Ny horisont

Jeg sitter på hybelen min i Haugesund, hvor jeg er i praksis frem til jul. En eller annen luftveisinfeksjon har sneket seg innpå meg, og jeg tilbringer dagen hjemme, og prøver intenst å slappe av ( kanskje en motsetning i seg selv)
Slike dager gir meg anledning til å tenke, både på godt og vondt.

I helga var jeg på Konferansen Medisin og Kristen tro, et helt unikt tilbud hvor kristne medisinstudenter og turnusleger samles til fire dager med seminarer, bibeltimer, diskusjoner og samvær. En fantastisk gjeng mennesker, nye og gamle bekjentskaper, og ikke minst, nye og gamle tanker.
For en snart 5.års medisinstudent begynner sannheten å gå opp for meg; jeg skal om ikke lenge kalles lege.. For en til tider litt for tenkende person som meg er det skummelt nok i seg selv, og når realiteten slår ned slik den har gjort i det siste for meg føler jeg meg nesten satt på sidelinjen i mitt eget liv.

Hvorfor deler jeg dette her? Vel, kanskje fordi jeg har et behov for å vise dere som følger denne bloggen at ikke engang mitt liv er topp hele tiden ( for de som måtte ha fått det inntrykket) Som ei god venninne engang sa; "Livet er godt, om enn ikke alltid behagelig" - vel, livet mitt er ikke behagelig for øyeblikket, uten at jeg helt kan sette fingeren på akkurat hva som gjør det ubehagelig.
Kanskje er det erkjennelsen av at medisin, og denne utdanningen, ikke er alfa og omega. Jeg betviler ikke at jeg er på rett hylle - men samtidig tror jeg det er mye annet jeg kunne gjort som kunne vært like spennende og engasjerende, og kanskje mer behagelig...
Men her er jeg altså, diltende i beina på kirurger og indremedisinere, sammen med 18 av mine gode medkullinger. Vi har det bra - ja for all del; noen i hundre over å få være med på operasjon eller intubere noen, andre mer likegyldige, avventende.
Det har slått meg i det siste at vi er utrolig forskjellige - og godt er det, for jobbene vi kommer til å ende opp med er også utrolig forskjellige.

Kanskje kommer min uro av en erkjennelse av at dette ikke er den "ene" veien, den "ene planen" med mitt liv. Kanskje kommer min uro av at jeg rett og slett har arvet litt for mange bekymringsgener fra min mor og mormor, og litt for få "ro" gener fra pappa? Kanskje kommer min uro av at mitt liv i Bergen, hvor det å være medisinstudent har vært en del av, men ikke hele livet mitt, nå er byttet ut med et liv her i Haugesund hvor det er lite annet å ta seg til enn nettopp det å være medisinstudent.

Uansett har jeg fått en ny horisont. Det er rart med det, her på kysten, så representer horisonten en konstant, noe som alltid er der, som noe betryggende og klippefast, som Jørgen sier : "den gir meg ro i sjelen" Sant nok. Samtidig er horisonten noe overveldende, noe ukjent, noe som danner grensen for det vi kan oppfatte - og bak den, hvem vet hva som skjuler seg.

"Vi lever alle under samme himmel, men har ulik horisont" stod det på et kort jeg engang fikk. Jeg har merket meg at horisonten min er dynamisk; noen ganger snever, andre ganger videre, det er skummelt når den forandrer seg, men kanskje er det også helt nødvendig for fremdriften i livet.
Jeg seiler nå videre så godt jeg kan i min lille, sprukne holk, så håper jeg bare at jeg klarer å gi roret til Han som vet hvor jeg skal.....

Et lite stikk i hjertet..

Satt og kikket på noen bilder fra Mali, og fikk plutselig et savn over meg. Tenkte to år tilbake i tid, og disse tankene ble til noen ord som beskriver en dag av de to månedene jeg var der. Den gjorde inntrykk for å si det slik...

"I Kontrastenes land vandrer sorgen og gleden sammen. Omkranset av hulkende mennesker satt jeg mellom jordhyttene og overvar en begravelsesseremoni idag morges. Det var ei jente på min egen alder som var gått bort, kun to uker etter at hun fødte tvillinger. "Blødninger"-ble det sagt. Den ene tvillingen var også død. Og nå satt jeg altså her, en hvit medisinstudent fra et land som vasser i midler og ressurser, og så hvordan mennene i familien pakket den døde inn i et teppe, og så begynte folkemassen å bevege seg, en langsom, sørgende masse, hvor unge kvinner noen ganger hylte ut sin sorg for så å falle om. Nummenhet tror jeg best beskriver det jeg følte..
Og så, når solen brått hadde forlatt oss, og parafinlampene i landsbyen kjempet mot det knugende mørke, da fikk jeg et møte med livets andre side. I en skitten fødestue, en bygning av jord og leire, like skitten inni som utenpå, på en hard metallbenk langt fra epidural og kjapt nummer til vakthavende lege, fikk jeg være med å ønske et barn velkommen til verden. En lykkens stund - eller? Den unge kvinnen med utseende som en sliten 70 åring, gav ikke fra seg en lyd da hennes femte barn kom til verden. Kanskje orket hun ikke, kanskje var det ikke skikken. Hva vet vel jeg? Ute på mitt første innblikk i verdens helsevesen - langt fra sterile ganger og jevnlig oppfølging. Langt fra pensumbøkenes eviglange teorier. Her, ute i det virkelige liv. Det livet som noen ganger slår deg i magen med en knyttneve så hard at du er sikker på du aldri skal reise deg igjen. Det livet som også gir deg minner og øyeblikk du bevarer som skatter i ditt hjerte, og som fungerer som lyskilder langs den lange veien kalt studiet.
Det livet som utfordrer og oppfordrer - til handling. Det livet som forhindrer deg fra å bli likegyldig-om enn bare for en liten stund."

