Bålmenn og vanskelige kubber...

I kveld pakket jeg med meg noen vedpinner, en skvett rødvin, liggeunderlag og hodelykt, og bega meg ut på en liten kveldstur i en snø-opplyst skog. Når skogen ligger der innhyllet i vinterdyna si virker den med ett så fredfull, så inviterende, og den tunge snøen som lukker seg om alt gir hele atmosfæren en følelse av lydtetthet. Å vandre mellom sovende grantrær, nedtynget einer og på uopptråkkede stier gir sjelefred. Og når bålet slikker sine første små flammer opp mot grana over, da senker freden seg.

Jeg har fyrt altfor lite bål i mitt liv. Viljen har vært der, men muligheten, eller det å se muligheten, har det vært mindre av. En båltur er gjerne noe man deler med andre, ja, opplevelser generelt blir ofte rikere når de deles med andre. Men noen ganger kan rikdommen ligge i nettopp det å være alene. Å være den ene personen som sitter med ryggen mot furua og stirrer inn i bålet, og lar tankene få fly fritt, om de nå velger å bakse i snøen, eller de legger seg rolig tilrette ved bålet.

For alle som har fyrt bål vet de at det ligger både mye kunnskap, og innsats bak et bål som brenner jevnt og trutt. Innsatsen manglet det ikke på, men kunnskapen kunne godt vært større. Men midt i min innsats, min kamp og min enorme omsorg for å få pinnene til virkelig å gløde i flammene, midt mellom hostekuler av sur røyk og øyne breddfulle av flammende tårer, kom analogiene på rekke og rad :)...

... mitt trosliv, ja mitt liv, er som det bålet; det flammet enormt opp en gang for 10-12 år siden, omtrent som når avispapiret tok fyr idag (ja, jeg innrømmer det, jeg brukte både avispapir og FLERE fyrstikker....) MULIGHETEN til å brenne hadde ligget der hele tiden, men noen satte en fyrstikk til meg da.Senere, om ikke noen hadde lagt ned både tid og omtanke i å holde den flammen brennende, så hadde den ganske snart sluknet...
Noen holdt den levende, noen pustet på den når den var nær ved å slukne, noen flyttet litt på kubbene, forandret litt på utgangspunktet, slik at både flammene og varmen skulle få bedre kår.

Mens jeg satt der og nøt de få øyeblikkene hvor bålet klarte seg selv, hvor flammene fikk fritt spillerom og gav både lys og varme til den mørke vinterkvelden rundt, måtte jeg smile av tanken på å få være et lite bål med min himmelske Pappa som bålmaker. Så trygt, så godt, å vite at jeg i meg selv ikke kan produsere hverken varme eller lys, men jeg kan få være noen usle vedstubber som bearbeides av Han som vet akkurat hva som skal til for å lage det bålet Han ønsker, av akkurat det utgangspunktet jeg er.
Jeg vil forkaste mang en vedpinne, rett og slett fordi jeg ser at det er for vanskelig å sette fyr på den. Men Pappa forkaster ingen vedpinne. Han vet hvordan noen må bearbeides litt mer enn andre før de tar fyr...

Så skjer jo det uungåelige; etter nitidig pusting, dandering og omsorg gir tilslutt vedpinnene opp. De har brukt opp alt det de engang var, og sier etterhvert takk for seg. Men rett før de slukner, rett før varmen og lyset dør helt ut, da ligger glørne der, hvite.... Som vedkubbe går man altså fra å eksistere i mange forskjellige farger, til å bli svarte alle sammen ideet ilden har fått begynt å jobbe. Er det ifra en selv sotet kommer, eller er det et resultat som en kontrast til det enorme lyset fra flammen? Uansett, mot slutten av sitt brennende liv ligger de igjen, glødende. Det er omtrent som om ilden kommer innenfra de selv. Og med bølgende glød er det som om de vinker farvel, takker for selskapet, og slukner.

Det blir atter mørkt, i alle fall så mørkt det kan bli i en snø-opplyst skog, og jeg blir sittende igjen og fundere. De tilsynelatende uvirksomme trepinnene har akkurat sørget for lys, varme og et strålende skinn over skogen. Og det var ikke fordi de brant av seg selv, men noen så potensialet i de, og sørget for grobunn slik at flammene kunne gjøre sitt....

