Skrivesperre...eller...???

...neida, jeg har ikke blitt forfatter med yrkesskade, men hodet renner over av funderinger på alt og ingenting mellom himmel og jord for tiden, antakelig fordi jeg time inn og time ut sitter på lesesalen og liksom skal lære meg hvordan celler og vev ser ut når de blir syke. Og joda, det er interessant det altså, for all del, men jeg liker ikke når hverdagen min blir så navlebeskuende som den lett blir i eksamenstiden.

Og så slår tanken meg " ingvill, skal du virkelig skrive at du blir så egoisitisk i eksamenstiden, at ting da må gå akkurat slik du vil det? Har du ikke sagt det før, og dessuten, er det ikke slik utenom eksamenstiden også???"
Jo, det er nok igrunnen sant det, for er det ikke sånn da, at det meste jeg gjør er fordi jeg liker det. Enten fordi det får meg til å føle meg bra, ta meg godt ut, eller det passer godt å CV´en ( om det er den Cv´en en fremtidig arbeidsgiver, ektemann, venn, megselv, eller endog Gud skal ha..) Jepps, thats me! Hvis det drypper litt på andre også er det en bonus, men spørsmålet er; gjør jeg ting for andre, eller ligger min egeninteresse i bunnen?
Antakeligvis (forhåpentligvis i alle fall litt det første...) begge deler.
Det kan få meg til å føle meg ganske så håpløs og selvsentrert..

På vei til et styremøte i byen i kveld møtte jeg den lokale løpegruppa på tur. Det var et dusin veltrente unge mennesker i tights, de løp i et tempo som ville fått meg til å henge som et slips etter de, men de pratet som om de skulle ha sittet stille. Tilsynelatende vellykkede mennesker, som klippet ut av en eller annen katalog for fancy treningstøy. Jeg fortsatte videre på min ferd og oppdaget med et smil om munnen ( kanskje litt av skadefryd, kanskje litt av medlidenhet) en "dødelig" jogger som nettopp var blitt forbiløpt av den glade (gale???) horde. Han holdt et betydelig mer behagelig tempo, men var allikevel betydelig mer anpusten, og han så definitivt ikke ut som om han var klippet ut av en katalog... Han minnet meg litt om meg når jeg prøver meg ut på joggetur... :)

Og dermed begynte tankene å spinne; hvor mye av det vi driver med er vel ikke selvsentrert??? Og hvordan opphøyer vi oss selv? Vel, jeg skal fortelle deg hvordan jeg øker min selvtillit:
Ved å tenke nedlatende tanker om andre... Ved å tenke som så "vel, jeg er i alle fall bedre enn DEG", "jeg er i alle fall flinkere enn HUN"... osv...

I Oslo pleide jeg å sykle i Maridalen - det er det mange andre som også gjør. Det resulterte i at jeg støtt og stadig ble forbikjørt, og hver gang unnskyldte jeg ovenfor meg selv at "uff nei, jeg var jo syk igår" eller, "å ja, min sykkel veier nå dobbelt så mye som din" eller "jeg tok nå ikke i nå da..." Alt for å slippe å innrømme det innlysende ovenfor meg selv ; jeg var i dårligere form enn de...

Når jeg en gang i tiden vurderte å begynne på Veterinærhøyskolen var mitt ankepunkt : "nei, jeg kan ikke nok om dyr til å begynne...." Det var da mamma lurte på hva jeg hadde tenkt å gjøre de 5 årene studiet tar, hvis jeg skulle kunne alt på forhånd...

Hvorfor er det sånn da, hvorfor blir jeg en person jeg ikke selv liker, når jeg selv har kjipe dager??? Kan det være fordi jeg legger min verdi i hvordan jeg føler meg, og hva jeg tror andre måtte mene om meg? Jepps, det er nok masse av grunnen ja.

Tilbake til løperne; de fikk meg til å fundere på hvilket bilde jeg gir menneskene rundt meg, om det er noe som bygger opp eller bryter ned. Er jeg en som løper forbi eller løper med ( for all del, ingen vonde tanker om løperne, jeg kjenner flere av de, og de er gode mennesker :) Tar jeg meg tid til å stoppe opp eller forandre planene dersom det ikke gagner meg,men kan gagne andre?
Det gjelder definitivt ikke eksamenstider, selv om det kanskje kommer litt ekstra frem da ( i alle fall for oss som fortsatt er studenter...) men for hele livet, og alle situasjoner.....