fredag 16. juli 2010

Møter mellom glasskår



KJÆRE GUD
Må vi eie deg for at du skal eksistere?
Må vi mene det du mener for at din vilje ikke skal opphøre?
Må vi snakke om deg for at du ikke skal bli glemt?
Må vi tvinge deg på andre for at de i det hele tatt skal ta imot deg?
Som om vi må skape tro i mangel av at du gjør det?
Må vi be rett for at du skal se oss rett, for at du skal gjøre under?

At vi møtes i min ensomhet er hva jeg kaller under.
At du er min tro når tvilen tar meg, er mer enn jeg kan fatte.

At du begynner der alt anna har slutta, og selv før alt tok til
der ingenting er for visst, og veien langt vekk fra klar.
Du er jo veien og om vi tror det vil den vise seg, vår famling til tross.

For jeg fødte ikke meg selv
jeg eier heller ikke noe anna menneske.
Jeg holdes og eies av deg
for din storhet bøyes mine kne.

Siri Kvestad

Diktet over er skrevet av ei kjær venninne av meg og er gjengitt med tillatelse fra ho.

Det satte så utrolig godt ord på tanker jeg har båret på den siste tiden. Hvordan møter jeg mennesker rundt meg med min tro? Er min utøvelse av min tro til hinder eller hjelp for de som er rundt meg? Står jeg i veien for Han som kaller seg selv Verdens Lys? Hvordan kan jeg være salt og lys? Og ikke minst, setter jeg meg til dommer over hvordan Lyset skal reflekteres i andre menneskers liv?

I samtaler med mennesker med annen bagasje enn meg selv tvinges jeg til å legge ned mitt eget. Jeg tvinges til å lytte, til noen ganger å samtale, men ofte bare være stille, ta imot, ikke forsøke å forstå, fordi mye kan ikke forståes. Jeg tvinges til å reflektere, til å innse at livets realiteter er subjektive og individuelle. Jeg tvinges til å våge, til ikke å dekke over, til å legge vekk bastante meninger, til å være tilstede der, i råskapen, i alt som har gått galt, i alt som på tross av min forutinntatthet går bra.
Og ut fra det hele løftes nye perspektiver, på tro, på livet, på definisjoner og normalitetsbegreper. Og for hvert møte, for hver historie så endres min historie, min forståelse av det skjøre livet som på tross av alle ytre omstendigheter lar lyset skinne igjennom, eller de som kneler i gjørma og prøver å samle sammen igjen de bitene som ble slått istykker av livets brutalitet.
Det er da ord ikke bare blir fattige, men også noen ganger meningsløse.. for hva vet vel jeg?


Allikevel får jeg lov å være der, stå der, stlille. Noen har invitert meg inn i livets dype hemmeligheter, og det krever at jeg blir der så lenge jeg har audiens. Og jeg ber til Gud om at han må gi meg visdom til noen ganger å tie, noen ganger trøste, noen ganger gå sammen med.
Så er audiensen med ett over, bagasjen gjemmes unna igjen for en stund, kanskje lettere, kanskje ikke. Og så er det ikke opp til meg å vite, ikke opp til meg å anta noen ting...

Trøstet jeg? Støttet jeg? Stod jeg i det vanskelige eller trakk jeg meg ubemerket unna? Viste jeg kjærlighet? Fikk du Gud lyse gjennom meg, eller stod mitt eget behov for selvtilfredshet og positive tilbakemeldinger i veien?
"Jeg fikk jo ikke sagt noe!" "Det var så mye jeg kunne ha sagt!"
Men kanskje var en trøstende arm nok, kanskje var en tilstedeværelse det som skulle til? En som kunne lytte uten at det fikk konsekvenser?
Så er det bare en ting å gjøre... legge det over på Han som er Lyset, og snuble videre...

------------------------------------------------------------------------------------------------
Barbwire-meetings..

DEAR GOD
Do I have to own you for you to exist?
Do I have to mean what you mean to keep your will from ceasing?
Do I have to talk about you to keep you from being forgotten?
Do I have to force you onto others if they´re ever to receive you?
Like we can create belief if you don´t?
Do we have to pray right for you to see us right, and to make your miracles?

That we meet in my loneliness, thats what I call a miracle
That you are my faith when I´m drowning in my doubt, is more than I can understand.

That you begin where everything ends, and even before it all started,
where nothing´s sure and the road is far from clear
You are the road, showing through faith, in spite of our stumbling.

Because I did not give birth to myself, and I do not own any other persons.
I´m being held and owned by you, and before you my knees are bowing.
Siri Kvestad

The poem above is written by a good friend of mine, and I got her permission to use it here.

In many ways that is so many of my thoughts written as a poem. Because lately I´ve been thinking alot about how I meet the people around me with my faith? Is my faith an obstacle or a help for those around me? Am I standing in the way for Him who calls himself the Light of the world? How can I be salt and light? And last but not least, do I judge how the Light is supposed to be reflected in other persons lives?

Speaking to people with another lifestory than myself I´m forced to lay down my own. I´m forced to listen, sometimes to talk, but very often just to be still, to receive. Not try to understand, because so much can not be understood. I´m forced to reflect, to see that the realities of life is individally and different from person to person. I´m forced to dare, not to cover, to put aside my meanings - at least for a little while. I´m forced to be there, in the madness, in all that has gone wrong, in all that despite my prejudice actually is good.
And out of this grows new perspectives, in faith, in life, in definitions, and whats normal. And for every meeting, for every history, my story is changed, my understanding of the fragile life that in spite of all outher circumstances lets the light shine through, or who kneels in the mud trying to collect the pieces that was so broken by the brutalities of life.
Thats when words becomes meaningless.... for what do I know?

And yet, I´m allowed to be there, stand there, in silence. Someone has invited me into the deep secrets of life, and it demands that I stay there as long as I´m still invited. And I pray to God that he must give me wisdom to sometimes be quiet, sometimes comfort, sometimes wander along the way with them.
And then the meeting is over, the secrets are hidden again, for a while. Sometimes easier, sometimes not. And it´s not for me to know, not for me to assume...

Did I comfort? Did I support? Did I stay there in the difficulties, or did I draw away from it? Did I show love? Did I let you God shine your light through me, or did my own need for satisfaction and positive feedback keep your light out?
" I didn´t manage to say anything!!" "There where sooo much I could have said!"
But maybe the comforting arm was enough. Maybe the fact that I stayed there was what was needed? One who could listen without any consequences?
And then, there´s only one thing to do.... place it in the hands of Him who is the Light, and keep on stumbling...




Ingen kommentarer: