Noen revolusjonerende tanker er det ikke som har falt ned i hodet mitt de siste dagene, men jeg har tygget litt på de en stund, og det var på tide å spytte de ut her, så håper jeg de kommer i en så noenlunde ordnet rekkefølge.
Jeg funderer jo over livet igjen, og etter en turr til London sist uke fikk en analogi mer kjøtt på beinet.
Alle som har vært i London kjenner til "The tube", byens undergrunnssystem, og det var nettopp her livet kanskje ble mer "billedlig" for meg.
Å si at livet er en reise har igrunnen blitt en klisjé, men som jeg har sagt før, hvorfor blir ting en klisjè? jeg tør påstå det er fordi det er en sannhet sagt så altfor mange ganger. I alle fall; den siste tiden har jeg sett på livet som en togreise, eller en tur på undergrunnen for den saks skyld.
Før man legger ut på en slik reise vet man hvor man skal ( som regel da, noen eeelsker jo undergrunnen og reiser kun på måfå, men la oss holde de utenfor akkurat nå:) Billetten er kjøpt, og man står der på perrongen og venter på det toget eller den banen som har destinasjonsstedet skrevet på seg. Å vente kan være både kjedelig, nervepirrende ("kommer toget, eller har jeg gått glipp av det??") interessant ( se på alle menneskene rundt deg!!) alt kommer an på innstillingen, og kanskje også hvor vant du er med å reise.
Så har det seg sånn at forsinkelser kan forekomme, uforutsette ting ( som at de renoverer hele nettverket for å gjøre klar til olympiske leker.... nå er vel ikke det dagligdags, men you´ll never know) som gjør at du må vente ekstra lenge, eller rett og slett må sette deg på en buss isteden. Bussen tar kanskje lengre tid, men du får definitivt sett mer!!!
Det mest spennende, og til tider også nervepirrende, er når det kommer et tog eller en bane uten noen destinasjon skrevet i fronten. Hvor går så egentlig det toget? Er dette det riktige toget? Skal jeg hoppe på dette, eller vente på det neste?
Akkurat der er vi nok utrolig individuelle - noen tar sjansen og hopper på toget, mens andre blir stående, for å forsikre seg om at det virkelig er det riktige toget. Vel, jeg vet ikke, trolig gjelder ikke dette i alle tilfeller, men i noen tilfeller er det kanskje best å hoppe på toget, bli med noen stopp for å se om det er det riktige toget, isteden for å bli stående igjen på perrongen og se togene passere forbi. I verste fall må du hoppe av igjen, og har fått en ekstra reise, sett litt mer, blitt litt klokere endog også kanskje?
Så kan du jo overføre bildet til det som passer best i ditt liv akkurat nå.
Og en annen ting man legger merke til når man reiser er at ingen er like; folk er utrolig forskjellige, så gjelder det bare å finne ut hvem DU er.
En annen analog tror jeg sikkert jeg har nevnt før, men jeg nevner den igjen. Den ble formet i mitt hode mens jeg løp rundt i den kjære skogen min her i kveld. Den var våt etter sommerregn, og luktet av blåbærlyng og våt furu. Den luktet drømmer, mine drømmer tittet frem blant trær og busker og ønsket meg velkommen tilbake i den skogen jeg så ofte har drømt og fundert i.
Men analogen handlet igjen om livet. Jeg forventet å finne igjen "mine" steder idag; den lille bekken, den mosekledte lia, rotvelta med den underlige steinen under - mine skjulesteder fra tidligere tider. Men forandringen hadde ankommet mitt tilfluktsted; i form av flatehogst. Istedenfor den lune skogen ble jeg møtt av åpne sår skapt av menneskelige maskiner.
Og jeg stoppet opp idet stien forsvant ut av skogen og inn i dette dystre arret. Med en sorg over at ting ikke var slik jeg hadde forventet å finne det, håpet å finne det, tatt forgitt å finne det innså jeg også at dette inngrepet var en nødvendighet for senere fruktbarhet, at arrene som nå var dannet ville gi grobunn for nytt liv. Og så funderte jeg over livet - kanskje er det akkurat sånn for oss også, dersom livet blir statisk og det ikke skjer noe nytt, så får vi ikke ny næring. Og ut av sår kan nytt liv gro. Derfor var det så flott å se at blant de falne kjempene spirte nye furutrær som små grønne lys langs en forlengst bortgjemt sti.....
Grønne lys betyr "kjør".
