Skogsøy

Sommervær, eksamensfri, og det faktum at jeg har bil må utnyttes maksimalt, så igår etter jobb reiste jeg, Kristin og Jørgen ut på tur til Øygarden, en øygruppe rett vest for Bergen. Ytterst i havgapet ventet et fantastisk landskap med klipper som stupte rett i sjøen, tette skogsområder, beiteland (med tilhørende sauer som undret seg fælt da jeg ikke kunne dy meg og tok til å breke - ganske god imitator faktisk, eller hva Jørgen?) Det var rett og slett balsam for sjelen, og selv om ikke temperaturen eller vinden gjorde det noe særlig fristende å bade var det allikevel perfekt vær for en slik tur.

Ytterst på Skogsøy ligger det en topp (hele 50 meter over havet!!!) med utsikt både sørover til Hardanger og nordover til Sognefjella. Og da vi satte oss i le for å spise nista vår oppdaget vi at bergklippen vi satt på stupte rett ned i brenningene under oss. Facinerende, og noe ubehagelig for noen med tendenser til høydeskrekk ( les; meg:) Igrunnen ganske så stolt over at jeg i det hele tatt turde å åle meg frem på magen for å betrakte kreftene som hamret løs på fjellet under meg.

PÅ vei tilbake igjen ble vi gjort oppmerksomme på at på tross av det fantastiske og idylliske landskapet rundt oss, så er naboen en høyst menneskelig skapning; Gassflammen på Kollsnes. Den skjøt plutselig sine ildtunger mot himmelen og laget et bråk verre enn Katla i Brødrene Løvehjerte.
Det var da Jørgen kom med dagens desisdert morsomste kommentar ( og det til tross for at jeg stort sett hadde skravlet hele tiden... :)
Kristin: Jeg føler nesten at jeg er på tur sammen med en atomreaktor jeg "She´s gonna blow"!
Jørgen : Er det Ingvill du snakker om eller?

Joda, takk takk, da har jeg blitt kalt en atomreaktor også da. Vel vel, hvis jeg kan få menneskene rundt meg til å lyse så skal vel jeg være ganske så fornøyd jeg;) Og hvis de etterhvert faktisk lyser av seg selv så er jo det enda bedre... Hehe

I alle fall, vi returnerte til byen med country på full styrke i bilen ( sjåføren velger musikken vet du, noe tilhørerne ikke var heeelt fornøyd med da:) og var skjønt enige om at vi hadde hatt en fantastisk tur!

Takk for følget!



Tre gode venner på tur- kommentarene satt løst for å si det sånn :)


Strandnelliken var helt fantastisk der den klamret seg fast ytterst på klippene


Jada, jeg smiler jeg,om enn noe bekymret der jeg ligger på kanten av et svimlende stup...


...nemlig dette, Skogshola.

Fenomenet Susan Boyle

Storparten av den vestlige, TVtittende verden har iløpet av de siste par månedene fått med seg en kvinne ved navn Susan Boyle. 47 åringen fra Scottland som tok verden, og alle filmkjendiser med respekt for seg selv, med storm. Et kjapt søk på Google gir deg 22 mill treff på hennes navn.Antallet personer ( meg inkludert) som har sett klippet av henne på YouTube der hun selvsikkert entrer scenen for første gang, legger ut om hvordan hun kunne tenke seg å bli som Elaine Paige ( svært kjent musicalstjerne red.amn.) for så å bli møtt med hånlatter og en enorm skepsis, har sprengt de fleste rekorder på det svært populære nettstedet.
Om det var hennes vakre stemme, eller det faktum at Simon Cowells (en av dommerne) selvsikre glis gikk over i et svært så overrasket smil og tilslutt anerkjennende nikk, som gjorde at så enormt mange valgte å se akkurat det klippet, vel, det skal være usagt. Eller var det rett og slett nysgjerrigheten over om hvorvidt noen som så så lite pene ut, og som tedde seg så originalt, virkelig kunne synge?
Jeg er redd det var det siste som gjorde at hun kom så langt som hun gjorde.

Se for deg et annet scenario:
Susan Boyle er en ung lyshåret jente som er akkurat så gjennomsnittlig og "vanlig" som 90 % av unge håpefulle sangere er idag ( no affence, jeg er en selv :) Joda, jeg medgir hun har en flott stemme, men hadde hun virkelig kommet så langt om hun hadde sett ut som alle andre?
Tanken har sneket seg inn om ikke det er nettopp hennes "stakkarslighet" som har gjort at verden har trykket henne til sitt bryst. Vi har fått nok av kunstige artister headhuntet for sitt utseende heller enn sin stemmeprakt og musikalitet. Susan Boyle har en tåredryppende historie som pressen, og vi, glefser til oss og holder frem som noe vakkert og unikt. Unikt, ja, men igjen får jeg en aldri så liten bismak i munnen av å tenke på denne kvinnen som i 47 år har vært anonym så til de grader ( og da tenker jeg utenfor hennes hjemby, hvor hun visstnok har vært stjerne lenge) for så å bli kastet til løvene som den verdensvide presse, og TVtittere representerer.
Hun har blitt "moderert" for å passe bedre inn i folks stuer via TV skjermen, uten å forandre det som gjorde henne så stor, nemlig hennes person.
Vel, er det ikke flott å bli kjent for sin person OG sin flotte stemme?? Få i pose og sekk på en måte? Vel, jeg tror ikke det hadde boostet selvtilliten min om jeg var blitt kjent som "den stygge kvinnen som synger så utrolig vakkert" ( tror ikke akkurat det uttrykket hadde gått igjennom vær varsom plakaten, men i moderert form, sikkert)

Og nå har det skjedd, det som en hel verden ikke trodde kunne skje: Susan Boyle vant IKKE Britains got talent, ( for de som ikke har sett de som vant anbefaler jeg å ta en titt på "Diversity" på YouTube, helt utrolig!!!) og verdenspressen er nå på jakt etter hva som er grunnen til hennes sammenbrudd og innleggelse på sykehus heller enn hennes nært forestående platekontrakt. For pressen vet å bruke fenomenet Susan Boyle for alt hun er verdt. Lurer på om Ashton Kutcher og Demi Moore er like store fan av den skotske sangeren nå som for en uke siden?

Jeg synes synd på Susan Boyle, ikke fordi hun har bodd hjemme sammen med sin mor i 47 år, heller ikke fordi hun er ukysset (selv om VG jo spekulerer i om det er en løgn, interessant nok...) men fordi hun er kjent som den merkelige kvinnen med den flotte stemmen som ikke vant konkurransen, men isteden brøt sammen og endte på sykehus i London. Jeg lurer på hva hun tenker? Og jeg lurer på om alle de som trykket henne til sitt bryst når hun var på topp fortsatt vil gjøre det, eller om de vil forlate henne og speide etter andre håpefulle å hjelpe opp og frem i verdens søkelys.
Og selv er jeg heller ikke uskyldig i det hele; satt ikke jeg også klistret foran mac´en og ble slått av stolen over hvor flott "en slik kvinne" kunne synge?? Jo, jeg gjorde det.
Jeg håper bare at Susan Boyle har fått bevare litt av den styrken hun viste da hun snakket Simon Cowell midt imot, og står over denne tunge perioden hun går igjennom nå.

Og imens går kanskje verden tilbake til å diskutere Nord Koreas rakettoppskytninger på førstesideoppslagene???