Så jeg smilte for meg selv idet jeg pakket sekken og vendte hjem igjen. Vel vitende om at jeg hadde fått skuet inn i evigheten et lite øyeblikk ikveld...

Om å glede seg til jul

Etter en magisk ferd over fjellet fra Haugesund forrige torsdag har jeg altså forlatt sørvestlandet for denne gang, og inntatt Telemark. To uker med familieliv, julefering, eksamenslesing, og turer i min kjære skog venter meg.
Og rent værmessig skulle en tro selveste Disney hadde vært ute i skogen, for mer julestemning enn den som befinner seg i Telemark i disse dager, skal du lete lenge etter.
Det er nesten så en må passe seg så ikke Snipp og Snapp hiver ei nøtt i hue på deg, eller du ser Bambi stavre seg på beina ute på isen. Og jeg er i mitt ess, godt innpakket (bedre og bedre for hver dag som går, hmm, tror jeg har bodd for lenge på vestlandet, lenge siden denne kroppen var vant til å være ute mange timer i 17 kuldegrader!!!) mens jeg vandrer under de snødekte trærne og nyter livet, roen og dagens få timer med lys.

På vei hjem fra tur møtte jeg en sjarmerende herremann igår. Og atter igjen ble jeg minnet på at jeg er lett å sjarmere.
"Hei, hva heter du?"
"Ehhh....Ingvill.."
"Å, det var et fint navn"
"Ehhh..joo...takk, takk"
-jada, sjarmert i senk av en svært så hyggelig herremann....på åtte år :)
Men denne sjarmøren lot meg sitte igjen med mer enn bare skjegget i postkassa.
På mitt overfladiske spørsmål om han gledet seg til jul smilte han, la hodet på skakke og sa med en svært så voksen tone:
"Ja, det gjør vel nesten alle det..."
...... nesten alle.......
Ordene ble hengende igjen i hodet mitt idet jeg tok rennefart ned bakken og lot millitærstøvlene fungere som miniski (hvem var det som var åtte år sa jeg???)

Min barndoms intense glede over jul er borte, byttet ut med ønsket om ro, om å være med familien, om å kanskje i år innse litt mer av hva julen egentlig handler om, når vi ribber (tja... ikke helt heldig bruk av ord kanskje...) den for alt det komersielle som vi overøses med. Joda, jeg drømmer meg bort til Winterwonderland, og hadde jeg fortsatt hatt tilgang på hest, slede og dombjeller hadde nok den gode gamle julefølelsen krøpet mer under huden, men nå, nei, jeg innser at julebrillene er borte.
Men allikevel er jeg privilligert nok til å glede meg til jul, virkelig glede meg, fordi jeg har familie å feire med, fordi jeg kan glede meg over alt livet byr på, fordi jeg kan få vite at julen peker frem mot påsken, selve grunnsteinen i mitt liv.

For dessverre så altfor mange bringer ikke julen noen gode følelser. Engstelsen over å kjenne på ensomhetsfølelsen - igjen, frykten for at mor og far skal forandre seg under altfor mye alkohol, smerten over å se barna dine inn i øynene og heller ikke i år ha råd til å gi de noe ekstra til jul. Eller den konstante frykten om at urolighetene, krigen eller hungersnøden skal ramme en selv og de en har kjær. Nei, det er nok ikke alle som gleder seg til jul nei.
Jeg har det med å bli litt ettertenksom, litt "melankolsk" og tidvis også litt mutt i jula. Det skal ingenting til for å tippe humøret mitt, uten at jeg helt vet hvorfor. Kanskje er det fordi jeg går med en nagende samvittighet i magen? Eller kanskje er det fordi jeg ikke kjenner noen nagende samvittighet i magen?