Å risikere

På besøk hos ei god venninne ikveld kom jeg over et dikt som jeg har lett etter lenge. Det betydde mye for meg når jeg gikk på ungdomsskolen, men jeg har ikke funnet det igjen senere, før idag....


Å le er å risikere å bli tatt for å være dum
Å gråte er å risikere å bli oppfattet som sentimental.
Å komme en annen imøte er å risikere å bli involvert.
Å vise følelser er å risikere å blottlegge sitt egentlige jeg.
Å gi uttrykk for sine ideer, sine drømmer, er å risikere å tape ansikt.
Å gi kjærlighet er å risikere å ikke få noe igjen.
Å leve er å risikere å dø.
Å håpe er å risikere fortvilelse.

Men du må risikere noe, for den største faren i ditt liv er å ikke risikere.
Den person som ikke risikerer gjør ingenting, har ingenting, er ingenting.
Han kan kanskje unngå lidelse og sorg, men han kan rett og slett ikke forandre seg,
føle, vokse, elske - leve.
Lenket til sine holdninger er han en slave.
Han har forspilt sin frihet.

Bare en person som risikerer er fri....

Hugo Prather

Mirakler

"Miracles are a retelling in small letters of the very same story wich is written across the whole world in letters too large for some of us to see" -C.S.Lewis

Usigelig vakkert..

..er et uttrykk som har dukket opp mye i mitt hode den siste tiden. Kanskje er det fordi naturen i stillhet har lagt fra seg sin grønne sommerdrakt og kledd seg i eksplosiver. Kanskje er det fordi stjernehimmelen til tider dukker frem over skylaget og avslører en mangfoldighet som gjør at jeg mister pusten. Kanskje er det fordi hjertet mitt stadig vekk fryder seg over å være omgitt av gode venner, av kjærlighet. Kanskje er det fordi jeg en lørdag ettermiddag kan sitte under dyna og bare roe meg, bare slappe av...

I alle fall er livet tidvis usigelig vakkert. Jeg tenker ofte på at jeg nok for noen kan være litt "uspiselig", eller som en kamerat sa til meg igår; "Du har en avflatet personlighet, du er alltid høyt der oppe"... ikke akkurat noe kompliment, og jeg fikk et gufs av uttrykket "gla´kristen" over meg. For slik vil jeg ikke fremstå. Jeg svever ikke rundt på lykkeskyer heller, men sant skal sies, livet har vært snilt med meg. Kanskje skriver jeg så ofte om alt det gode rundt meg fordi jeg er redd det en gang skal forsvinne, fordi jeg er redd for at det som nå fremstår som usigelig vakkert skal svertes til av livets mørke sider.
Men, jeg tror jeg er født med en positivitet som kan hjelpe i motbakkene, og det nytter da heller ikke å gå rundt og ta sorgene på forskudd. Men så håper jeg jo at jeg lever ekte og ærlig, og at ikke det er så altfor mange som finner meg "avflatet".

Denne uken har vært utfordrende på gode måter. Vi har genetikk for tiden, og har hatt undervisning om bioteknologiloven og fosterdiagnostikk blant annet. Det utfordrer meg massivt, og gjør at tankene spinner mye fortere enn de pleier. Det er godt å kjenne at en blir utfordret, og så er det tidvis også hardt. For dette er virkeligheten vi lever i, og den er jommen meg ikke lett å forholde seg til alltid. Den provoserer og utfordrer. Men som en av foreleserne sa "Selv om dette (jfr. fosterdiagnostikk) er fryktelig vanskelig, så kan vi ikke la vær å ta stilling til det allikevel. Så sant så sant...
Jeg skriver.... side opp og side ned om mine tanker rundt temaene, og jeg diskuterer, med mennesker som er dypt uenige i mine standpunkt. Det er utfordrende, men jeg liker det faktisk utrolig godt.

For livet er usigelig vakkert, og så ufattelig skjørt, og skyggene er mange.....

Jeg må visst snart ta noen bilder av opprørt hav.....