Kjærlighetens farge

Som enhver av mitt kjønn har jeg nok sett min del av romantiske filmer, og sukket høylydt over Mr.Darcy, eller ridderen i skinnende rustning. Men her ikveld når jeg tuslet hjem fra trening i et heller grått Bergensvær begynte jeg å tenke over alle venner og bekjente som har fått et helt annet møte med kjærligheten. Når jeg tenker meg om kjenner jeg ganske mange hvis kjærlighet er alt annet enn Hollywoodrosa. Ikke det, de har møtt den som etterhvert ble ektefelle - men allikevel opplevd de mørke dagene som gjør at kjærligheten ikke er rosa, men dyp dyp rød.

Mennesker som har blitt stående alene som enker eller enkemenn allerede idet deres samliv så vidt var begynt, fordi deres ektefeller ble revet bort av sykdom eller ulykker. Par som har mistet barn, eller opplevd at ektefellen svinner hen på grunn av en sykdom som stadig vinner nytt territorium.
Jeg har sett de i jobbsammenheng eller på skolen; den ene som pasient, den andre som pårørende, eller som fortvilte foreldre til et lite barn....
Så mange historier om livsbøker hvor kapitlene plutselig tok en ny vri, hvor drømmer og håp ble slått til jorden for enten å forsvinne fullstendig, eller sakte reise seg igjen...

Det er langt fra den babyrosa fremstillingen av kjærlighet som så lett svelges av oss (kanskje særlig oss kvinner...) til den realiteten som er å se rundt omkring. Men i møte med disse menneskene, som har elsket så mye, fått så mye, og allikevel også tapt så mye, så blir jeg igjen og igjen slått av ektheten, av den til tider enormt slitesterke kjærligheten som råder grunnen, og som reiser seg igjen. Kanskje i nye former og på nye steder.

Mange ganger lurer jeg på hvordan jeg ville ha reagert hvis det var jeg som plutselig stod ansikt til ansikt med livets lunefulle temperament på den måten. Ville jeg ha bukket under i min egen sorg, bitterhet og sinne, eller ville jeg også være en av de som reiste seg, så seg tilbake, takket for alt jeg hadde fått oppleve, for så å gå videre ?
Jeg vet ikke, og kanskje skal jeg ikke vite heller...

Kjærlighet er en risikosport; ved å bli glad i noen, elske noen, ligger det alltid en sjanse for skuffelse, tap og endog bunnløs sorg. Men jeg tror vel alle som har opplevd kjærligheten vil si at det var verdt risikoen.

Og så ledes mine tanker til Han som har elsket høyere enn noe menneske. Hans smerte og tap var større enn noen av oss kan fatte. Og alt fordi Han elsket oss.
I det har kjærligheten fått sin rette farge; ikke rosa, men rød...blodrød