Balansekunst

En vakker septembersøndag nærmer seg slutten, og jeg sitter godt innpakket i mitt herlige hjem mens jeg tenker og funderer. Det har vært en høstdag slik jeg husker de hjemmenfra; med kald, klar luft, med litt småstikking i lungene når du trekker pusten dypt, og med trær i omkledningsrommet.
Dagens herlige sykkeltur over Fløyen til Munkebotn gav grobunn for tanker, noe som ofte skjer når jeg er ute i naturen, og som så ofte før blir dette et naturlig forum å dele noen av tankene i.

Her en dag sa ei god venninne til meg at hun var sint på Gud. Min respons på hennes følelser og utsagn var todelt. Først og fremst ønsker jeg henne alt godt, og synes derfor det er vondt å høre at hun ikke føler at Gud er klar på Hans planer med hennes liv. Så tenkte jeg også "Så bra!" - ikke at hun føler at Gud kunne brydd seg mer, men at hun er ærlig, ovenfor seg selv og andre at hun faktisk er sint på Gud.
Det er noe vi ikke altfor ofte hører om. Betyr det at folk flest som tror på Gud føler at han svarer og bryr seg på den måten de ønsker? At deres forhold til Gud er knirkefritt, og at livet med Han er en fest?? Vel, om det hadde vært så vel, men det tror jeg neppe er realiteten.
Jeg hadde denne samtalen med noen av konfirmantlederne jeg var på leir med i sommer, og en av de sa han var overrasket over at jeg snakket om at det var ok å være sint på Gud. Det overrasket meg, men kanskje er det slik at vi i vår relasjon til Gud har lett for å bli litt uærlige?
Jeg vet at jeg selv har tenkt som så at hvis andre rundt meg skal kunne bli kristne, så må da jeg gå foran som et godt eksempel og vise at livet med Gud er et godt liv. Og for all del, det er et godt liv, men livet er ikke like godt for oss alle, og det kan mange ganger være uavhengig av Gud, men også noen ganger avhengig av han.
I Jobs bok svarer Herren Job ut av stormen og lurer på hvor han var da verden ble til?? Altså, hva har han å spørre den allmektige Gud om? Hvordan kan han anklage Gud, han som kun er et menneske? Og det er sant, hvordan kan vi hytte med neven mot Gud, han som er allmektig, og kjenner alt?
Men se på David, og Job også for den saks skyld; de var oppriktige mot Gud, de fortalte han akkurat hva de mente.. og Gud svarte de.

Min venninne beklaget seg over at hun hadde syti så over alt hun hadde å slite med, andre har det jo verre, og det var ikke meningen å skape dårlig stemning. Vel, da vil jeg si; la oss ikke være så redd for å støte andre, for å tro at andre har mer enn nok med seg selv, og at det eneste riktige svaret på "Hvordan har du det?" er "Jo takk, bare bra". Du kan kanskje lure noen med det, men Gud kan vi i alle fall ikke lure, han vet hva vi tenker og føler uansett, og hvorfor han ikke alltid svarer så vi skjønner det, vel, det skjønner ikke jeg. Men uavhengig av mine følelser, så må jeg allikevel bare VELGE å tro at Han er der, og at når jeg en gang skal få se tilbake på livet mitt så vil jeg mer forstå hvorfor han lot vente på seg.

På vei ned dalen til Munkebotn idag la jeg ekstra godt merke til hvor viktig det er å balansere riktig på sykkelen. Ikke for langt frem, men heller ikke for langt bak. Kanskje er det slik i livet generelt også; om vi er for langt frempå, buser frem på egenhånd, tror vi kan klare alt selv, da kan vi kjapt ta overbalanse og tryne skikkelig. Men om vi blir liggende for langt bakpå, blir for passive, kan det også gjøre sitt til at forhjulet letter og vi går i bakken med et brak.
Vi må gutse, men noen stykker av stien krever også at vi stopper opp, holder litt igjen, tenker litt, og kanskje må vi ta beina fatt. Det er ikke alltid et rekkverk ved siden av stien, eller et skilt som sier oss hvor det er rett og trygt å gå, men vi kan få stoppe opp, legge det i Guds hender (hender titt og ofte det går en bønn oppover når jeg setter utfor nedover på sykkel ja) og så ta noen skritt i tro. Og skulle det vise seg å ikke gå, vel, så finnes det alltids en annen løsning.

Ble egentlig flere blogginnlegg dette her tror jeg, og beklager at det ble så langt, men sånt skjer når jeg får kverne og tenke litt for lenge. Håper noen av dere fikk noe utav det i alle fall!

Legger ved siste del av diktet Livsveven, synes det oppsummerer noe av det jeg har prøvd å formidle..

Ikke før veven har stilnet,og skyttelen sluttet
å gå, vil Gud trekke teppet til side,og la oss
riktig forstå. At også de mørke tråder så
vel som de lyse bånd. var helt nødvendig for
mønstret i Mesterens mektige hånd.