør meg hoppende glad, full av ærefrykt og ikke så rent lite redd, for når jeg har fått den muligheten må jeg jo bruke den på en god måte...
Men dersom vi hele tiden higer etter det som ligger foran blir det vanskelig å se de menneskene vi omgås hver dag.

Veddeløpshester fullfører ofte løp både med skylapper og ørepropper. Dette for at de ikke skal bli distrahert av noe, men kun fokusere på målet.Om enn jeg er veldig glad i hester vil jeg ikke være noen veddeløpshest..For vi har jo også blitt bedt om å fokusere på målet, men samtidig er vi her i verden,og vi kan ikke ignorere den.
Da går vi glipp av så enormt mye.
DU betyr en forskjell, uansett hvem du er, hvor du er og hva du gjør. Det eneste som kreves av deg er at du er tilstede i ditt eget liv, slik at du kan være til stede for andre...