Linedanser

Da ei venninne en dag her spurte hvordan det stod til med meg her i Haugesund, siden bloggen min gav uttrykk for at det ikke var så enkelt, fant jeg ut at det var på høy tid å skrive noen linjer igjen.
Nå har jeg snart vært 3 uker her ute på Norvegens forblåste kyst. Horisonten har blitt et dagligdags syn, og livet har gått inn i en vant gang igjen.
Det er gode, men til tider svært utfordrende dager. Noe av det mest utfordrende er at jeg aldri vet hva de vil inneholde, hvilke situasjoner jeg kommer opp i, og hvilke mennesker jeg kommer til å møte.
Men sannheten er den at selv om det er slitsomt ,sovner jeg nesten hver kveld med en takknemlighet for det jeg har fått oppleve, og menneskene jeg har møtt. Og ikke minst en takknemlighet for at jeg ble tildelt et så langt strå her i livet. Det fyller meg med ydmykhet til livet når jeg møter så mange mennesker som daglig kjemper med det, på den ene eller den andre måten. Og i noen absurde øyeblikk, som på den svært så high-tec operasjonssalen, eller i undervisningen hvor medisinens enorme fremskritt legges frem, engster jeg meg for å se på mennesket som en teknisk gjenstand til bruk for de utrolig fantastiske medisinske fremskritt vi kan by på.
Gikk igjennom en del gamle dikt og tankerekker på dataen min idag, og kom over denne tankerekken jeg skrev etter et sterkt pasientmøte ifjor. For å si det slik; disse tankene dukker stadig opp hos meg, og jeg håper de vil fortsette å gjøre det så lenge jeg skal befinne meg i dette medisinske landskapet.....

Om øynene er sjelens vindu, så var det dugg på de vinduene jeg stirret inn i på rom 423 idag.. Du lå der alene på rommet, med kroppen mer eller mindre dekket av ledninger, og i en seng omringet av tikkende og pipende aparater. Du enset såvidt at vi kom inn; en ung lege etterfulgt av 2 medisinstudenter som ivret etter å få påfyll i et ganske så tomt kunnskapsbeger. Jeg skal medgi at hjertet tok et ekstra hopp da jeg på previsitten fikk høre at du var gått i stans «men vi fikk liv i han igjen». Det ekstra hoppet døde dess fortere ut da jeg så fødselsdatoen din; født i 1915.... Hvorfor gjennopplive en mann som virkelig har nådd livets høst? «HLR – var ikke klarlagt», var legens respons....
De tåkete øynene klarnet et lite øyeblikk. Nok til å svare legen som stod bøyd over sengen din for å se an din tilstand. De møtte mine, jeg, som stod der ved fotenden av senga med armene hvileløst fra en stilling til en annen. Som for å lette på ett eller annet usynlig indre trykk. De talte til meg, de tåkete vinduene. Det var ikke et rop om hjelp, ikke en stille bønn om nærhet, gode ord, trøst. Men ut av tåken lyste det et «hvorfor?» Og i meg raste kampen mellom sinne, sorg, smerte, og et inderlig ønske om å gjøre godt. Mellom medisinens overstrukkede grenser, og medmenneskelighetens og etikkens motsvar.Det beste.... for hvem? For han? For meg, og min selvtillit som fersk kliniker? «Vi fikk liv i han igjen...» liv??? hva slags liv?
Kognitiv svikt... Ordene ble ikke uttalt, men etter som minuttene gikk uten at mannen bak de tåkete vinduene gav respons på legens spørsmål, lå tanken der hos oss alle.
Klarheten i øynene var borte igjen, som om gardinene atter ble trukket for. «Hvorfor´et» ble borte, og igjen lå mannen, mett av dage, med et nytilført HLR- i journalen.... Og idet vi trasket ut av rommet for å suge mest mulig kunnskap ut av neste pasientmøte, innså jeg hvor enormt viktig, og vanskelig det er å balansere på medisinens og etikkens slakke line....




En linedanser har alltid en retning, og et mål for øyet. Linen kan vaie hit og dit, og det kan være vanskelig å balansere. Det enkleste er i mange tilfeller å hoppe av. Men da når man ikke målet. Hva mine store mål er vet jeg ikke, men en ting vet jeg i alle fall; i denne medisinske verden er et stort mål å ikke betrakte mennesket som en gjenstand for mitt velbefinnende, som lege, som medmenneske, som intellektuell utøver av en vitenskap som kanskje i noen tilfeller har lett for å se på selve utøvelsen som et mål i seg selv.....
Men jeg trenger gode hjelpere til å holde meg oppe på linen....