Midt i julestria har jeg blitt allergisk - mot kjøpesentre og reklame. Mot unyttige presanger og "kjøpe for å kjøpe". Og samtidig ønsker jeg å glede mine nærmeste, og ikke minst, jeg håper jo at noen av mine ønsker blir oppfylt, så jeg kan reise tilbake til Bergen med nytt superundertøy (hvilket jeg jo egentlig har ganske så mye av fra før av)

Jeg blir ikke klok på mine egne tanker rundt jula, jeg er veldig glad i den, og samtidig bringer den opp en del ubehagelige tanker omkring tingenes tilstand. Ikke minst hvordan det store julemysteriet drukner, innpakket i forventinger, ønsker, god mat, penger og samvittighet.
Kanskje er det nettopp derfor skogen betyr så mye for meg, der får tanken og bønnen stillhet og mulighet til å vokse frem.







Av hele mitt hjerte ønsker jeg dere alle en velsignet jul, med alt julen inneholder for dere. Uansett, ta dere tid til å fortelle de dere er glad i hvor mye de betyr for dere, og ta dere tid til å tenke over alle de gaver livet byr på, men våg å kjenne på sorgene og skuffelsene også. Julen er ikke en tid for å pynte på fasaden, men en tid for nærhet, ekthet og raushet.

En utfordring

Min kjære svigerinne Aud Johanne gav meg en utfordring via bloggen hennes:
Gå inn i bildemappe nr 7
Velg ut bilde nr 7
Skriv et lite innlegg om bildet




Så, bildet mitt ble et tatt sensommeren 2007. Min kjære bror skuer utover tomta hvor mamma og pappas nye hus skal bygges. Tror nok den sommeren, hvor det ble bestemt at mamma og pappa skulle flytte ut av huset hvor vi tre søsknene mer eller mindre hadde vokst opp, var litt spesiell for oss alle. Men november 2008 flyttet de altså inn i et utrolig koselig og tilrettelagt hus, med skogen rett bak, og nydelig utsikt over Lifjell fra stue-og kjøkkenvinduene :)
Og nå er vi altså snart klare for å feire jul nr.2 i huset. Dvs Eirik skal for første gang ikke feire jul med oss, da han som gift mann skal være med sin svigerfamilie denne jula. Jeg tror nok at det er virkelig en av de faktorene som forteller meg at livet er i endring; når mine småsøsken er opptatt med egne familier og jobber, slik at de ikke kan feire jul hjemme...
Vel vel jeg skal nå være hjemme hele jula, godt hjulpet av mine farmakologibøker :)

Sånn Aud Johanne, da fikk jeg det til allikevel da:)

Å ferdes på høydene..

"Herren Gud er min styrke. Han gir meg føtter som en hind, og lar meg ferdes på høydene" Hab.3.19

Nå når året går mot sitt aller mørkeste sitter jeg med en utrolig følelse av lysere tider. Etter å stort sett ha brukt bloggen til å øse ut min frustrasjon og maktesløshet den siste tiden kjenner jeg behov for å vende meg mot lysere tider.
Forrige søndag sa jeg til meg selv at dette skulle bli en god uke, jeg skulle glede meg over alt jeg fikk lære, og ikke minst, hva med å øve seg i å se menneskene jeg møter på hver dag slik Gud møter de, istedenfor å fokusere på meg selv, og alt jeg takler og ikke takler? Vel, det fungerte. Jeg har hatt en topp uke, på en avdeling, og med leger jeg i utgangspunktet ikke trodde kom til å gi meg noe særlig, men jeg har vokst, og troen på at jeg en gang kommer til å bli lege har kommet tilbake, og det føles bra!
Jeg velsignes med å fortsatt møte mennesker som sliper meg, utfordrer meg, og oppmuntrer meg, og jeg sitter igjen takknemlig til Han som tar meg både gjennom de skyggelagte dalene, og opp på høydene. I noen jammerdal har jeg ikke vært, men en aldri så liten skoddeheim, men se, om enn det er korte dager, så er det mye lys de timene vi har lys - helt uavhengig av meg :)

Det er knappe to uker igjen av min periode i Haugesund, det har vært et spennende og utfordrende kapittel i livet mitt, og jeg er utrolig takknemlig både for nedturene og oppturene ( og også toppturene :)

Bildet er fra en tur jeg og pappa hadde i hjemlige trakter for noen år siden - med utsikt og luft under vingene :)