Om å bevege seg ut av boksen..

For noen dager siden så jeg en film som virkelig gav tankekverna et ekstra puff. Filmen "Into the wild" forteller den sanne historien om Christopher Mccandless som døde av sult etter 100 dager i Alaskas villmark i 1992.
Historien forteller om en ung nyuteksaminert collegegutt fra en tilsynelatende vellykket middelklassefamilie som etter å ha flakket om i USA i to år ender opp med å utfordre naturkreftene i den barske villmarken.

Nå kan Mccandless`enorme berømmelse og (i noen kretser) heltestatus diskuteres, men hans historie bringer opp en del spørsmål som i alle fall kan diskuteres.

Inspirert både av sin egen miserable familiebakgrunn, og en del natur-elskende forfattere virker det som om målet hans var å vende tilbake til naturen, og i opprør til det overfladiske amerikanske samfunnet han er vokst opp i, søker han lykken og tilfredsheten i naturen.
Uvitende (?) eller uforstående til den enorme sorgen han etterlater hos sin familie reiser han uten noe som helst tegn til å vende tilbake - og de menneskene han møter i sin søken etter lykken (eller er det heller flukten fra samfunnet han ikke fordrar?) når ikke inn til han med sin kjærlighet.

Ut fra hans eget perspektiv fantes ikke lykken, eller meningen med livet i samfunnet, så gjennomødelagt som det er. Ut fra hans historie og oppvekst fantes ikke lykken eller meningen med livet i relasjoner, nei, lykken finnes kun der ute ; i ødemarka, alene med naturen.

Dette fikk meg til å tenke...
Dette var en mann som virkelig tenkte ut av boksen - han hadde meninger som ikke helt passet inn i samfunnet, og han nektet ( kanskje litt for hardt..) å bli en del av et samfunn han ikke kunne stå inne for. Hvordan er det så med meg? Våger jeg å gå ut av boksen? Trosse de ubekvemhetene som måtte dukke opp i kampen for noe jeg tror på? Eller er det så enkelt å la seg forme til det mest behagelige?
Nå har jeg ingen planer om å bevege meg ut i ødemarken på denne måten, men det setter spørsmål ved hvorvidt vi våger å stå for det vi tror på - og ikke minst om vi er ydmyke nok til å ta imot råd fra folk vi møter på veien?
Å ha et radikalt mål er ikke det samme som å tro at man må gå veien alene, og at all influering fra andre mennesker trekker oss bort fra det målet.

En annen ting var å se hvilken innvirkning Chrisophers forsvinning hadde på foreldrene ( og ikke minst hvilken innvirkning foreldrenes tidvis svært dårlige valg i livet hadde på Chrisopher) Det ble et klart og tydelig bilde på hvordan vi påvirker hverandre på måter vi ikke aner. På hvordan en tankeløs handling kan gi ringvirkninger vi ikke aner rekkevidden av.... Hva om han hadde tatt imot råd fra alle de han møtte på veien, som gav råd og nye tanker? Ville han da til slutt ha dødd der i ødemarka?

Så finner han lykken da? Der ute, avsondret fra samfunnet og alle andre mennesker? Jo, på sett og vis gjør han det, oppsummert i sitatet "Lykken er størst når den deles...."

Kanskje er ikke lykken så langt unna som vi skal ha det til? Men kanskje kreves det noen ganger at vi våger å gå ut av boksen for å innse det?

(Bildet over fant man på den ueksponerte filmen hans da han ble funnet av elgjegere, 2 uker etter sin død....)